Det er grått, vått og kaldt, en helt vanlig dag i det skotske høylandet. Flere ønsker å snu, men kommandør Robert Campbell av Glenlyon lever i en tid før fjellvettregel nummer åtte var kjent. Med 120 menn i ryggen marsjerer de oppover i det skotske høylandet med ett mål for øyet: Glencoe. Medlemmene av MacDonald-klanen har bodd der i over 340 år, og når Campbell og hans menn omsider kommer frem blir de møtt med den største gjestfrihet. Lagrene tømmes for korn, kjøtt og whiskey. Et stort etegilde blir holdt til ære for de som er kommet langveis fra.

Henrik og jeg har lest side opp og side ned om at de viktigste ingrediensene i en god, skotsk viltgryte består av regn, vind og sviknott. Vi har snakket om Skottland siden vi møttes for første gang i 2008, og vi har syklet overalt i Europa – men ikke på utypiske steder som dette. Vi psyket oss opp på flyet med å se på Braveheart, og ennå har vi en time igjen av filmen til hotellet i kveld. Skottland leverer allerede før vi strengt tatt har begynt. På vei til den første overnattingen møter vi et vanvittig dalføre, det er smalere enn de trangeste norske søkk, det er grønnere enn i Irland og veien siger nedover som om den skulle ha gnagd seg ned på samme måte som elven. Langsetter veien følger et gammelt steingjerde og en humpete trasé, og historien forteller at akkurat der denne gamle veien går, er stedet der Robert Campbells beksvarte plan ble satt i live:

Den tolvte natten står Campbell og hans menn opp og utfører ordren fra den engelske kongen, han ønsker å statuere et eksempel ovenfor de skotske barbarene som drømmer om løsrivelse fra England. Hele klanen blir tilintetgjort, menn, kvinner og barn blir drept, alt som rører seg etter feiden blir stukket igjen. Hus, mat og redskaper blir brent. Macdonalds-klanen er nå historie.