En middelhavsfarer i ultrarittet Around Norway

Ultrasyklister.»

…

Tekst og foto: Erik Arentz-Hansen

Jeg ble så fascinert da jeg i 2021 fulgte gps-prikkene til deltagerne i Around Norway, at jeg stilte opp ved Operahuset for å hylle vinneren som kom først i mål. 

Der møtte jeg samtidig arrangøren, Michael Wacker. En tysker! 

– Jeg er usikker på om jeg kommer til å arrangere et nytt ritt, sa han.

Jeg bestemte meg. Skulle det bli et ritt til - så melder jeg meg på som støttemedlem og bruker det som en anledning for en bikepackingtur. 

Jeg, Erik Arentz-Hansen, 64 år gammel og psykolog fra 1996, og nå også uteligger.

Klokken 14.00 lørdag den 27.  august 2024 på Rådhusplassen i Oslo går startskuddet. Vel, Michael sier:

– Nå kan dere starte! 

Syklister fra Tyskland, Frankrike og Nederland, en jente fra Australia og et par fra USA tråkker i gang Around Norway. To andre nordmenn - og jeg.

Around Norway er en fastlagt rute på 3000 km som går rundt hele Sør-Norge i sikksakkrute. Ruten går innom spektakulære stigninger på Vestlandet, videre opp til Atlanterhavsveien, før de siste 1000 kilometerne i sikksakkretning tilbake til Oslo. 

Jeg har regnet meg frem til å måtte sykle 200 km per dag for å rekke frem til søndag den 11. august klokken 18.00.  

Hovedgrunnen til å rekke «deadline» er for å få levert gps- trackeren, selv om jeg får lov til å  ettersende den.

Større enn det er ikke et lite norsk ultraritt. 

Første dag sykler jeg over Kongsberg og Sauland mot Gaustadtoppen. Jeg camper etter 15 mil og finner meg en plass i lyngen langs veien. Jeg har bare sovepose og underlag, slik jeg har forstått at proffene gjør det.

Jeg sovner på et blunk. 

Om morgenen er soveposen fuktig, ikke av regn, men av dugg. Dette er en strek i regningen. I tillegg stinker det allerede av sykkelskoene etter en regnskur utenfor Drammen. Jeg angrer dypt på at jeg ikke tok på regntrekkene over skoene, så jeg hadde sluppet stanken av sure føtter.

Klatringen til Gaustadtoppen går greit. Jeg veksler om sisteplassen med Eliza fra Australia og Patrick fra Nederland. De andre ligger enten et stykke foran eller et langt stykke foran. På trackeren er det betryggende å se at vi tre i baktroppen holdt omtrent samme fart. 

Jeg fullfører min første 20 mils dagsetappe frem til en vegstasjon litt nord for Åmli, hvor jeg overnatter på en benk - denne gang under tak. Her er det gode servicemuligheter, hvor jeg får tørke klær. 

Neste dag møter jeg et hyggelig par fra Australia, Guy og Judy, som følger en seks ukers rundreise som Matthew Tolley fra Cycling Norway har snekret sammen for dem.

Dag tre. Jeg har som mål å komme frem til Flekkefjord.  Det er sent, mørkt og jeg kjemper til jeg kollapser i et busskur klokken 01.00. Busskuret ligger ved hovedinnfartsåren til Flekkefjord, og det kjører trailere med fisk fra oppdrettsanleggene gjennom hele natten. 

Ufattelig nok får jeg sove, på tross av ristingen og lyden av trailerne.

Ruten går selvsagt innom Lysebotn, og skjebnen vil ha det til at det er samme dag som Norges skielite skal stake seg opp på rulleski. Jeg starter tidlig, før arrangementet begynner. Det er en selsom opplevelse å sykle opp fra Lysebotn helt alene, ingen biler annet enn en og annen arrangørbil. 

Det går videre til Suleskar. Og hvem møter jeg der? Ingen andre enn det australske paret som jeg ble kjent med i Evje!

Etter en god restitusjon på en campinghytte i Valle med både mat og øl, er jeg klar for å fortsette del to av min reise, nå med en ambisjon om å holde meg innenfor egne tålegrenser. 

Til nå har jeg kjørt for hardt.

Jeg sykler gjennom Setesdal. Kjøttkaker på Haukeliseter - med DNT-rabatt.

Videre. 

Seljestadjuvet. Odda.

Det er mørkt når jeg kommer til Odda. På min jakt etter soveplasser monterer jeg en lykt på hjelmen, slik at jeg har et lys som kan følge blikket utenfor veien. Nå er det ikke lenger kilometer som gjelder, nå handler alt om å finne en soveplass. 

Det eneste jeg finner er et skur hvor det ligger impregnerte stokker til tørk. 

Det lukter kreosot. En deilig lukt, men kanskje ikke noe å ligge og sove i. 

Jeg sykler videre langs gamleveien utenfor en tunnel. Veien er stengt med bommer slik at ingen biler slipper igjennom. Jeg rigger meg til med sykkelen støttet til en pinne, og henger noen klær over slik at det blir en slags vegg. Jeg ruller ut underlag og sovepose, tar av meg sykkelklærne og får på meg tørt undertøy.

Om morgenen våkner jeg av en jogger som løper forbi. Til min glede er soveposen tørr, og hva er så merkelig med en sovende mann bak en sykkel?

Å sykle rundt i Norge handler også om å reise i venners og kjentes historier og opprinnelser, det være seg steder de har bodd eller vokst opp. 

