L'eroica - sykkelrittet som tar deg tilbake til historien

I dag gjelder tiden som ikke lenger er.

Vi er på et tidligere benedikterkloster, klokken er 4.40, og om fem minutter skal vi sitte på syklene. 

Et glass juice og et bakverk senere slår vi på sykkellysene og triller ut av klosteret. Alt med reisen til sykkelfestivalen L’Eroica skal være mest mulig tidstypisk pre-1987. Reglene sier sykkelen skal være eldre enn 1987, girene også. Hele løypa går over de hvite, toscanske grusveiene de syklet på før 1980. Vi måtte leie sykler til formålet i går og var blant de siste som fikk velge. 

Resten burde da ordne seg på et eller annet vis. Jo eldre klær og utstyr er, jo bedre, men lyktene er ofte et unntak. Vi har tydeligvis gjort en god innsats i forhold til å holde oss til datidens begrensede lyktekapasitet idet vi rasket med oss de billigste en sportsbutikk kunne oppdrive, for lyset rekker knapt til forhjulet. 

Den mørke landeveien venter oss.

Jeg titter på dem rundt meg. Halvparten med pølsehjelmer, halvparten uten, andre med ulltrøyer en gang eid av mennesker som løp ut av skyttergraven under første verdenskrig. 

Jeg ser beretter, sixpence og hår. Jeg ser briller og motorsykkelbriller, sykler fra alle epoker av forrige århundre og mennesker født i alle tiår av det århundret. 

De har drikkeflasker i metall, nikkers og strømper og sykkelbukser i ull. Trøyene i seg selv bærer historie med seg. Molteni, Zanotti, Peugeot, Bianchi, Termozeta og DBS. Disse trøyene trykkes bare en gang, men både de og navnene synes å vare evig. 

Her lukter det ikke tigerbalsam, det lukter vin. Det lukter Italia.

Vi passerer mellom vinranker og små landsbyer. Det er steder og druer aviser og magasiner skriver lange artikler om, vi erobrer det hele med sykkelen. Jeg forsøker å ta med meg mest mulig fart inn i hver nye motbakke, for å unngå skjebnen til de som må gå opp sammen med sykkelen. Tåken letter omtrent idet vi suser forbi i utkanten av Siena, den storslåtte byen som lenge har ulmet i det fjerne.

I Radi venter første matstasjon, og utfordringen er å finne et ledig sted å sette sykkelen. For mange er det på tide å reparere skadene som Heltenes fest har påført dem i natt, og her er både vin og vann. Jeg brøyter meg høflig frem mot matbordene.

– Scuse! Permesso!

Bak bordet står frivillige ikledd klærne bestefar-og mor brukte da de hylte etter Bartali eller Coppi, den gang de var helter og i live. De er for alltid helter, men for lengst ute av vårt selskap. 

På vei tilbake til sykkelen støter vi på to nordmenn. De viser frem syklene som de har gravd ut fra garasjene sine.

– Sykkelen er 30 år gammel, jeg har deltatt på mange Trondheim-Oslo med den, forteller Alf Egil Mathisen. 

– Den ble bestilt på mål fra Italia gjennom Digerud sport. Den er tung. Alt er originalt. Man må huske å låse opp pedalene, hvis ikke kommer en faen ikke ut. Det er ikke så mange av denne her. Rammen er stiv som faen, forteller han.

Det er hans første deltagelse i L’Eroica. Håkon Wattum har kanskje den stiligste norske trøyen for dagen, den er knallgul med DBS over brystet.

– Jeg kjøpte sykkelen ny i 1979 og syklet Trondheim-Oslo på den da. Med samme trøye. Knut Knudsen kom og promoterte syklene for bedriftsidrettslaget til Storebrand, forteller han. Wattum deltar i sitt andre Eroica. 

Det går ikke mer enn noen hundre meter inn på neste sektor med hvit grusvei før jeg oppdager at jeg ikke lenger kan gire, jeg har bare den tyngste utvekslingen igjen. De som kjenner meg vet at tekniske problemer på sykkelen er det samme som DNF. 

Sett meg på sykkelen og pek ut retningen så sykler jeg dit. Men be meg om å justere girene før jeg setter av sted, og det hele er over før det i det hele tatt har begynt. 

Jeg kommer meg til neste middelalderby, men mekaniker må jeg se langt etter. Desperat tar jeg frem sykkelverktøyet og begynner å fikle - vipps er giringa er tilbake. 

Jo, det er noe å lengte tilbake til, sykkelsporten slik den var før, da til og med jeg kunne ta meg av mekanisk klunder.

Partiene med «strade bianche», altså hvite grusveier, kommer hyppig nå. Det er disse grusveiene som har gitt navn til proffrittet «Strade Bianche», rittet alle tror er opphav til L’Eroica-sykkelfestivalen. 

