– Det er ofte de turene som ikke går som planlagt som blir de beste historiene.
Det er de ordene der jeg tenker i mitt stille sinn når jeg sitter i Teslaen til min gode venn Jørn på vei nordover fra Trondheim til Levanger. Syklene står på taket. Planen var egentlig at vi skulle begynne å sykle fra Trondheim.
Men en rekke tilfeldigheter, som det ville tatt uinteressant lang tid å forklare, førte til at det ikke blir sånn.
Så da starter turen på en random parkeringsplass i Levanger i stedet.
Vi får håpe historien blir god.
Beboerne i blokkene rundt må lure på hva to raringer egentlig driver med, der vi har syklene og alt innholdet vi desperat skal prøve å pakke inn i alt for små pakkposer på syklene spredt utover plena.
Idéen, opprinnelig: En slags pilegrimsreise.
Eller omvendt en, om du vil. En slags rundtur. Vi skal ende opp i Trondheim igjen vi også, som mange andre pilegrimer.
Men vi skal ikke gå til fots, det er grussyklene som har blitt lastet opp med enkel oppakning, og målet er å ta oss på fredelige landeveier gjennom skogene i Trøndelag, helt ut til kysten, og Rørvik.
Selve målet med pilegrimsreisen er å gjøre noe jeg har hatt lyst til lenge.
Eller: Personlig er det ikke at jeg har så lyst, det er mer at jeg har noe ugjort. Bestefaren min, som dessverre ble plaget halve livet med sykdom, pleide alltid å snakke om at vi kunne ta hurtigruten en dag sammen.
Vel vitende om at det neppe kom til å bli noe av, tenkte jeg alltid at det hadde vært fint. Det ble ingen hurtigrutetur før han døde, og derfor har jeg hatt noe uoppgjort.
Lenge.
Derfor planen: Bikepacking + hurtigrute t/r Trondheim.
Likheten med andre pilegrimsreiser, er at turen er målet.
Som det ofte er når jeg og Jørn drar på tur. Det trenger ikke være spektakulært. Det trenger ikke være episke fjell. Det er først og fremst bare samværet.
Vi kan prate. Vi kan være stille.
Bare tråkke.
Trøndere får mye tyn for været, og med rette.
Det er ikke veldig sommerlig til tross for at vi skriver midten av juli på kalenderen når vi legger ut fra Levanger.
Spelet på Stiklestad så jeg når jeg var ti år gammel. Jeg husker ingenting av det.
Det jeg derimot for evig kommer til å forbinde med Stiklestad er suset fra bjørkene langs veien som tar oss ut til bakveiene, vekk fra E6.
Vi vil ha fred.
Og fred, får vi.
Endeløs Statsskog
Ingen skog er så dyp som skogene i det gamle Nord-Trøndelag.
Greit, jeg har syltynt grunnlag å uttale meg på, men etter denne turen har det grunnlaget fått påsmurt noen tjukke lag.
Dagens lunch inntar vi på en kafeteria som ville fått Hellstrøm til å snu i døra, og har et klientell bestående av to typer folk; tilfeldige bikepackere og pensjonister.
Vi treffer en hyggelig brite, som er en treukers-tur i Norge. I motsetning til oss har han ikke en bestemt destinasjon.
Han skal bare se hvor langt han kommer før han må hjem.
En svett pizza, kald cola og litt navigeringstrøbbel gjennom sentrumsgatene senere har vi kommet oss ut og nordvestover, og svingt av på en grusvei som tar oss fra sjøen, opp og inn i skogen. Uten å vite at her kommer vi til å tilbringe noen timer framover.
Vi treffer ikke en kjeft.
Det nærmeste vi kommer noe sivilisasjon, er et og annet forfallent småbruk med maling som har flasset av for minst 30 år siden.
Synsfeltet mitt er dominert av skog, med ei grå, endeløs stripe foran meg.
Rundt hver eneste sving, venter bare mer av det samme.
Skal jeg si noe til Jørn om at jeg dagen før leste i en lokalavis at det var observert bjørn i området? Har han kanskje lest det selv, og tør bare ikke si noe til meg han heller?
Kan man sykle fra en bjørn, egentlig?
Skal jeg prøve å google i fart mens jeg sykler hvor fort en bjørn kan løpe?
Jeg holder bare kjeft, og legger meg stille på hjulet hans litt ekstra i en periode. Bjørnen tar vel den første og beste som kommer.
– Obligatorisk bilde!
Du trenger ikke være trønder for å ville ha en fotografisk souvenir fra skiltet jeg finner på kaia i Namsos, så jeg roper det ut til Jørn.
Gitarist Frode Viken i D.D.E hadde neppe syklet 132 kilometer gjennom endeløs granskog når han satte seg ned og skrev vinsjan på kaia, men kanskje ruslet han gatelangs nettopp her, langs kaia i Namsos Rock City.
Campinglivet
Det lønner seg å ikke gå så hardt ut, alltid.
