På lørdag mistet en 22 år gammel syklist livet. Han ble drept av en 40-åring som kjørte i ruspåvirket tilstand. Siktede har gitt forklaring i saken, og lovverket gir ingen hjemmel til å holde ham fengslet lenger.

Siktede ble tidligere i dag løslatt.

Annonse

22 år gamle Petter Omsland Nikolaisen mistet livet i ulykken. Han var en del av et følge på fem. En person er fortsatt skadet, og de tre andre kom uskadet fra ulykken.

Les også: Kunnskapskrigen

Jeg har lenge lurt på hva som ville skje den dagen en av oss blir drept av en skjødesløs bilist. Det måtte en ulykke til før jeg ville finne ut av det i detalj.

Det heter seg at «siktede har ikke en historikk som tilsier at han oppfyller vilkåret om kvalifisert gjentakelsesfare. Saken er også allerede blitt tilstrekkelig opplyst til at det ikke er noen bevisforspillelsesfare». Dette er kommet frem i Dagbladets sak av i dag. Politiadvokat i den aktuelle saken, Stian Sjølie Johansen, har ikke besvart Landeveis henvendelser.

Men slik jeg tolker det, betyr det at om jeg blir kjørt i hjel av en ruspåvirket bilist mandag kveld, vil min familie kunne møte mannen på gaten torsdag morgen. Sett at han ikke har gjort det samme tidligere, vel å merke.

Politiet vurderer det dit hen at det er så liten fare for at dette skjer igjen, at siktede nå kan være ute. Politiet har vurdert dette etter det gjeldende lovverket, det foreligger på ingen måte juridisk uansvarlige handlinger fra myndighetenes side.

Men like mye som jeg stoler på en rettferdig sak etter gjeldende lover, har jeg lov til å være følelsesmessig engasjert i saken.

For, en bildrapssiktet som har utført ugjerningen i ruspåvirket tilstand har allerede bevist at han ikke tenker særlig over konsekvensene når han drikker. Jeg stoler ikke på ham. Det at politiet nå har tatt fra ham førerkortet, sørger ikke for at han verken finner whiskey eller bilnøkkel.

Siktede har satt seg beruset bak rattet, og kjørt i hjel en syklist. Han har brutt flere paragrafer i veitrafikkloven og straffeloven, med dødelig utfall for en uskyldig part. Men, det kreves altså et lovbrudd med en strafferamme på 10 år eller mer, for å kunne holde siktede fortsatt fengslet. Siktede vil trolig dømmes etter straffelovens paragraf 239. Den har en maksimumsstraff på seks år, men lignende saker tilsier en mildere dom. 

Den juridiske siden ved saken er det lite å få gjort noe med. Men en syklists død sier mye om holdningene som eksisterer i samfunnet.

Jeg har så langt ikke sett noen si kraftig i fra at vi er nødt til å endre vår holdning til myke trafikanter. Kommentarfelter har umiddelbart blitt stengt. Sosiale medier ble raskt fylt opp med uttrykk for at syklister selv må ta den risikoen det er å ferdes i trafikken.

Som en politileder i VM-byen Bergen sa til en lokalavis for noen år siden:

– Det er mange kamikazesyklister ikledd kondomdresser med innsydde hvileputer. Deres eneste mål er å sykle uten å bry seg om gående, kjørende eller krypende for den saks skyld. De utsetter seg selv og andre for livsfare.

Aktive syklister på veiene blir omtalt som individer som ikke har krav på den samme retten til å ferdes trygt som øvrige trafikanter. Av politiet.

Når Aftenposten lager kampanje for å bedre Oslo som sykkelby, er de nøye med å distansere seg fra oss som har sykling som hobby. Målet begrenses til det å «gjøre fremkommeligheten bedre for hverdagssyklisten».

– Det vi gjør nå er for dem som sykler med kurv og barnesete. 40-åringer med pulsklokke klarer seg selv, sier sjefredaktør Espen Egil Hansen til sin egen avis.

Aktive syklister på veiene blir omtalt som individer som ikke har krav på den samme retten til å ferdes trygt som øvrige trafikanter. Av en av landets største aviser.

Jeg har ikke sett noen fra NAF, KNA eller veimyndighetene si klart i fra at dette kan ikke samfunnet godta. Det er ingen tunge røster som taler offerets sak. Nok en gang sitter jeg igjen med følelsen av at en syklist som ferdes på veien, har seg selv å takke om han mister livet. Det eksisterer en holdning der syklister blir omtalt som suicidale fordi de sykler på veien.

Enhver person som hevder syklister har seg selv å takke om de blir forulykket, er uskikket til å føre en motorvogn. Vi trenger at alle ansvarlige sier klart fra om at syklister har rett til å være på veien, at vi kommer til å bli værende på veien og at den som måtte ha problemer med å akseptere det, sporenstreks kan levere inn både bil og førerkort. 

Hvis samfunnet tillater at norske bilister innbiller seg noe annet, blir tragedien på Gardermoen bare den første i rekken.