Da jeg begynte å sykle var utvalget av runder i klubbregi like smalt som hoftene til Chris Froome. Vi syklet den klassiske Bærumsrunden opp Sollihøgda hver tirsdag og torsdag, og en langtur rundt Hurum i helgen. Gang på gang, ned gjennom Lierdalen og hjem igjen via Asker.

LES OGSÅ: Den ville vegen ved Aursjøen

Konseptet var, og fortsatt er, så etablert at når jeg etterhvert syklet ruta den andre veien sa folk at «Åja, du syklet Bærumsrunden feil vei». Bærumsrunden-feil-vei var like mye en helt annen tur enn Bærumsrunden, like mye som det var kreativitet og opprørskhet. Utforskertrangen var enorm, men konformiteten fra klubbspøkelset og andre syklister mye sterkere.

Kleivstuarunden

DISTANSE: 60 kilometer
HØYDEMETER: Cirka 900
NETT: strava.com/routes/8834848

Sitter du i en gruppe med ti andre som med bestemt mine raser i samme retning, foreslår du ikke en avstikker i Maridalen, eller enda verre, å sykle Bærumsrunden feil vei.


I midten av mai i fjor spurte jeg en kompis som akkurat har begynt å sykle, Alex Hagen, om han ikke ville være med på en runde han aldri hadde kjørt før.


– Ja, det er jeg dødskeen på, det blir litt mye Maridalen. Er det greit om jeg spør noen flere?

LES OGSÅ: Harastølen, Norges absolutt skumleste klatring!

Så startet jakten til Alex på flere. Det var mange som ville, litt færre som til slutt turte og tilslutt bare to som ble med da yr.no meldte regn på Sundvollen og sol i Maridalen. Jeg kunne lokke med en lokal og særdeles innholdsrik runde, en runde klubbene aldri kjører og en ikke finner ved et uhell, aldri så nær den er, likevel ble det for voldsomt for mange.

Og nå står de altså og lurer, Alexander Hagen og Mikael Haakonsen.

De tripper som en blanding av hundevalper som skal få mat og en modelljernbanenerd som endelig skal ha seg. Mammaene deres ville sannsynligvis tenkt at de så veldig sporty ut, for kjennere ser det ut som de er snappet rett ut av Pondus.

Jeg lurer på hvordan jeg selv må ha sett da jeg sto her en gang for veldig lenge siden og var helt lik, og hvem som smilte lurt av meg da.

De står i svarte bukser, svarte sykler og svarte trøyer med hvit stripe på ermet, det ultimate tegnet på at du gjør det alle mener trengs for å følge koden. De har de hvite sokkene trukket godt oppover leggen, caps under hjelmen og briller fra POC og Oakley.

– Vi tar en kaffe ikke sant? Vi gjør det? spør Michael, mens han sjekker at sokkene er som de skal være.

Alex følger med. De vet de har skutt innertier, men aner ikke om det er riktig blink.

Landeveissykling er full av grader og usynlig rang, og et sted må en begynne. Du har book-smart og du har street-smart. Også har du street-cred. Bare det ene kan gi street cred, men du kan ikke få det ene uten å forstå det andre.

Det er en helvetes mange velt du skal gjennom før book-smartfundamentet er så solid at en kan nyttiggjøre å være street-smart. Det er gudene vet hvor mange bukser og trøyer en skal gjennom før en har funnet det merket og den modellen som sitter tett til sin kropp, og enda flere timer med lidelse i endeløse klatringer før en lærer hvordan kreftene skal disponeres.

Det skal barberes til blodet spruter og skrus til noe som er inni helsikes dyrt går i stykker, og det skal punkteres med gjenglemt slange i to grader og regn. Negler skal sprette og sjokolader en ikke greier å åpne i fart skal forsvinne i grøften. En skal gå så tom at en raller som en drita sjømann.

Kleivstuarunden

Runden rundt Kleivstua kan like fint gjennomføres fra Oslo som Drammen, for anledningen valgte vi å begynne i Sandvika. Turen tar deg på lite trafikkerte veier og sykkelstier over Sollihøgda, før du sykler gamleveien langs Tyrifjorden helt frem til Sundvollen. Derfra følger du klatringen opp til Dronningens utsikt og Kleivstua. Gjennom Krokskogen følger du gamle bergenske kongevei over hardpakket grus, denne strekningen er på cirka 13 kilometer. Her går det like fint med lette 23 mm dekk som med noe mer robust. Fra Lommedalen følger du bakveiene ned tilbake til Sandvika.

