Ut mot havet

Greia er at vi skal på en tre-dagers rundtur, og et eller annet sted må jeg sette fra meg bilen.

Det er bare tilfeldigheter som gjør at det blir ved fjellandsbyen Suleskard. 

bikepacking suleskard jæren vestlandet

Tre gode venner møtes, for en tre dager lang tur. 

– Tja, jo, det kan den sikkert, sier hun til slutt. 

Det er alt jeg trenger å høre.

Bilen blir stående og vi setter fart.

Tore, Tor-Olav og jeg. 

Turen vår skal gå sørover, og ut mot havet.

Den er nøye planlagt, under flere kalde vinterkvelder foran peisen med rødvin og ruteplanleggeren i Strava.

Det man ikke kan planlegge for derimot, er været. 

Heldigvis er det bedre enn meldt. 

Regnskyene som skulle prege dagen har vi ennå ikke sett noe til.

De første kilometerne ned mot Tonstad går lett, høydeprofilen går kun nedover. Vi stopper, tar av på en gammel grusvei langs Sira. 

Den ligger litt midt i ingenting, men om man er grusveipurist er den et reisemål i seg selv.

I flere kilometer er det eneste vi ser foran oss en grå-brun stripe av grus i frodig skog.

Les også

Gjøvik-Oslo på grus - høstens flotteste eventyr

Er det én langtur du bør gjøre denne høsten så er det denne.

gravel grussykling vestlandet

En dag som begynner nært perfekt skal ende i nesten det motsatte.

Når vi kommer til Sira åpner skyene seg.

Og jeg får en påminnelse om hvorfor jeg alltid prøver å legge disse rutene utenom hovedveier når jeg planlegger. 

Å bli passert av vogntog i 90 kilometer i timen langs E39, de få kilometerne vi må befinne oss der, er så ubehagelig at jeg skjelver.

Veiskuldra på europaveien er full av grus, og ingen gjør antydning til å senke farten når de raser forbi. 

Vi har ikke langt igjen til AirBnb-leiligheten vi har leid i Jøssingfjord, men nå begynner vi å bli så kalde at det ikke går lenger.

Tettheten av bedehus underveis har vært så stor at vi like gjerne krasjer inn på Englevakten Café i Flekkefjord, søkk våte og kalde. 

sykkeltur gravel vestlandet bikepacking norge norway

HAHAHA! 

Utpakkingen på det hvite bordet i det hvite huset ved sjøen blir bare komisk. 

– Nå er jeg imponert over oss, sier jeg og bryter ut i latter idet Tore tømmer trøya for matvarer. Vi er tre skrubbsultne syklister som raidet en Joker i Åna-Sira, kalde, våte og skjelvende. 

Det siste jeg husker fra kilometerne mot AirBnb-kåken er at Tore bare hadde stappet alt vi kjøpte under jakka.

Og til tross for at flere av oss har mer enn nok kunnskap om hva man trenger av ernæring for lange dager på sykkelen, sitter vi nå der pinnfrosne og skal ta for oss: 

• 2 kurver jordbær

• 1 boks fløte

• 2 poser potetgull

• En 12-pakning med øl 

Overhodet ingenting man trenger for å restituere godt med andre ord. 

– DET ER DEN VERSTE MOTVINDEN JEG HAR VÆRT BORTI!

Jeg roper det fra halen på tremannstoget vårt langs Ogna-stranda og Nordsjøruta. 

For jeg tuller ikke. 

Vi har syklet i en helsikkes motvind i det som føles som en hel arbeidsdag. 

Morgenen begynte heldigvis langt bedre enn den foregående kvelden. Vinden hadde stilnet og sola skinte. 

bikepacking touring sykkeltur vestlandet norge

Så vi tok oss forbi serpentinsvingene og de blankskurte svabergene i Jøssingfjord før den verste bobilmafiafen kom.

sykling sykkeltur jøssingfjord norge

Svingte innom Sogndalsstrand på veien. (Norges hyggeligste trehusbebyggelse?)

Forbi de første vindmøllene ved Egersund

Videre langs den nedlagte togbanen som er et helsikkes mye bedre alternativ enn vogntogene langs E39.

Før det flater ut, men nå sykler vi rett inn i en vegg av vind, og idyllen er brutt.

Tristessen i det paddeflate landskapet er vakker på sin særegne måte.

tips sykkeltur jæren rute

Det går liksom greit så lenge jeg har en rygg å ligge bak, og vi bytter på.

Men nå er lårene mine stive som telefonstolper, og jeg ser ned på sporet jeg har plotta inn på GPS´en.

