Bikingman Oman

Jeg føler meg mentalt klar, verken distanse, vær eller landskap oppleves som et hinder. Derimot kjennes konkurranseaspektet fjernt fra min ide om eventyrsykling. Jeg skal innom fire sjekkpunkter rundt om i Oman, og alle deltagerne har egen gps tracker som kan følges via nettsiden til Bikingman.

STORE FJELL: Første gløtt av sol, og alle forutintatte illusjoner om et flatt ørkenlandskap knuses.

Men jeg er ikke her for å vinne, jeg er her for å oppleve nye veier, samle opplevelser og et ønske om å gjennomføre.

Rundt meg ved start satt en tidligere vinner av Transcontinental, en australsk triatlet bosatt i De Forente Arabiske Emirater, en pizzabaker fra Peru oppvokst på 4000 meters høyde og to landslagsryttere fra Oman. Det var kanskje taktikk fra deres side, men min plassering var mer tilfeldig. Da den første timen var over og gruppen spreddes, slapp jeg meg bakover med en visshet om at det tross alt er 930 kilometer igjen.

Jeg bodde flere år i Midtøsten på 80-tallet, og tåler stort sett varme. Jeg har godt driv når de andre forsvinner i hildringen. Ut av mørket og inn i dagen dukker det opp spisse fjell på 1500 meter. I det jeg er oppe på platået i det rullende landskapet er jeg omkranset av et tyvetalls spisser som brenner i morgensolen.

250 kilometer hver dag - i fire dager - med en dag ekstra dersom noe skulle gå galt. Det er planen min.

Det burde være grei skuring tenker jeg, mens jeg stopper for å spise cirka 120 kilometer ut i turen. All tid brukt på å spise og sove er tid tapt på veien, derfor må effektivitet stå i fokus.

Jeg har syklet rundt 190 kilometer inn fra kysten mot den nordvestlige delen av fjellkjeden Al Hajar. Kjeden danner et distinkt skille mellom kystens åpne sletter, og ørkenene på den andre siden mot grensen til Saudi Arabia.

LOGISK KUPERT: I det porøse sandsteinslandskapet finnes svært få tunneller. Til gjengjeld er asfalten perfekt over kulene.

Selv om planen er fire dager av lik lengde, er den evige gulroten at jo mere du sykler en dag, jo mindre avstand må du dekke påfølgende dag.

Jeg tenker lite på avstand, mer på landskapet og hvor sprøtt det er at jeg er i Oman og sykler. Hvordan det er å bo på alle disse stedene jeg oppsøker? Hvordan er det å bo i huset ved de forblåste dikene nord i Nederland, de forlatte fabrikkbyene i Sør-Tyskland, eller lavendelåkrene i Provence? Hvordan er det å bo i Oman?

Man kan være fattig eller rik i Europa også, men i Oman betyr det at du enten har esel eller SUV. De fleste jeg møter befinner seg langt fra sukkerskåla – men alle smiler og vinker.

Det finnes ingen skygge å se, og gradestokken er et par knepp over 30 grader. Bak en støvsky dukker det opp en lastebil og en gedigen gravemaskin, bak den et monster av en nylig påbegynt motorvei. De neste timene er en blanding av våken og sovende sykling. Livet på sandeveien langs det voksende monsteret, er ved sjeldenhet kun avbrutt av noen forlatte hus og et par coffeeshops med gitteret nede.

Jeg setter meg ned vet et lite hus med flislagt inngangsparti og en flekk skygge. Jeg ser ingen annen utvei enn å sove, selv om klokka bare er 14.00.

INNSJEKK: Obligatorisk oppmøte på sjekkpunktene. Til sjekkpunktene er det selvsagt umulig å finne snarveier.

Flisene er ikke akkurat behagelige, og med trøya sammenrullet til pute skal jeg akkurat til å sette vekkerklokken på 15 minutter, når sandete tær i slitte sandaler plutselig dukker opp ved hodet mitt. Jeg titter opp på en mann i brun kjortel, med en gullfarget pute i hendene.

Like raskt som han dukker opp forsvinner han igjen, jeg ser han smette rundt husveggen i det hodet treffer puta og øyelokkene går ned som tunge glugger. Når jeg våkner står han på baksiden av huset med en liten klynge geiter. Jeg børster puta fri for sand og legger den på trappen, vinker adjø, og sykler videre.

