Saken der Ivar Grøneng ble bøtelagt for å ha syklet på Mosseveien ble for tre uker siden behandlet i Høyesterett, og i dag kom resultatet: Dommen blir stående.
Høyesteretts kjennelse er et sørgelig bevis på at i trafikken er det ingen likhet for loven, selv om både syklister og bilister har lik rett til veibanen, også på den aktuelle strekningen.
Grønengs forseelse var å potensielt ha kunnet forsinket trafikk med mellom 7 og 12 sekunder, gitt at trafikken optimaliserte sitt tidstap. Kjøretøyet bak Grøneng gikk etter det rett inn i en ny kø, det reelle tidstapet er null sekunder.
Da er vi nede på graden av bilster og politiets irritasjon, og her har Høyesterett talt tydelig:
Anken blir forkasta.
Høyesterett har bestemt at om det oppstår kø bak en syklist, skal det straffes annerledes enn om det oppstår kø bak en bilist. For at den mikroskopiske kødannelsen bak Grøneng, forøvrig en mikrokø i en gigantkø ikke er grei, mens kjempekøen av biler kan forløpe uforstyrret, viser det parodiske i saken.
Det hierarkiet som nå er opprettet setter privatbilister på toppen, mens syklister og myke trafikanter må vike. Og Politiets skjønnstolkning av Grøneng gjør oss til en trafikal politistat.
ANKE FORKASTET: Dommen fra lagmannsretten mot Ivar Grøneng blir med det stående. Foto: Roar Sollie.
Høyesteretts forkastelse av anken åpner opp for en rekke potensielle problemstillinger:
For Høyesterett mente at Ivar Grøneng ikke trengte å være der, i veien der syklister og bilister har lik rett til å ferdes.
De tusenvis av bilistene som satt i kø, hadde altså et ytterst stort behov for å være til stede, skal vi tolke Høyesterett riktig.
I så måte betyr dette at dommen vil skape presedens for all sykling i blandet trafikk, hvilket vil være gjeldende i hele landet.
Innebærer dette et generelt forbud mot å sykle i veibanen om det finnes et alternativ tilgjengelig, slik dommen skriver? En syklist i en bygate som blir tutet på av en bilist, vil med andre ord kunne bøtelegges etter dette prinsippet, så lenge det er fortau i nærheten. Finnes det et alternativ tilgjengelig for syklisten, er det alternativet som skal benyttes for ikke å hindre en bilist, har Høyesterett bestemt.
Men kunne det motsatte skjedd?
Jeg skulle likt å se at politi og rettsvesen konkludere med at biler forsinker syklister «unødig» i Oslo, ettersom bilistene kunne kjørt annen vei. Dette er i prinsippet en logisk konsekvens av dommen, selv om det aldri kommer til å skje.
BETENT: Saken om Ivar Grøneng på Mosseveien er svært betent. Dommen skaper flere problemstillinger enn det løser. Illustrasjonsfoto, Mosseveien.
I mellomtiden blir syklister forsinket av motoriserte kjøretøy hver eneste dag.
Hver eneste gang noen bare skal slippe av noen, eller når en bilist blir stående på grønt fordi hen bare skulle sjekke telefonen, eller noen må vente fordi en buss bare skulle slippe av noen passasjerer.
Eller hver gang noen parkerer i sykkelfeltet utenfor Vinmonopolet i Elisenbergveien, og syklister må vente fordi biler suser forbi i veibanen.
Eller på strekninger hvor det er så trangt at syklister simpelthen ikke har plass, fordi biler er i veien. Tenkt deg hvor raskt politiet ville vært på plass om syklister hadde okkupert veibanen slik at biler ble stående.
Like fullt, det er dette syklister møter daglig.
Fenomenet kalles kø. En høyst ordinær kø. Av biler.
Men husk, Høyesterett har bestemt at det bare er bilister som har lov å opprette kø.
Men bilistene, selv om de har et alternativ, slipper selvsagt unna. Og her er vi inne på kjernen i problemstillingen.
For Grøneng hadde nemlig et alternativ, i følge retten.
I følge virkeligheten, var det knapt det.
Men Høyesterett skriver eksplisitt at syklisten skal benytte gangvei, og redusere sin hastighet markant for å ikke utsette seg selv eller andre for fare.
Men så var det dette med likhet.
Mosseveien-ivar-grøneng
For samtidig finner de det uakseptabelt at bilister må sette ned sin fart på veien. I dommen står det videre at «Trafikantane bak domfelte vart altså hindra i å koma opp i ynskt (sic.) lovleg fart».
Bilister har altså privilegiet av å kunne kreve å kjøre i øvre tillatte fartsgrense, og samtidig fjerne syklister som ikke kan holde denne fartsgrensen. Da snakker vi i så tilfelle om en nedre tillatt fartsgrense også. Bilistenes foretrukne atferd, kø eller ikke kø, vil med andre ord diktere hele handlingsrommet, mens syklister vil henvises til et uegnet område hvor de ikke har rettigheter, kun plikten å «vise omsyn».
I praksis innebærer dette å gå.
Om Vegtrafikklovens paragraf 3 skal gjelde, der grunnregelen er at man skal ferdes aktpågivende og varsomt, må det jo være mer varsomt at bilister må kjøre litt saktere enn å blande syklister gående og syklende på uegnede gang-og sykkelstier.
Høyesterett har nå i punkt 24 i dommen diktert at syklister ikke bare skal vise hensyn til kjøretøy ved å fjerne seg fra veien, de skal også til enhver tid vise hensyn til gående på gang-og sykkelveier.
Fordi veien tilhører bilistene, og skjønnsvurderinger kan nå legges til grunn når en syklist i politiets øyne forulemper et kjøretøy på asfalt.
Det motsatte kommer aldri til å gjelde.
Velkommen til den trafikale politistaten Norge – skapt av Høyesterett.
