Cannondale Supersix Evo Black Inc

Dette er akkurat like morsomt som det var med den forrige generasjonen av Cannondale Supersix. Når vi klikker inn og lar foten hvile på pedalen er det nesten så hele saken har motor. Det oppleves som en har prikket inn formen når en kommer fra en annen sykkel.

Lite er så morsomt som skiltspurting på en modell som dette. Selv om ENVE-hjulene er kjent for å være komfortable, men kanskje også litt bløtere i kjørefølelsen, merker vi ingenting til dette. Oppover er det derfor lite som er så morsomt som denne type sykler, særlig når stigningene ikke er altfor bratte. Alt annet enn å stå oppreist og leke opp bakken med en Cannondale Supersix Evo Black Inc. føles unaturlig.

Uansett hvor hardt vi drar på med Cannondale Supersix Evo er det ingenting som gir etter, og hjulene har den herlige lyden av fart. Vel oppe første stigning er det lite å utsette på Cannondale Supersix Evo Black Inc. Sykkelens lave vekt gjør den helt superb oppover, det sier seg nærmest selv. Men i en virkelig lang stigning etterfulgt av en bratt og teknisk utforkjøring finner vi to ankepunkter med sykkelen. 

ENVEs aerostyre er så atklemt på toppen at det er vanskelig å holde rundt, selv for testpanelets store hender. Dermed er det vanskelig å sitte oppreist når bakkene er lange.

EDDERKOPP: Disse krankdrevene er frest ut fra ett stykke metall. Det gjør det både lett, stivt og ikke minst kult. Foto: Henrik Alpers

I OVERKANT LETT: EE Brakes er av de bedre lettvekstbremsene vi finner, men vi er av den oppfatning at bremsene ikke er stedet å spare vekt. Foto: Henrik Alpers

Styret gir oss også en utfordring med de luksuriøse bremsene fra EE Brakes. Vinkelen på strømpeføringen som går inne i selve styret får to skarpe knekker som gjør at bremsevaieren går tregt inni strømpen. Dette gjør igjen at vi får dårlig modulasjon når vi bremser, og bremsene blir i tillegg uforutsigbare. Plutselig glipper vaieren inni strømpen, og brått hugger bremsene til.

Cannondale har valgt en ren Enve-linje på hjul og komponenter, men Enve har andre styrer enn dette. Aerostyret fungerer dårlig i seg selv, og vi forstår ikke helt hvilken funksjon det har på en lett sykkel myntet på klatring. Det virker som noen har sittet på et kontor og bestilt de dyreste delene fra øverste hylle, uten tanke på om det faktisk fungerer eller ei. Det som er kjedelig er at vi er langt fra å greie å makse sykkelens potensial slik den står nå.

Denne sykkelen har vært en vinner både opp og ned, og dens evne til å skvette rundt krappe svinger i høy fart gir oss alltid gåsehud. Hvor god den er til å klatre med er også en opplevelse vi ser frem til, lite er så morsomt som å bare spinne fra sidemannen mens en har hendene på toppen av styret.

I en kvantifiserbar verden er kanskje ikke sykkelen raskere, men den føles slik, den har det lille ekstra som gjør at vi yr opp bakkene og moser kredittkortet, og selv de rimelige SuperSix-syklene er likedan. Da er det sabla synd at det fordyrende utstyret som er satt på for å lage den virkelige verstingen, gjør at vi må sykle på nedtonet manér.

Styret gjør også at giret ikke like enkelt lar seg justere. Å få en mekanisk Dura Ace-gruppe til å fungere knirkefritt er en smal sak, selv for uerfarne mekanikere. På denne modellen fikk vi det aldri til å gå så rent som en slik gruppe vanligvis gjør. Og det bringer oss over til neste punkt, hvor ble det av Di2? En sykkel til over 100.000 kan vel ikke leveres med mekanisk Dura Ace? I denne prisklassen mener vi Di2 er det eneste riktige.

Du girer ikke noe bedre med Di2, men du verden så deilig det oppleves, er en først blitt vant til det skal det litt til å gå tilbake. Den tekniske utforkjøringen er over, og nå kommer de store svingene der en kan sykle i over 80 og strengt tatt ikke trenger å bremse. Supersix Black Inc. er tilbake i sitt ess. Vi lener oss så vidt over mot innersving og sykkelen finner og holder linjen av seg selv. Her er det absolutt ingenting som gir etter og gjør at vi må kompensere for å holde riktig kurs. Å ta hjulet til han som passerer på siden er det minste problem. Uansett i hvilken hastighet fartsøkningen foregår er det like enkelt.

BORN IN THE USA: Chris King-nav er trolig det mest solide du får. Dette hjulsettet har du til felgbanen er utslitt, navene tar du med videre. Foto: Henrik Alpers

FEIL VALG: Dette styret passer ikke på denne sykkelen. Det er ubehagelig å klatre med, og gjør bremsene dårlig. Foto: Henrik Alpers

Konklusjon

Skal du sette sammen et fotballag, er ikke alltid lurt å kjøpe de 11 beste spissene og tro det skal renne inn mål. Delene må funge sammen, og i dette tilfellet mener vi Cannondale har 11 spisser. Dette er og blir en fantastisk ramme, men utstyret som er satt på for å lage en virkelig versting er ikke bra nok.

Vektjaget har hatt en for høy pris. Ironisk nok er utgaven proffene sykler på bedre. Den har på papiret litt enklere komponenter, men hva så? Det er nå en gang slik at vi skal sykle på sykkelen, gjerne fort også, og da må alt gjøres riktig. Selv om sykkelen er fantastisk, er vektfokuset så overprioritert at det resulterer i en opplevelse under forventningene. Cannondale må i dette tilfellet se seg slått av en italiener som nøyde seg med nettopp å gjøre alt riktig.