De sier det tar 10000 timer å bli toppidrettsutøver, det tar minst like mye å få sykling til å se naturlig ut for en amatør.

Kropp og karbon i symbiose som eføy på eika. Et ansikt som har lidd mye, som liker å lide mye, værbitt, modnet som en vin som er verdens beste, men likevel bare kan bli bedre. Jeg må da være der snart tenker jeg.

Eller ikke? Kan det virkelig tenkes at italienere mener jeg ser ut som en som er med i Pondus?


– Det er espresso som gjelder, sier Mikael og bestiller. Det har han lært.

Mikael slippes foran opp Sollihøgda, med veldig rask frekvens og et lett løpssteg. Det går faktisk fort, faktisk så fort at det er enklest å legge seg på en rekke selv om det stiger. Slik fortsetter han på gangveiene oppover Sollighøgda, de både bil-og fotgjengerløse med mulighet for høy fart. Til slutt forsvinner han bare, sånn nesten for godt.

– Det var da veldig og han kjørte da, har han stjålet sykkelen? spør jeg Alex.

– Neida, men det går veldig i rykk og napp, svarer han.


– Ta det med ro, han kommer ned igjen, svarer jeg, og ganske riktig, valpen kommer ned igjen.

Det er det som er greia med valpene, du aner virkelig ikke hvor du har dem hen, og de vet saktens ikke hvor de har seg selv heller. Men de vet ikke hvor du skal, så om de ikke skal sykle seg bort kommer de alltid tilbake der de sist fant deg.

– Jeg har løpt halvmaraton på rett over 1.20, forteller Mikael.


– Men jeg har aldri løpt en maraton. Men jeg var med på noe som heter Red Bull Wings for Life i Stavanger en gang. Det er et sånt løp der det er en bil som følger etter deg, og så skal du løpe så lenge som mulig. Når den tar deg igjen er du ute. Jeg greide å løpe i seks mil, og da jeg hadde løpt en maraton hadde jeg brukt 2.41, forklarer han.

Mikael har altså veldig til kondisjon.

Veien til Sollihøgda var ny hovedvei mellom Oslo og Hønefoss anno 1858, og under asfalten på sykkelveien helt på toppen ligger det fortsatt rester av den originale traséen. Det var dårlig med asfalt i midten av forrige århundre, så brostein, pukk og grus var det en brukte. På toppen er brosteinen lagt i vifteformat, trolig med godt fundament.

Dagens runde er ennå ikke etablert hos syklister, og jeg skal være såpass ærlig at jeg håper den blir det nå. Runden har alt som skal til for å bli en kort langtur, i den grad det er noe som heter det, perfekt til sommerkveldene der Oslo-folk ikke har fem timer til rådighet. Jeg vil ha et rampete, litt utfordrende og opprørsk alternativ til de etablerte rundene.

Kleivstuarunden

Ruten inneholder to klatringer, en til Sollihøgda og klatringen til Kleivstua. Runden er perfekt for nybegynnere som vil prøve noe nytt, eller som et alternativ til en kort kveldstur om sommeren. Du kan fylle vann eller kjøpe mat på Sundvollen og Kleivstua, men ha i bakhodet at Kleivstua av og til er stengt på grunn av lukkede arrangementer.

Vi jager utfor fra Sollihøgda. Nedover, og bortover langs en av landets største innsjøer, Tyrifjorden. På flatene langs Holsfjorden, vannets sydøstlige arm med eget navn, trekkes vi stadig nærmere bakken der mange av landets sterkeste syklister har formet sine karrierer:

Krokkleiva. Den bratte kneika ved Sundvollen.

– Det er her stravasegmentet starter, så hvis du vil ha en god tid er det nå du må begynne, sier jeg til Mikael.

Han er ekstremt gira på å kjøre fort opp, men det er litt vanskelig å si om han faktisk er klar over det selv.