Etter 250 kilometer ser jeg en lysoase midt i ørkenen, jeg er snart ved mitt planlagte mål for dagen. Den kjølige ettermiddagsbrisen stryker meg på ryggen, og jeg føler meg brått våken igjen. I stedet for å følge planen og stoppe i byen Bahla, fortsetter jeg videre gjennom. Den umiddelbare kontrasten fra øde og mennesketomme landskap til et sammensurium av stram lukt, kokende frityr, husdyr, musikk, tutende biler og bønnerop fra mosken, slår meg i ansiktet som knyttneve.

De enorme, opplyste fortene fra det trettende århundre omkranser byen, strategisk plassert på toppene som stiger opp fra den tørre «wadien», det omanske ordet for elveleie. De er storlsåtte, men også en påminnelse om at på lik linje med at elven er nærmest tørket ut, er storhetstiden for krukker av keramikk over. I kaoset står en tralle beleilig til langs den hektiske hovedgata, med vannflasker, noen solblekede colabokser og en klase bananer.

STOR ELGFARE: Om du heller snø på bakken og bytter ut kamelen med en elg er du straks tilbake i Norge.

– Water, Sir? Coca cola? Banana? Den unge gutten spør pent.

– All three, svarer jeg. Jeg spiser bananen mens jeg sykler videre, og heller i meg hele colaboksen i en slurk.

Jeg vender igjen kursen inn mot i fjellmassivet Al Hajar. Jeg har studert ruten og kartet nøye på forhånd, og vet det er en liten landsby like før passering 325 kilometer. Byen markerer foten av Omans høyest fjell på 3009 meter, Jebel Shams. På toppen er det både militærbase og et lite hotell, hvor sistnevnte er det første bemannede sjekkpunktet hvor brevetkortet må stemples.

Klokka nærmer seg ti på kvelden, og jeg bestemmer meg for å droppe og sykle både opp og ned i mørket. Jebel Shams er et av de mest unike stedene på turen, jeg bør sove nå og heller starte igjen om noen timer. 

På 306 kilometer triller jeg inn i en mørk bakgate i en liten landsby, med bestillingen fra booking.com gjort syklende fem minutter tidligere, i hånden.

– Is it only you Mr. Nilsen? Spør en smilende fyr i hvit dishdasj og tjukk, svart bart. Jeg har booket ett familierom med syv sengeplasser, en last minute deal til 25 Omani rial, eller 550 norske kroner om du vil.

– It’s me and my bike, svarer jeg.

– Only bike - and no wife, flirer barten.

Et grillspyd med lam og et rykende ferskt araberbrød senere setter jeg klokka på 02:00. I tillegg til et familierom med syv senger spanderer jeg på meg fire timers søvn.

INSPIRASJON: Motivasjonen kommer fra flere hold. Disse gutta mente tydeligvis jeg trengte hjelp til å komme hele veien til mål - og utløste i stedet min indre #bemoreMIKE.

Natten går. Dagen går. Juvass er verre, tenker jeg.

Jeg har kommet et lite stykke opp i fjellet, og jeg ser hvilket stupbratt juv jeg forserte noen kilometer tilbake. I morgendisen slynger veien seg frem og tilbake på et teppe av beige sandstein blottet for vegetasjon, soloppgangen bak fjellene er oransje og rosa.

Med blikket rettet fremover ser jeg på terrenget at jeg nærmere meg platået som indikerer første stempel i brevetkortet. Det lukter en arabisk kruttsalve med kaffe! 

Klokken er nå blitt 08.27. Etter 29 timer og 27 minutter, 346 kilometer og 3894 høydemeter, klokker jeg mitt første stempel. Når jeg setter meg på sykkelen for å starte nedkjøringen jeg svettet meg opp, krabber noen av de andre deltagererne ut av teltene som arrangørene har satt opp på gårdsplasssen til hotellet. Konkurranseinstinktet jubler: «Ha, nå klatrer jeg opp på resultatlistene»!

En annen deltager kommer trillende med sykkelen, jeg prøver å virke motiverende med å si at det bare er grus resten av veien opp til toppen, men leser av ansiktsuttrykket at det var det absolutt siste han ønsket å høre.

Før jeg dro til Oman sa en kompis fra London, Neil Philips, som forøvrig har en andreplass i Trans Continental på merittlisten: 

– Husk at alt på veien er bra, men is er best.

INGEN HVILE: På den andre dagen, etter klatringen til Jebel Shams, møter jeg plutselig på Omansk dødsgrus.

