Sykling på Spanias østkyst: Proffenes bakgård

Et knippe Astanaryttere stopper og diskuterer veien før de triller videre mot kysten. I løpet av den korte tiden vi har drukket hver vår cola har et trettitalls proffer trillet forbi. Minst. Noen av de snur i bånn av bakken for et ekstra drag mens noen bare sklir over toppen og videre inn i landet.

Det er tydelig proffene liker seg her. Nettverket av veier er enormt, og det er lite trafikk.

– Det var Fabio Aru, konkluderer Peter.

– Jeg ser det på fasongen hans.

Restaurant Tramonti i bånn av Coll de Rates har et menykart som går norske bygdecaféer en høy gang. Selv om det er stoler i plast utendørs og det ser ut som om tiden stoppet på 70-tallet, er det høy restaurantkvalitet over det gjestene rundt oss spiser.

– Syklister pleier å spise sjokoladekake, så da blir det vel fire kaker og fire kaffe?

Servitøren er vant til å ha syklister på besøk. Primært de som får penger for å sykle. For selv om det går over tusen amatører på en proffsyklist, er akkurat denne delen av Spania nærmest utelukkende benyttet av proffene, hvert fall i januar.

På bordene rundt oss sitter de lokale og spiser fersk fisk. Innen kaken har kommet har utallige kontinentallag fra Nederland dukket opp, Lotto-Jumbo.NL har satt i gang nok et drag med Sep Vanmarcke i front. Han skal i form til klassikerne.

Det er det flere som skal. Etixx-Quickstep dundrer forbi. Det er mye vesen og ballade når et profflag er ute på tur. 10 karer i likt tøy, følgebil, høy fart, det er bare å flytte seg.

Det er fascinerende nok bare å se på. Mens en drikker kaffe.

Tørt område

Områdeene nord og nord-vest for Alicante er en av stedene i Europa der det regner minst i løpet av vinteren. Like fullt er stedet lite besøkt av sykkelturister.

Dette er proffenes bakgård. Turistene reiser fortsatt til Mallorca midtvinters, men aller flest reiser kanskje til Gran Canaria. Det har vi hørt om, det er enkelt slik.

Nok et profflag triller forbi. Coll de Rates er både en super intervallbakke samt en super portal til enda mer øde steder innover i landet. Ironisk nok er proffene bedøvende når vi slapper av. Vi føler ingen trang til å kjøre like mye som dem. Møter vi dem i en bakke vil vi aller helst henge på i den grad det er mulig.

– Skal vi komme oss på sykkelen igjen? Prøver jeg meg.

Vi dytter ned siste kakebit og forsikrer oss om at kaffen er tom. Børster smuler av fanget og kjenner slangen hugge til i låret. Pausebein.

– Det skal bli en lang tur opp Coll de Rates, tenker jeg for meg selv.

Godt solen skinner.