Det ser mer ut som han tramper i klaveret enn danser opp bakken, likevel raser det unna. Hadde han vært med i et ritt ville de etablerte syklistene irritert seg grønne av misunnelse over talentet, lurt ham i spurten og ventet i det lengste med anerkjennelse. En skal helst ikke være god ustraffet, særlig ikke uten å vite det, særlig ikke som fersking.

Han forsvinner fort. Jeg og Alex må senke farta gjennom boligfeltet opp Kleivstua. Et par karer fra NTG trener i bakken, de er på vei ned for drag nummer to.

Bakken stiger i en ny rampe. Ut av boligfeltet. Mikael venter, før han forsvinner igjen. Ut av synsfeltet.


– Man blir jo litt lei av å sykle det samme, men samtidig er terskelen litt høy for å sykle noe annet enn de standardrundene. Man må på en måte bli vist rundt, sånn som du gjør nå. Den stigningen opp hit er ganske unikt for Oslo-området, særlig for en så kort runde. Nå kan jo jeg som er rookie ta med noen av de gutta som har dratt meg med, nå kan jeg dra med de på en rute som de aldri har sykla, sier Alex.

Han vender blikket mot vest. På klarværsdager, noe det ikke har vært for mange av i 2017, ser du langt inn i fjellheimen og snødekte fjell.

Det er Tryvann som er den ubestridte kongen av bakker på Østlandet. Den er lang, sentral, har stor utsikt, huser Holmenkollen og har det landskjente Tryvannstårnet på toppen. Men det er også alt den har, Tryvann er ikke et sted for refleksjon eller vidsyn. Kleivstua er en slik bakke. Den er hard som et fjell, forlatt som en sigøynerunge og utrygg som et snøskred.

Den hadde sklidd rett inn i en bok om de beste bakkene i Alpene. Utsikten en møter halvveis opp i klatringen er trolig det mektigste på Østlandet. Bakken stiger som et fly rett til værs, den biter seg fast til fjellveggen og forteller om fordums vilje på å frakte post mellom Oslo og Bergen.

Krokkleiva var målbakke i Ringerike Grand Prix før rittet ble til Tour of Norway, og har etter mange års opphold fått status som målbakke i nyskapningen Sundvollen Grand Prix. Edvald Boasson Hagen var først opp her i det sagnomsuste året 2007, han var 20 år gammel og signerte for Team High Road senere samme år.

Joker-Icopal het Maxbo-Bianchi og var fullstendig overlegne den gangen. Frederik Wilmann kjørte hjelperytter den dagen, men var ikke mer opptatt enn at han slapp i bånn av bakken og gikk inn på den lokale Joker-butikken og kjøpte boller. Så hoppet han inn i feltet og begynte restitusjonen opp den knallharde kneika.

Jokerbutikken i bunn er revet og karrieren til Wilmann nærmer seg slutten. Vi er i det bratteste partiet av den historiske sykkelbakken, partiet der du klinker til om du har vett på å bli kvitt konkurrentene dine – gitt at du har bena til det.

Har du sett filmen Hodejegerne med Aksel Henie i hovedrollen, husker du sikkert at en trailer moste en bil av veien og ned et høyt stup. Det var her i bakken scenen var spilt inn, selv om scenene der bilen landet i et elveleie ligger i Telemark. Carl Fredrik Hagen prøvde under fjorårets Sundvollen Grand Prix å støte i denne delen.

Han og fem andre ryttere kom jagende rundt hjørnet, de så ingenting til verken publikum eller den voldsomme utsikten fra feristen. Rett over oss ligger en rampe for paraglidere, og like ovenfor der igjen det som heter Dronningens utsikt. Tar du joggeskoene fatt finner du Kongens utsikt et par kilometer unna, begge kjente turmål. Akkurat det siste har eiendomsmeglere utnyttet seg av lenge om de skal selge noe i Hole, men sykling har de aldri nevnt.

Carl Fredrik Hagen jaget til han var over den siste kulen, men på målstreken ble han slått av den smartere Rasmus Guldhammer. Asfalten tar slutt her, og ingen, verken syklende, tilskuere eller turgåere hadde tenkt seg lenger. De gjorde alle det samme som jeg gjorde første gang jeg ble presentert bakken – de syklet ned igjen og hjem samme vei.

