– De fleste pleier nok å kjøre og parkere på kaia i Lauvvik og ta båten derfra, men det er gøyere å starte fra brygga i Stavanger, sier Eivind. Han møter meg foran Tau-båten. Klokka er ti over syv på morgenen, i midten av juli og himmelen er knallblå. Ikke et vindpust. Det er uvant i Stavanger, men helt greit for oss. Byen er rolig, det er feriestemning, morgenstemning og sommerstemning på samme tid.– Skal vi trille ombord og ta en kaffe?, spør han. Vi snakker litt om lange og korte turer, fine veier og nye veier. Jeg fant Eivind og de han sykler med på Instagram.De poster lekre bilder fra veiene i Rogaland, og drikker lokalt øl og kontinental vin på kveldene. Stavanger Sports & Social Club teller et knippe karer som deler interessen for det gode liv og fine veier. Jeg har ubeskjedent invitert meg selv med gjengen på tur til en av Norges tøffeste klatringer: Lysebotn. Klatringen er ikke like mye syklet som for eksempel Trollstigen, men Lysebotn er ekstremt eksotisk, uansett hvem du sammenligner den med.Det kan skyldes at den ligger innerst i den 42 kilometer lange Lysefjorden, og for de fleste starter med en lang ferjetur. Bilder av bakken tatt fra luften eller åsen på andre siden er et verdig postkortmotiv. Med den trange, dype fjorden som bakteppe, snor den seg med tette serpentinere opp langs en knallgrønn fjellkam innerst på bergveggen der fjorden slutter.Den grønne ryggen står i skarp i kontrast til de blankskurte, lyse fjellveggene i fjorden, og med veien gravert inn i det grønne dekket blir klatringen veldig synlig. Bakken har en stigningsprosent på ti prosent, og tjue hårnålssvinger over ni kilometer. Lysefjorden rundt · Distanse: 180 kilometer, høydeprofilen inkluderer ferger· Høydemeter: 3500· Terreng: En brutal klatring, ellers småkupert. Smale veier · Nett: strava.com/routes/14854072 Det ville etter all sannsynlighet gjort den til en utenfor-kategori-bakke i et treukersritt, der kategoriseringen avgjøres av hvor harde de andre bakkene er. Lysebotn er et brutalt asfaltslit, for de som i sin tid laget den, og for oss som snart skal sykle. Den kan se ut som et eksentrisk påfunn, men veien her er som mange andre veier i Norge laget for å sikre et annet gode: elektrisitet. Samfunnet i Lysebotn har siden femtitallet vært etablert rundt kraftverket. Det ligger godt gjemt inne i fjellet, men høyspentledningene som krysser dalen og spenner over fjellet avslører det. Tidligere hadde stedet egen skole, kirken finnes fortsatt, men i dag er det campingplass og turisthytter som har mest aktivitet.Nesten 100 000 turister er innom den lille kaia i Lyse hvert år, flesteparten for å gå Kjerag og vinke fra Kjeragbolten. Andre for å delta på Blink-festivalen med «Lysebotn opp», der langrennseliten kjemper på rulleski. Maserati Haute Route Norway gjør en etappe herfra i august 2018, men det mest kjente arrangementet for lokale syklister er Lysebotn - Bryne, som har befestet seg som det største turrittet i Rogaland på landevei. Det trekker opp mot 800 syklister hvert år. De drar til Lysebotn for å teste krefter, vi skal på tur. Les også:  Fri Flyts samleside om Norrøna – Dette er vel egentlig en av de flotteste rundene i området, men jeg har aldri syklet den i så fint vær. Det er litt transportetappe til ferjekaia i Lauvvik, og ferjeturen inn Lysefjorden er egentlig litt lang, så hvorfor ikke starte med båt fra byen, sykle fra Tau til Songesand og hoppe på ferja til Lysebotn der i stedet? Sier Eivind. Vi triller av Tau-ferja og finner raskt den ensomme sidevegen langs Tysdalsvatnet. Fjellene