Da jeg begynte å sykle var utvalget av runder i klubbregi like smalt som hoftene til Chris Froome. Vi syklet den klassiske Bærumsrunden opp Sollihøgda hver tirsdag og torsdag, og en langtur rundt Hurum i helgen. Gang på gang, ned gjennom Lierdalen og hjem igjen via Asker.

Les også: En syrefylt sykkelreise til Vesterålen

Konseptet var, og fortsatt er, så etablert at når jeg etterhvert syklet ruta den andre veien sa folk at «Åja, du syklet Bærumsrunden feil vei». Bærumsrunden-feil-vei var like mye en helt annen tur enn Bærumsrunden, like mye som det var kreativitet og opprørskhet. Utforskertrangen var enorm, men konformiteten fra klubbspøkelset og andre syklister mye sterkere.