Bildegalleri nederst i saken!

STRAVA

Annonse

Gårsnatten var en kald opplevelse, og både kropp og psyke fikk seg en knekk. Jeg holdt meg sentrumsnært for å ikke føle meg så ensom, og jeg trengte vissheten om at det var folk i nærheten for ikke å bli gal. Jeg har ikke fått særlig mye ut av dagene i jula, og har sovet lenger og lenger ut på ettermiddagen. Jeg bestemte meg for at siste etappe måtte gjøres unna hardt og fort. Ta hele siste biten i en smell. 144 km sto igjen. Ingen stor distanse for en erfaren syklist, men en helt grei distanse å gjennomføre midt på natten i romjula. 

På dagen hadde det vært varmt og mange av veiene hadde tørket opp.

– Det må da være mulig med landeveissykkel nå? Tenkte jeg for meg selv. Veiene er tørre, det er fem grader? Været var bare en av grunnene til at jeg valgte landeveissykkel. Den andre var at bremsene på sykkelkrossen jeg har brukt ikke fungerer spesielt bra lenger. SRAM har hatt tilbakekalling av bremsene for litt over en uke siden, så å bruke de bremsene hele julen var kanskje ingen god idé. Til mitt forsvar, begge bremsene kunne vel ikke ta kvelden på samme tid? Vel, bremsene virker ikke lenger, så igjen sto jeg med en landeveissykkel. 

Sykkelen var der, og ikke minst presset.

– I morgen kommer vinteren igjen, så det må skje i natt, sa jeg til meg selv. 

MØRKEVANT NORDLENDING

Jon Amundsen er nordlending, som endte opp på Østlandet uvisst av hvilken årsak. Han har syklet for lenge til å vite om noe annet. Sønnen sykler, dama sykler og han jobber i Stians Sport. Som vintersykkel har han en lakkert Specialized Tarmac SL2 med Zippfelger. «Jon Amundsen-edition» om du vil. Fint skal det være selv om ræva er bar. 

Jon Amundsen er kort fortalt mannen for slike anledninger. Jeg legger ut hjemmefra, og møter han på Liertoppen hvor han bor. 

– Hvorfor kjører vi ikke til Tofte? Der er det jo meldt stiv kuling, det kommer til å gå som et helvete hjem igjen? Spør Jon.

– Stiv kuling, er ikke det farlig da? svarer jeg 

– Dere søringer altså, litt vind er ikke farlig! Svarer Jon.

Jeg bestemmer oss for å ta runden om Mjøndalen, Hokksund, Vikersund og langs Tyrifjorden til Sylling og hjem. Jon har ikke noe valg og blir med. Det er frisk bris på vei til Drammen. Motvind. Jon har erfaring fra fiskebåt og synes således høyprofilshjul er topp. Jeg er litt redd og ser jeg har 11 mil igjen. Det må da bli medvind snart? Planen er medvind fra Hokksund, og slippe motvind på returen på vei til Sylling. I hodet mitt er det sånn ihvertfall. I praksis noe annet. Medvinden kommer aldri. Jon fortsetter ubemerket videre. 

– Det er jo ganske spesielt det her da, sier jeg til Jon.

– Jeg vet, smiler Jon og fortsetter:
– Det er to dager til nyttårsaften, vi sitter på racer, og det er midt på natten. Jeg tror jaggu jeg skal piske kjerringa ut på racer i morgen, hun trenger jo ikke pigg slik det er nå! 

Vi snitter på rundt 30 forbi Hokksund. Vi passerer andre unevnelige steder djevelen glemte og gud forlot. Julepynt, harry biler og hus med karnapp krangler om oppmerksomheten. Vi har omsider fått litt medvind i seilene, og passerer en døgnåpen bensinstasjon. Vi bestemmer oss for kaffe i Vikersund. Kanskje vi møter Johan Kaggestad? Han bor jo der. 

GLATT

– Det er riktig at det var en bensinstasjon her, men det er ti år siden! ler politimannen. Han sørger for trygg stemning når utestedet i Vikersund stenger. Jon var sikker på det var en bensinstasjon i Vikersund. Dritings lokalbeboere raver rundt og vil gjerne prøve syklene. De får ikke lov, og synes vi er kjipe som ikke vil være med på naschpiel. 

– Det var hvertfall en bensinstasjon her da Asbjørn kjørte ritt, sier han.

– Det var vel omtrent ti år siden, tenker jeg for meg selv.

Jon vet råd. Han tar frem en liten flaske han har knæbbet i en minibar eller noe sånn. En liten dram. Juleakevitt. Den skal vi dele i Sylling blir vi enige om. Den gir ny motivasjon. Vi fortsetter langs Tyrifjorden, på gamleveien. Bare en kilometer ut fra Vikersund begynner glatta. Store partier med is. Tre mil til Sylling og bare veier. Motvind. Sidevind. Skikkelig skummelt. Heldigvis har de strødd der med finkornet sand, og så lenge vi holder oss mellom hjulsporene går det ganske greit. Men landeveissykkel er på denne strekningen et åpenbart sistevalg, men det er nå en gang den sykkelen vi har med oss. 

– Ikke vær så beskjeden nå Henrik, du får ta en i det andre beinet også, sier Jon og gir meg akevitten. 11 mil ut i natten smaker det herlig med litt brennevin. Nordlendingen kunne sikkert tatt en flaske i hvert bein og kjørt videre uten problemer. 

Motvind i Lierdalen, litt som planlagt. Bakken i Tranby, hjemme hos Jon og bare tre mil igjen. 

Jeg gliser hele veien til Røa. Fra Sandvika til Røa er det ganske mange bakker. Snittfarten de siste tre milene er høy. Hundelufterne er ute, taxiene har sett slike som meg før, og hjemme venter øl. 

Jeg er ferdig med #festive500 by night. 

---

PS: Takk til alle som har fulgt med, det har vært veldig motiverende med tilbakemeldinger. Når vi skriver saker i Landevei, spør vi ofte oss selv: «Hadde du som leser fått lyst å sykle av å lese dette?» Er svaret nei, må vi tenke annerledes. Landevei ønsker å være en kilde til inspirasjon for deg som ønsker å sykle selv, og det håper jeg dette har vært. 

Og ja, jeg lover en nattlig lesertur i løpet av 2014. Da skal vi sykle «Nordmarka rundt scenic route».

En riktig god sykkeltur til deg som skal ut!