langs vannet er fuktige etter en kjølig natt. Vi kommer til Songesandvegen som skal ta oss over et fjellområde og ned til en beskjeden ferjekai ved fjorden.Les også: Utemagasinet har testet termokopperDa vi forlater hovedveien fra Tau forsvinner også bilene. Sporadiske gårder, beitende sauer i frodig gress og over alt rundt oss blankpolerte, runde, grå koller. En reise fra Jæren og inn i kransen av fjell nord for Stavanger gir et godt bilde på hvor kraftig isen herjet med landskapet for 10 000 år siden, og hvordan folk opp gjennom historien må ha kjempet for tilværelsen. Ordet Jæren kommer av det norrøne jaðarr, som betyr «rand» eller «kant», og beskrev opprinnelig «kanten mot havet». Her finnes rester fra isens tilbaketrekking, jordene er fulle av blokker og steiner fra morenen. Jæren ble tidlig isfritt og dermed tidlig bosatt, men det var hardt å drive jorda her før de store, røde Massey Fergusson og grønne John Deere begynte å trekke på jordene. Rogaland ble fra gammelt av kalt Rygjafylke. Her bodde rygene, stammer som befolket området i folkevandringstiden for 1500 år siden. Rygene gikk for å være rug-spisere, Rygjafylke er dermed opprinnelig det stedet der de som spiser rug holder til. Rygjafylke ble senere delt opp i det vi dag kjenner som Jæren i sør-vest og Ryfylke i nord-øst, adskilt av fjordene. Isen lå lenge innover her, og Lysefjorden åpenbarte seg etter de første bosetningene. Da fikk den navn etter norrøne Lýsir, som antagelig er avledet av «lys», og sikter til de hvitskurte bergene langs fjorden vi straks kommer til.Les også: Kledd for vinteren Vi har godt driv men stopper på en bakketopp for å speide utover fjellryggene. Veien er smalslynget og i fin stand. – Jeg må bare sjekke hvor lang tid vi har før ferja går, sier Eivind. Vi skal ha tid nok til en punktering eller to mellom Tau og Songesand, men det er greit å dobbeltsjekke klokka.– Joda, fortsetter han, god tid. Vi starter nedkjøringen bak åsryggen der, sier han og peker. Jeg ser veien snirkle seg gjennom den grønne lyngen. Rundt om stikker runde fjellknauser opp og store steiner ligger spredt innimellom. Landskapet virker mykt og ru på samme tid.Les også: ABC i vintersyklingPå ferjekaia møter vi en nederlender på familietur. Han er syklist, vi slår av en prat der øynene avslører at han angrer på at sykkelen står igjen hjemme. Så kommer ferja. Båtene til Tau og Lysebotn korresponderer fint for syklister, men om du ikke har kjøpt billett til Lysebotnferja på forhånd får du ikke plass. Den henter bare folk med billett i Songesand. Det stalltipset er signert Eivind, som har tatt seg av billettene våre. Jeg kjenner det hadde blitt en stusselig retur om båten ikke plukket oss opp, selv om veien over til Songesand var skikkelig fin.Syklene står tett langs ripa på båten til Lysebotn. Få rogalendinger har latt værmeldingen passere uoppmerksomt. Vi får tid til å hvile bena og drikke en cola i sola. Blikket hviler langs fjordkanten og fjellskrenten vekselsvis. Små bekker kaster seg over kanten på fjellet, sollyset bryter i vannet og skaper et spill for øyet. Gule og røde kajakker smyger seg tett inn mot de stupbratte fjellsidene.De er små på avstand og bergveggene virker enorme der de lener seg over dem. Kjæragbolten står kilt fast i en kløft i fjellet 959 meter oppe, og på kanten av Preikestolen lenger nede i fjorden henger Tom Cruise og tøffer seg i siste utgave av Mission Impossible. Isbreherjet gneis og granitt spiller hovedrollen for mange, og snart kommer scenen vi har ventet på.Les også: Offpiste på Voss Noen skinnkledde bikere sitter i skyggen ved kiosken på brygga og spiser is. Bilene ruller av båten. Jeg myser etter bakken men får ikke øye på den.