Ved bunnen av bakken sikrer jeg meg tre arabiske kroneis med sjokolade fra det lokale supermarkedet. Isen går ned på høykant, som en slags forrett til dagens frokost bestående av to bananer og en bolle, inntatt i 30 kilometer i timen mens lastebilene tuter og vinker. Flere ganger i løpet av de neste 150 kilometerne stopper laste-og personbiler foran meg, inntar lange-posisjon og løper ved siden av for å tilby vann og bananer for svaret på «what's your name» eller «where are you from». 

Jeg har effektivitet på agendaen og stopper kun for å kjøpe vann eller snack. Når jeg klikker ut av pedalene og setter beina i bakken setter jeg klokka på fem minutter, før jeg løper gjennom supermarkedene. Hensikten er todelt. Det ene er at man lett blir fristet. Alt ser utrolig godt ut og plutselig står du der med mye mer enn du kan bære, det andre er at dersom du setter deg ned i 15 minutter for å spise inntar kroppen en slags hvilemodus jeg ikke har tid til.

Jeg kommer til en smal, perfekt asfaltert vei som slynger seg innover intet. Det er goldt, tørt, og varmt. På øret har jeg filmmusikken til filmen Interstellar, og det føles virkelig som om jeg har entret en uoppdaget planet. Etter en stund på planeten Mars forsvinner de skarpe sandsteinskammene, det går over et savanneliknende landskap. Ti timer i sola kjennes på kroppen, jeg stopper ved det enslige treet som kaster et lite snev av skygge. 

Mens jeg sitter i min egen verden og prøver å tenke på hvilke andre dyr enn kameler og slanger som trives her ute, ringer den infame femminuttersalarmen. Med et lite pling må jeg tilbake i rittet. Skyggene blir med tiden lengre enn dagen, det er solnedgang. På en liten coffeeshop i et veikryss sitter to karer i hver sin plaststol, en raggete katt roter i søppelbøtta.

KURIOSA: Bak enhver brutal klatring i Hajar skjuler det seg små landsbyer med geiter og lokalbefolkning, alle gjestfrie og imøtekommende til syklister på gjennomreise.

– How long to Bidiyah my friend, spør jeg. 

– To Bidaya? svare den ene, mens den andre uoppfordret sjenker en kopp kaffe fra en gullbelagt termokanne med et slags spir i toppen. Plastkoppen er gullbelagt den også.

– You ride your bike to Bidiyah, Mr? In the dark? Maybe two hours, fortsetter han.

Den andre kompisen kommenterer noe på arabisk utenfor min forstand.

– Two hours with car - maybe you want two coffee, sier den første. 

Jeg ler og tar i mot en dobbel arabica. Jeg plukker opp to flasker vann, tre bananer, og en pose chips jeg biter hull på. Jeg knuser innholdet og putter den i lommen.

– Assalamualaikum, sier den ene. Fred være med deg.

– Mualaikumsalam, svarer jeg. Fred være med deg også, en høflig respons for en ikke-muslim.

Den ene har et kompaktkamera. Han instruerer kompisen til å stille seg opp ved siden av meg og fyrer av et knips.

– For my wall - you are my friend, sier han og peker inn i coffeshopen.

– Shukraan, svarer jeg. Takk skal du ha.

Så ruller jeg inn det ukjente mørket. 

Om det er den doble arabicaen eller det er den kjølige brisen etter at solen har gått ned som gir superkrefter vet jeg ikke, men kilometerne fyker av gårde i nattens mørke. 

Jeg bestemmer meg for å sykle til Bidiyah, det tredje sjekkpunktet, 633 kilometer i rittet. Stjernene og månen lyser bak en gråblå dis. 44 timer og 14 minutter etter startskuddet, klokken 22.14, avslutter jeg dagens etappe med 327 syklede kilometer. Kvelden feires med stempel og signatur i brevetkortet, vegetarbiryani og ris i den lille restauranten på Oriental Nights Rest House.

HARDHAUS: Klatringen opp til Jebel Shams er en av Omans bratteste, mest kjente og krever et godt stykke tålmodighet. Utsikten midtveis er derimot verdt det.

En orangefarget soloppgang som varmer i ansiktet markerer inngangen til den 12500 kvadratkilometer store Ramlat al-Wahiba ørkenen, eller Sharqiya Sands, avhengig av hvem du spør. Ørkenen er faktisk så stor at sandynene kaster skygge selv på bilder fra verdensrommet. 

