Du aner heller ikke om sykkelen som brukes nå er brukt i forrige ritt eller om det er en helt annen du har foran deg. Det finnes både en og to og tre hovedsponsorer som har «nettopp den sykkelen som ble brukt i Tour de France» i resepsjonen. Og den gule sykkelen Egan Bernal syklet med siste etappe da han vant rittet? Jo visst er den kul. Men det er bare en sykkel. En sykkel uten sjel. Den han fikk beskjed om å bruke den dagen fordi det er jobben hans, og han bryr seg filla om hva det står på den. 

For noen uker siden kom jeg over en helt annen sykkel. Hardt brukt den også, utstilt for å informere potensielle kjøpere om at de kan oppnå samme grad av lykke som eieren, bare de kjøper nettopp denne sykkelen. Sykkelen, ja den som er avbildet på denne siden, tilhører Espen Utne Landgraff. Verken mann eller sykkel er spesielt kjent, men la oss gjøre bittelitt med det. Espen har nemlig gjennomført en liten bragd. Kanskje ikke av edel sort, langt derifra, vi snakker selvrealisering og enda litt til. Og selv om det kanskje er de som lærer barn og sykle og følger dem opp til de er nye Egan Bernals som er de virkelige hverdagsheltene, har jeg stor sans for de som bare får selvrealiseringen unnagjort. De som bare gjennomfører det mange tenker at de har lyst til, uten at det skal være et eller annet i veien.