– Hvordan er egentlig den tunnelen, spør jeg Eivind forsiktig, hvor trygg er den?På kartet er den lett å se. Den ligger helt i begynnelsen av klatringen og blir fin å bli ferdig med tidlig, tenker jeg mens Eivind svarer:– Det er nok lurt med lyktene vi har med, men mitt inntrykk er at bilistene her tar hensyn. Det er ikke en vei som bilene jager over, de fleste her er på tur.Les også: Fri flyt har testet allsidige frikjøringsski Så er vi i gang. Vi starter i skyggen, tunnellen er kjølig - men ikke truende. Så er vi tilbake i sola. Vi ligger samlet og blir passert av tre fargerike, tre raske, i lycra. De hilser og fyker videre. Vi skal ikke rekke noe og ikke trene til noe, så vi holder på tempoet vårt. Svingene kommer tett og får meg til å le. I bratte bakker har jeg en dårlig uvane med å sjekke om jeg har nådd letteste utveksling og det blir komisk når jeg skuffes for n’te gang.– Der er Ørneredet, peker Eivind og er andpusten. Restauranten halvveis oppe i bakken er parkeringsplass og rasteplass for turfolket i Lyseheiene. Selv om navnet gir assosiasjoner til en annen tid og et annet sted, ligger den mektig flott til. Restauranten er en tidligere støyl som er ombygd for å ta imot turister med moderne vaner, og på veien forbi får vi publikum som vinker og klapper. Vi svetter og puster.  De lekne serpentinene begynner å ta slutt og et seigt, langt strekke forsvinner inn mellom to knauser i høyden sammen med strømkablene. Jeg begynner å kjenne meg tom. Om det er varmen og sola, eller bakken og beina klarer jeg ikke bestemme, jeg skylder på alt. Jeg biter også i meg en ørliten skuffelse over at veien ikke går langt nok ut mot kanten til å gi et godt perspektiv utover fjorden.Den er rett og slett litt bortgjemt, og forestillingene jeg har hatt fra bakken opp fra Aurlandsvangen, med utsikten over Aurlandsfjorden, og Ørnevegen over Geirangerfjorden, blir kraftig korrigert. Akkurat som de kjente svingene fra Lacets du Montvernier eller Alpe d’Huez får den deg til å sjekke kart og flybillett, og akkurat som andre ikoniske bakker lyver bildet om opplevelsen. Det er noe helt annet å sykle bakken enn å se den ovenfra. Lysebotn er hard og morsom, men kommer du for utsikten blir du skuffet. Med mindre du stopper for en is i vinduskarmen til Ørneredet.Det tar ikke vi oss tid til. – Er vi oppe, roper jeg til Eivind?Det har flatet ut, og vi passerer skiltene som advarer bilistene om bratt, svingete bakke.–  Dette blir vel regnet for bakken ja, men det er et stykke til vi er på høyeste punkt, svarer han.Veien heller nedover før den ruller opp igjen, og jeg kommer på at det faktisk er et strekke med nesten 25 kilometer mellom Lysebotn og Ådneram i Sirdalen. Jeg har ingen idé om hvordan det er her. Foran oss åpenbarer det seg et bølgende grønt teppe, gjennomhullet av grå knauser og bergtopper. Veien snor mellom de blanke knausene, som et mykt bånd som er rullet ut akkurat for å unngå steinene. Vi passerer skiltet merket «932 moh», det er fullt av klistremerker som høydemeterskiltene i alpene, men landskapet her er noe helt eget. Lysevegen mellom Ryfylkeheiane og Setesdalsheiane er en berg-og dalbane i tusen meters høyde, en oppdagelsesferd fra sving til sving, en fest på landevei.  