Det går bare rett nordover, og inn i vinden. 

Det eneste befriende avbrekket er å se de kritthvite strendene som ligger spredt langs Jæren i venstre øyekrok. 

sykling sykkeltur vestlandet tips

Vi er så slitne når vi kommer til Varhaug at vi ikke gidder å handle middag.

Selv om «Huset ved havet» som vi har leid for natten har fullt utstyrt kjøkken, er det ingen av oss som orker tanken på å begynne å kokkelere. 

Det blir en burger fra ferskvaredisken, som jeg inntar sittende på flisgulvet på Spar på Varhaug.

Og en Cola.

Og potetgull.

Og litt nøtter.

Uten at det blir det spøtt enklere å reise seg opp og trille de siste meterne ned mot stranden. 

Les også

Tre dager langs Hardangerfjorden

Når alle snakker om sommeren som regnet bort, er det ikke helt sant. Det var minst tre fine dager i Hardanger.

Mye har endret seg på Jæren.

Det forteller AirBnb-verten vår rundt frokostbordet.

Som forøvrig ikke foregår i selve huset ved havet, men inne i en stue så innkledd i broderier, gamle bilder og relikvier fra en annen tid at jeg ikke ser hva veggene egentlig er laget av her. 

Vi hadde sett for oss en rask frokost, men bordet bugner av mat, en grell kontrast til osteskivene kledd i plast i Jøssingfjord. 

Det meste av dyrehold er lagt ned, kraftig nedskalert eller samlet i fellessatsinger med store fjøs. 

sykkeltur jæren vestlandet

Det er som å være hjemme på besøk hos bestemor, så koselig er det. Det blir vanskelig å bryte opp og dra.

Men vi har ei ferge å rekke. 

Jeg har aldri vært i Skottland, men basert på minst én film jeg har sett, mistenker jeg at det må se cirka slik ut. 

sykling jæren vestlandet

Heiene innover i landskapet på Jæren er forblåste, men vakre.

Vi rekker den første ferga på dagens tur fra Lauvvik til Oanes. Krysser Lysefjorden over brua, og sier farvel til Tor Olav på Forsand. 

Den siste biten må jeg og Tore ta alene. Dagens andre ferge skal ta oss inn Lysefjorden, før vi skal bryte oss på en bakke av de sjeldne.

sykling lysebotn lysefjorden

– PROBLEM, IKKE

Han gjentar det, gang på gang.

Vi klarer å få med oss at han er fra Polen, men han jobber i Norge og nå er han på ferie, og han har et bestemt ønske om å komme seg til Flørli, overnatte der og gå tur. 

Han prøver å spørre oss til råds, men det er litt vanskelig å bryte språkbarrieren.

Mens vi alle sitter der ved fergeleiet på Forsand, prøver vi å forklare at han ikke har bestilt overnatting, og følgelig ikke har noe sted å sove når han kommer fram. 

Det kommer til å bli et problem når han står der. Han kommer til å ha et problem.

– Problem ikke, svarer han bare stille og resolutt. 

Nei. Problem er kanskje ikke, må vi bare slå oss til ro med når han ikke vil høre.

Fergeturen inn Lysefjorden tar oss forbi gammel industri som om få måneder skal stå i sentrum for det meste av folks livsfokus.

Antiklimakset på turen skal bli noe av det jeg hadde høyest forventning til.

Oppvarmingen fra ferga og inn i Lysebotn er i beste fall symbolsk.

Vi smeller inn i en motbakke som er best egnet til å velte stein ned, ikke ta seg opp på sykkel.

Inne i den mørkelagte tunnellen mister jeg helt begrep om jeg beveger meg opp eller ned, men beina forteller meg fasiten.

Opp. Definitivt oppover.

Fotogen som F er jo klatringen, sett fra lufta. 

Men å sykle opp den bakken er ikke så spektakulært som jeg kanskje trodde det skulle være.

Den er mest bare vond.

Fulle og tunge sykkelvesker hjelper absolutt ingenting.

Høydepunktet, det kommer når bakkene er lagt bak oss, og vi glir gradvis over fra grønt og frodig terreng, til et gråstenket, goldt steinlandskap.

Turistene har for lengst parkert bobilen i grøftekanten langs veien for dagen. 

Stillheten er øredøvende.

Det eneste jeg hører er min egen Lysefjord-induserte tungpust, og girskiftene.

Det er så stille at når den første regndråpen treffer hjelmen min, hører jeg det tydelig. 

Turen er over, og bilen, den står og venter på Suleskard.

Les også

De fineste sykkelturene i Norge

Se alle våre tips og turguider her!