Jeg tar en pause i den pittoreske kystbyen Sur etter drøye 850 kilometer, som tydelig bærer preg av å være en stor sentralarabisk havneby, lenge før de portugisiske sjøfarerne kom på det 16. århundre. Jeg spiser det som ser ut som en hamburger på plakaten, det smaker godt uten vesentlige ingredienser som kjøtt og ketchup.

Jeg bestiller to hamburgere til, åtte frityrstekte samosaer, fyller på med vann og kaster i meg en neve haribobjørner. Rygglommene buler som kamelen jeg passerte gressende på kaktuser langs kysten, og jeg tenker «fader heller – 400 kilometer på en dag er da fint mulig, det er jo flatt og jeg har i tillegg solgangsbrisen i ryggen. 

Jeg nullstiller.

To unge gutter som jobber på cafeen observerer meg iherdig mens jeg fyller vann. Jeg er den eneste kunden på stedet og sjefen er tydeligvis ikke i nærheten.

– Where are you going? Do you need a ride?

– I’m just going to Musqat, but thank you!”

– Where are you from?

– I’m from Norway. 

Det blir stille er lite sekund.

– Ahh, have a nice trip. Han er forvirret.

Strekket videre til Musqat er kanskje det mest trafikkerte på hele turen, det er i hvert fall den største veien, og ikke spesielt spennende. Mitt tilfeldige valg derimot, om å sykle igjennom natten, føyer seg pent i rekken av flere gode valg denne kvelden.

Jeg gjør rutine ut av å spise en samosa hver hele time. Som en ekstra belønning går første hamburger ned etter fire timer. En uventet bensinstasjon langs veien er som en oase, og gir bonuspåfyll av vann, kaffe og en cola, samt en Red Bull på lomma for sikkerhets skyld. Alt går i riktig retning, men noe er galt med GPX-filen jeg følger.

Etter 1000 kilometer står det på høydekurven at det skal gå loddrett oppover. Før det kommer jeg til en nedkjøringen mot kysten, en grusvei med vaskebrett store som tømmerstokker. Den ligger i et uttørket elveleie uten lys, der esler, kameler, geiter og et par løsbikkjer har nattskiftet. Det rister så mye at jeg mister to flasker, og når jeg snur for å plukke de opp, skimter jeg en hel haug dyreøyne bak meg.

KOKT: Rett etter målgang sørget jeg hvertfall for å dokumentere meg selv. Helt ferdig!

Ikke faen om jeg skal bli bitt av en bikkje eller noe nå tenker jeg, mens jeg sykler videre parat til å sprute vann i ansiktet på det neste dyret som våger å utfordre. Grusveien med vaskebrett forsvinner like fort som den kom. Jeg triller ned en liten bakke og svinger til venstre i nok en rundkjøring, denne gangen med marmorkant og en «Dhow», arabisk fiskebåt i midten, bryter jeg ut i en strofe som ikke egner seg på trykk.

Foran meg ligger det en pinnerett strek av en vei som går rett over det siste fjellet. Klatringen heter Al Jissah, er på 1,4 kilometer med 9% stigning, og har vært en av de avgjørende klatringene i Tour of Oman. Jeg vet hva jeg har i bena til nå.

Av totalt 43 deltagere, ble jeg etter 76 timer på sykkelen den 26. personen som krysset mållinjen - et godt stykke bak vinneren fra Peru med 46 timer. Med sykkelbuksen på hoppet jeg rett i sjøen etter målgang, før jeg booket meg et hotellrom i byen.

Med tre timer på øyet, to Big Mac, to cheeseburgere, en dobbel porsjon fries og en sjokolademilkshake i magen sitter jeg nå med en kald øl i skyggen og forsøker å vende tilbake til virkeligheten. Det som gikk fra å være som et setning i en tekstmelding fra Henrik Alpers om «en liten tur til Oman for å sykle» ble til en drøm av et eventyr på 1050 kilometer jeg aldri vil glemme.

Det rare er at jeg bare får lyst på mer, og det kjennes bare ut som en del av det store eventyret - jeg er plutselig blitt en ultradistansesyklist. Og det, tar aldri slutt. Fjernt eller nært, ønsket om å sykle langt og lenge, å bare sette seg på setet og å begynne å sykle en lang langtur.

PAUSE I SKYGGEN: I sterk kontrast til frosne tær og antydning til neglsprett før avreise i Norge, er temperaturen i Oman midtvinters mellom 20-30 varmegrader.