Faktisk er det motsatt, proffene ville ha det samme som amatørene. Det er en første gang for alt. Tenk deg det når du ser på Strade Bianche, at proffenes ritt er en ren blåkopi av en sykkelfestival for feite turryttere, nesten utelukkende menn som lener seg på datiden - at de var dårligere enn de sier kan jo ikke motbevises. 

I stålsykkelens glansdager var det en ære for bareiere om det forbipasserende feltets hjelperyttere tømte baren for drikke. Syklistene stormet inn som en gresshoppesverm, og tok med seg det de ville uten å betale. 

I døråpningen i Landsbyen Asciano blir vi sittende å se på opptoget av syklister fra en svunnen tid. Tenk om opptoget hadde veltet over oss slik som før. Lukker vi øynene ser vi det for oss.  

Vi kommer til Mont Sante Marie. Jeg har ennå ikke koblet navnet med bildene fra proffrittet. Jeg registrerer at asfalten tar slutt foran meg og at det er et eller annet slags herskapshus til venstre. 

Rittets rutebok forteller at det mest berømte og fryktede partiet i både L'Eroica og proffrittet Strade Bianche venter. I mars 2017 skal gruspartiet få et nytt navn. Om 100 år vil vi, det vil si de som følger etter oss, kalle dette for Sterrato Cancellara. Eller bare Cancellara, da i samme åndedrag som Arenberg eller Carrefour de l'Arbre. 

Før 2017-utgaven av Strade Bianche fikk nemlig Fabian Cancellara, som tre ganger vinner av rittet, æren av at rittets mest utfordrende sektor tar hans navn. Jeg aner ikke hva som venter meg. 

Det som venter er som et vaskebrett med grus. Men jeg er fra Toten og lar meg ikke avskrekke av slikt, selv om en punktering ikke frister. Vi omgis av jorder og skog, før et varselskilt om 10% stigning dukker opp fra skyggene. Er det da herifra og inn vi skal stige opp Sante Marie? 

Det er for sent å skyte fart på det tyngste giret. Jeg vet allerede nå at dette ikke går, men jeg må forsøke, alt annet ville være uheroisk. Hvor langt må jeg komme opp for å ha æren i behold? 

Lenger enn det jeg gjør, antar jeg. 

Det går uansett bedre med meg enn for en som tar et tråkk for mye og dermed deiser i bakken, i mangel på fart og evne til å løsrive seg fra tåhettene. 

Støvet står opp av veien rundt ham, der han går i bakken som et dyr skutt av et jaktlag.

Men, Vi er ikke her for å komme opp - vi er her for turen, for heltene. Det er alltid godt å ha en unnskyldning å falle tilbake på. 

Glem nå stigningsprosent og ære, Toscana kastes mot toppen av bakken mot øynene mine, som allerede er såre av støvet som lurer seg inn bak solbrillene. 

Grusveien fortsetter kupert, bratt opp, bratt ned. Allerede har denne grussektoren hatt avgjørende betydning i Strade Bianche, og utvilsomt vil legendestatusen vokse med årene. Dette er som å møte Arenberg eller Oude Kwaremont i disse partienes barndom, før de ble fylt med historie. 

Den hvite grusveien fortsetter i det uendelig. Mer opp og ned, grus, utforkjøring som krever sine ofre. Det er totalt annerledes enn de perfekt doserte veiene i Sella Ronda.

Men de fleste føler nok at både Coppi og Bartali hadde stanset opp for en slurk av stedets vin eller grappa på toppen av Monte Sante Marie. 

At proffene i Strade Bianche ikke gjør det, når de flyr over her, det er en annen historie.

Arrangøren av L’Eroica har tvunget løypa ut på enhver grusvei eller jordebit de har klart å oppdrive. Det er det omvendte av min ungdom på landet, der jeg den gangen da jaktet på asfalten. 

Himmel og horisont begynner så sent på dagen som vi er nå å gå i ett med hverandre, og det er umulig å skille ryttere fra 1940, 1950 og 1960 fra hverandre.

Sollyset blender, skyggene fra trærne øker i lengde, hvilken tidsalder de ulike veiene er fra er umulig å si. 

Det lille tettstedet Castelnuovo Berardenga stiller opp med samme rastemuligheter som de to foregående stoppene. En bar har benyttet muligheten til å trekke til seg syklistene: 

Mens arrangøren gir ut vin gratis, reklamerer de for «god vin». Vi kjøper en øl. 

Muskulaturen er nå like sur som gratisvinen. Men inn til Gaiole kommer vi.

Fullt av mennesker. Øynene mine er slitne.

Mysende vet jeg ikke om det er i dag eller 1950 jeg kommer i mål til.