Jeg jobber som psykolog, og pasienthistorier har ofte stedsreferanser, og når jeg passerer stedene så dukker pasientene og historiene deres opp. Og venners oppvekststeder. Da sender jeg gjerne et bilde. 

Så går timer og dager i ett.

Jeg sykler.

Dag ni - Bergen - Regn. Jeg møter en italiener. 

– Dette er min andre Norgesferie. Fantastisk! Sier Fulvio Silvestri. 

Dag ti - Sognefjorden - jeg overnatter på en hytteveranda. Det er litt skummelt, men jeg tar sjansen. 

Flere mil. Gaularfjellet.

Langs Viksdalsvannet ser jeg en som triller sykkelen. 

– Hvor i all verden skal du, det er jo milevis til folk som kan hjelpe hvis du har ødelagt sykkelen? Tenker jeg. 

Så ser jeg at det er Eliza, en av de tre i baktroppen. Hun har revnet dekket og er i ferd med å gå fire mil til Førde. Hun tenker at hun ikke kan ta i mot hjelp, slik er regelen og æreskodeksen på ultraritt. 

Jeg tilbyr henne litt gaffeteip, men skaden er for stor. 

– Men da må du i alle fall begynne å haike! Det er jo bare tull å gå videre? Sier jeg. 

LES OGSÅ

De fineste turene for bikepacking i Nordmarka, med overnatting i telt eller hytte

Gira på å prøve bikepacking, men vet ikke hvor du skal? Her finner du tur-og overnattingsforslag til både hytte, telt og gapahuker.

Bikepacking med overnatting i telt

Du vil antagelig bli overrasket over hvor lite ekstra vekt du faktisk må regne med for bikepacking med telt. Her får du tips til det du må vite for en overnatting i telt med sykkel som transportmiddel til teltplassen.

Videre. Sogndal.

Jeg vet ikke hvordan det gikk med Eliza, men jeg ser at hun er tilbake på veien igjen nå.

Jeg er klar for Sognefjellet, motsatt vei av Jotunheimen rundt. En hard kneik. På vei nedover mot Krossbu sier det pang: punktering og det som verre er, en flenge i dekket. 

Nå er det min tur!

Plutselig gikk gleden med å rutsje nedover mot Lom i god fart over til å bli krisemodus. En flenge i dekket er alvorlig, det fører til nye punkteringer og det er skummelt å trille i høy fart. 

I verste fall må jeg trille sykkelen som Eliza, eller haike. 

Det er småkaldt der oppe i fjellet, jeg stiller meg i grøftekanten og får på meg boblejakke og overtrekksbukse før jeg går i gang med hjulet. Dekket må skiftes, men jeg rekker ikke fergen fra Geiranger klokken 14:30 neste dag om jeg må vente på at butikkene i Lom skal åpne. 

Hvis de i det hele tatt har riktige dekk i Lom?

Vent! Jeg har jo gaffateip rundt setepinnen! Flengen er heldigvis ikke større enn at jeg får teipet det sammen.

Jeg kommer meg til Geiranger. 

Med nød og neppe rekker jeg XXL i Ålesund like før stengetid og får nytt dekk og slanger.

Jeg får noen nattlige mil langs Sunnmørskysten, og kommer til Brattvåg fergeleie ved midnatt. På grunn av gjentagende hærverk er varmestuen stengt. Det er regn i luften og vått på bakken i det lille leskuret som står der. 

Jeg samler sammen noen paller for å slippe å ligge på den våte asfalten. 

En lokal fisker dukker opp. 

– Du kan låne lokalene til båtforeningen her borte, sier han. 

– Ja takk, sier jeg, og nyter de gode fasilitetene. 

Ny dag.

Averøya og Atlanterhavsveien.

Molde, Bud og Hustadvika.  

Slik fortsetter det. Det blir nye hytteverandaer og nye feilberegninger. Dessverre er det kortere å sykle videre fremover enn tilbake, selv om det betyr at jeg ikke får kjøpt meg mat.

Jeg sover et par timer på en døgnåpen Shell-stasjon ved Fagernes og starter groggy på morgenkvisten neste dag.

Med bare 26 mil igjen, prøver jeg å ta siste etappe i en solid spurt.  

Jeg må stoppe flere ganger for å sove, først på formiddagen i Dokka, så etter middag i Gjøvik, for deretter å sove noen timer i Minnesund på natten.

Tirsdag kl 12.00, 17 dager etter start, klikker jeg ut ved operahuset, sliten og fornøyd etter å ha gjennomført rittet jeg aldri så for meg at jeg skulle klare. Det ble dagsetapper på rundt 175 kilometer i snitt, mer enn nok for en middelhavsfarer. 

Jeg er en av fem i mål, ni dager langsommere enn vinneren.

Opplevelsen av å la teltet ligge og bare ha med sovepose og underlag var overraskende god, i alle fall i et slikt ritt hvor du for det meste er på veien - det er lettere å finne overnattingsplass der enn i skogen. 

Man finner alltid et busskur, en hytteveranda eller en plass langs veien å sove i, og noen ganger er det greit å ta inn på hotell eller campinghytter.

Det er umulig å kjede seg på en slik tur, og opplevelsen av et ultraritt er mektig, helt uavhengig av hvor sterk eller sprek du er. Menneskemøter langs veien blir heller ikke stress på en slik tur, det er tvert om en viktig del av opplevelsen.

Og nå ser jeg også at Michael har planlagt ny utgave av Around Norway i 2026.

Takk for følge og god tur!