Jeg har alltid likt lukten av kumøkk. Den minner meg om sommerferiene ved Østersjøen når jeg var barn. I den grad det fantes frihet i den lille sosialistrepublikken DDR, som jeg har vokst opp i, så var det nettopp havet, de mykt bølgende åkrene, sandstrendene og lukten av kumøkk som ga meg frihetsfølelse den gangen.

Det hører nok med til å bli voksen at en med årene må gi slipp på alle de lyse, ubekymrede dagene fra barndommen. Men én av grunnene til at jeg elsker å sykle i dag er nettopp det lille håpet, som fortsatt finnes dypt inni meg, om nok en gang å kunne fremkalle følelsene som jeg kjente da jeg var barn. Sånn sett har jakten på lukten av kumøkk en større betydning for meg.