Til deg som leser dette. Ikke snu. Selv om asfalten slutter gjør ikke veien det. Foran deg ligger Krokskogen, en av de mindre frekventerte skogsområdene ved Oslo og Bærum. Jeg kaller det bare O2-skogen, du kommer ikke inn hit av deg selv. Både skiløyper, skogsbilveier og stier er bratte, intet annet sted i Oslo-skogene finner du bedre trente folk. Det krever kapasitet å ferdes her.

Villmarksforfatteren Mikkjel Fønhus’ mange beretninger om store elgokser og hardtarbeidende tømmerhester har funnet sted på Krokskogen. Fortsatt er den like trolsk, fortsatt opphav til historier. Gjennom Krokskogen går Gamle Bergenske Kon- gevei. En vei som bølger som en vimpel i kuling, en vei der du går fra kneiker så bratte en tror en skal knekke ramma til utforkjøringer så bratte at en er redd for å kjøre ut. Bølgene kommer så tett at en kjenner g-kreftene i humpene.

– Da er det første gangen jeg tar med sykkelen ut på grus! Jeg tenkte kanskje å selge karbonhjulene, de er jo nesten litt for fine, stråler Mikael.

– Ikke gjør det, hjul er jo til for å brukes, svarer jeg.

– Men går det noe fortere?


– Det gjør vel ikke det, men det er fett!

Det er sikkert femti småkuler på denne veien, og han støter over dem alle. Han er typen som bare blir sterkere og sterkere ut i løpet. Alex er trolig den motsatte, han har antydninger til å gå tom, og har trolig ikke helt oversikt over hva han bør spise i situasjonen. Til hans forsvar har han trent mye men syklet mindre. NTG-gutta vi tidligere møtte er borte for lengst, men ned kom de aldri, det er tydelig de har funnet ut av denne snarveien av en berg og dalbane de også.

Vi bikker 60 i utfordumpene. Får med farta inn i det doserte hjulsporet, sykkelen sitter som limt til den våte oljegrusen. Jager over kulen, får akkurat med farta over og styrter ned i neste dump, inn i neste sving. Vi raser forbi gamle skigarder og små hytter. Konger på Krokskogen. Opp og ned – inn og ut av kurver. Opp igjen – og ned igjen. Jeg kjenner svingene og trenger ikke bremse, dette er mitt terreng. Hadde det vært et felt her hadde jeg sklidd med uten å bruke en kalori – sluppet meg bakover i notene, rast forbi nedover.

Sist det var et felt her var da vi arrangerte Rapha Prestige over denne veien for tre år siden, det går gjetord om den turen den dag i dag. Det var 16 grader ved avreise Oslo og mange syklet i kort-kort, men uværet som var meldt kom mange timer før antatt. I bånn av Krokkleiva var det regn og tre grader, og ned Gamle Bergenske kongevei sprakk det opp som i Arenberg. Det var syklister overalt, alle hakket tenner og få greide å snakke. En danske annekterte en bil fra en turgåer for å få varmen, og noen tok bussen hjem for å få igjen varmen til festen senere på kvelden.

Kun de hardeste fullførte. Felles for mange som var med var at de færreste hadde syklet veien, selv om den har ligget der siden midten av 1600-tallet.

– Utsikten på stigningen til Kleivstua var et skikkelig høydepunkt. Jeg har veldig dårlig stedsans, og det å sykle nye runder er ikke noe jeg gjør spon- tant. Det å vite om flere runder, og ikke bare sykle Grefsenkollen eller Sørkedalen er veldig motiver- ende. Jeg tror folk er litt dårlige til å finne ruter.

Jeg vil tro folk sykler mye de samme, sier Mikael. Vi brenner ned de siste svingene på grusen, og blir spyttet ut i Lommedalen. Terrenget fortsetter i samme bølgeform fire kilometer frem til Bærums verk. Derfra er det ytterligere fem ned til Sand- vika, og så er egentlig runden over.

To nybegynnere har lært en ny runde og jeg har fått en treningstur. Alex er helt ferdig og Mikael prater fælt om å sykle fort i Tryvann. Jeg aner ikke hvem av de to jeg var første gang jeg ble tatt med på en ny runde, men jeg vet jeg likte det. Nå er det deres tur også. Mission accomplished.