Det klakker i sykkelsko på en kjellerpub i Flekkefjord. Fire menn i lycra sjangler gjennom mørket som bodegaklientell. De har verken røst eller humor, bare feil sko for underlaget.
– Dokke e på feil sted! Og dokke he feil sko og feil sykla! Nordsjørittet e neste helg, raller det fra promillen i hjørnestolen. 
Latterkulene høres ut som om de har vært behandlet av en båndsliper. Grå barter og røde potetneser med fast plass tar ølen til munnen og lurer på om de slitne ikke vil være med å drikke. Det vil de ikke. I andre etasje er det pizzasjappe. Det har vært en lang dag.

TOMT: Peter Gløersen og Kjetil Haaland har brukt opp alle girene og turen har såvidt begynt. Foto: Henrik Alpers

På langturene jeg har rundt Oslo er det verken flatt eller fjell. Men bakkene er ikke lenger enn at jeg sjelden er nede på lilleskiva om jeg har kompaktkrank, og sjelden er kulene noe mer enn at jeg og kompisene mine bare snakker om å «mose oss over krønet». Det er mindre anstrengende å ta i et par minutter enn det er å senke farten og sykle åskammene som en klatring.
Så har vi området på Sør-Vestlandet da, et svart hull i min sykkelgeografi.