Lysevegen går helt inn til Sirdalen. Her skiller veien seg i tre retninger. Fortsetter du østover sykler du Suleskardvegen som tar deg over til Setesdalen, sykler du rett sør mot Tonstad finner du flotte veier helt ned til Flekkefjord, men vi skal ta sør-vest inn i Hunnedalen. Dalen fører oss tilbake til Jæren og det flate landskapet. Den er omtrent like lang som Lysefjorden og har et fall på rundt to prosent. Fjellene står steilt på hver side, og brede steinrøyser og enorme kampesteiner pakker inn veien nedover. Hunnedalen byr enten på motvind eller medvind, aldri noen mellomting, nedover går det enten fort eller veldig fort. I dag har vi flaks og har et lett drag i ryggen. Siden det er hverdag er trafikken behagelig liten. Sykler du her en fredag ettermiddag eller søndag kveld får du det travelt med passerende biler. Hunnedalen er Rogalendingenes ferdselsåre til hyttene sine, oppover dalen og inne ved Sinnes og Ådneram øverst i Sirdalen ligger hyttene tett.– La oss stoppe og ta en matbit på Byrkjedalstunet, foreslår Eivind.Det er på tide med mat nå. Og en is. Byrkjedalstunet er en godt besøkt rasteplass, restauranten har både god lokal mat og uoriginal veimat. Stedet er kanskje mest kjent for forbipasserende som lysstøperi, men her er det i tillegg også overnattingsmuligheter og et lekkert bakeri på baksiden. De har ivaretatt mye av originalbebyggelsen, det er et godt sted å ta en pause. Vi triller videre ned Hunnedalsvegen inn mot Dirdal, og vi er med ett tilbake i frodig fjordlandskap. Ved Oltedal er det nye spisemuligheter på Gjestal kro, det er en liten kneik opp dit og den fortsetter når vi tar av inn Seldalveien mot Søredalen.– Det er to daler her inne, forklarer Eivind. – Søredalen, som er den vi skal sykle, og Noredalen som alle bilene tar inn til sommerhyttene i Høle eller til ferjekaia på Lauvvik. Om vi hadde startet turen vår på kaia i Lauvvik ville vi tatt til høyre her. Men da ville vi ikke få sykle Søredalen som er veldig fin, forklarer han.Sola henger lavt på himmelen nå, og innover jordene i Søredalen ligger det lett dis i luften som farger horisonten gul. Fjellryggene i Ryfylke forsvinner bak oss, og jordene med spredte høyder og åser på Jæren hilser oss velkommen. Søredalen er en indrefilet, tenker jeg. Mange velger å sykle helt ned til E39 for å komme tilbake til Stavanger, men her er det malerisk landskap på rolige veier helt inn til Sandnes. – For noen fantastiske veier, utbryter jeg, og gir Eivind en high five.Lysefjorden er vill og veiene rundt er lekne. Landskapet er vakkert og minner lite om andre norske strekninger. Det virker som isbreene fra forrige istid nettopp har trukket seg tilbake og veier fra en annen tid har dukket frem fra isøde. De ligger klar for å bli oppdaget. Du må bare forhåndskjøpe billett og passe fergetidene.…LYSEFJORDEN RUNDTRunden som beskrevet er den lengre utgaven av en klassisk og innholdsrik runde med utgangspunkt i Stavanger. Dette er en lang heldagsopplevelse, men om du vil sykle en kortere rute, se lenger ned. Turen har to lange klatringer, og er ellers småkupert, det skader ikke å være i god form til dette. Runden begynner med en fergetur fra Stavanger til Tau, før syklingen går videre over et fjellparti mot fergekaien på Songesand. Herfra går det båt videre til Lyse, foten av klatringen kjent som Lysebotn. 30 serpentinsvinger tar deg til toppen 932 meter over havet, før man sykler tilbake til Sandnes og Stavanger. En annen klassisk rute er å sette bilen på fergekaien i Lauvvik, og ta båten inn til Lysebotn. Da blir ruten fem mil kortere. Det er flust med muligheter for å kjøpe mat og drikke underveis, enkel lommemat holder i massevis. Runden har asfalt hele veien.