Jeg skal lett innrømme at jeg har gjort narr av campingplasser og campingturister mer enn én gang i mitt liv.
Men akkurat her og nå tjener Namsos Camping vårt formål ganske bra. Det er overraskende stille, spesielt med tanke på at den nærmeste naboen er Namsos lufthavn.
Fuktige begynnelser
Det er de seigeste dagene på sykkelen.
Dagene hvor du vet at du kommer til å bli våt. Eller vent; de aller seigeste dagene på sykkelen er de dagene hvor du blir kliss våt i det øyeblikket du setter deg på sykkelen.
Dette blir heldigvis ikke en sånn dag. Det vil si, vi rekker å tråkke fra campingen og i retning Namsos sentrum før himmelen åpner seg.
Greit, så det skal bli en sånn dag, da.
Vi sier ikke så mye til hverandre. Vi bare tråkker på, veksler på å ligge fremst. Vi passerer minst to langtursyklister. I den første bakken ut fra sentrum, den første. Det er sidevesker både foran og bak, og som om det ikke var nok er det like store vesker på styret og bak setet.
Oppakningen må veie sikkert 40 kilo, og det går knapt framover.
Gjøre turen selv?
Planlegging
Som alltid søkte vi fredelige og stille veier når vi planla denne turen. Fra Trondheim til Rørvik er dette i stor grad mulig, men det kan være partier hvor du må innom mer trafikkerte veier.
Det finnes plenty av grusveier og landeveier i området, vi brukte en kombinasjon av Strava Heatmaps og Google Maps når vi planla, men det finnes også flere andre ruteplanleggere for sykling.
Overnatting
Slik vår tur ble, var det naturlig å overnatte i Namsos. Der finnes det både hoteller og campingplasser, noe du forøvrig finner spredt langs ruta med unntak av de lengste skogspartiene.
Logistikk
Du kan selvfølgelig legge oppå til en episk langtur over flere dager og sykle en runde. Eller, du kan gjøre som oss og ta Hurtigruta og/eller tog til hjelp. Her er det flere alternativer, vi valgte å begynne med sykkel og returnere med båt, men her er det bare fantasien som setter grenser. Hvis du vurderer å gjøre en slik tur er det lurt å huske at du må booke plass til sykkelen på Hurtigruta.
Øyeblikkene som ikke blir med
Kameraet er fremme, alltid.
Men nå har vi syklet i så mange timer i kaldt regn at jeg har mer enn nok med å gire og bremse, om jeg ikke skal traktere et kamera på sykkelen i tillegg.
Jeg klarer så vidt å taste inn koden på bankterminalen når jeg kjøper kaffe på fergekaia på Lund, og når jeg må gjemme meg i et busskur for å klare å puste nok varme i fingrene til å åpne en Snickers.
Og så er det de øyeblikkene som det bare ikke blir bilder av.
Enten fordi vi er i så bra driv at jeg ikke vil stoppe, eller at jeg bare tar det inn.
Kyr spredt som flekker på en monoton, grønn eng. Følelsen av regndråper som treffer brilleglasset én etter én.
Og når Jørn tar en hvil på benken utenfor Bygdasentralen.
Jo, det må med.
Amfi Rørvik
Jeg kan ikke fordra kjøpesenter, og prøver vanligvis å sky dem som pesten. Jeg liker ikke stressfølelsen.
Jeg liker ikke at det er støy, nesten uansett hvor lite folk det er der. Og jeg liker ikke den konstante følelsen av at det er noe jeg burde ha kjøpt, selv om jeg verken har råd eller lyst.
Men akkurat denne dagen er et kjøpesenter, nærmere bestemt Amfi Rørvik det som står mellom meg og det å sitte ute i pissregnet i 8 grader, nedkjølt etter de siste timene.
Det er så lenge til hurtigruta skal gå at en gigantisk burgertallerken og to kalde pils ikke trøyer tiden. For hvor lenge er det egentlig innafor å sitte på en restaurant etter du har spist opp maten din?
Restauranten stenger, så da er det bare å sette seg ned på gulvflisene i Amfi Rørvik og vente.
Lenge.
Antiklimaks
Solnedganger og blåtime er egentlig det fineste jeg vet.
Sommerens dyreste IPA kjøper jeg i baren helt framme på dekk på Hurtigruta.
Jeg trodde jeg skulle sitte her og nyte øyeblikket til langt på natt, se Atlanterhavet og solnedgangen.
Kanskje var det for mye burger på for kort tid inne på Amfi. Kanskje var ikke kroppen klar for dette. Uansett hva jeg er, så er jeg uvel, og klarer ikke å nyte øyeblikket. Ikke er det solnedgang heller, bare en grå himmel med skyer som nesten smelter sammen med havet.
Men jeg legger meg bare i lugaren.
Og tenker at verken turen eller avslutningen ble som planlagt.
Men det er greit.
Det blir en historie jeg kommer til å huske likevel.
Kristoffer H. Kippernes jobber til daglig som journalist i Terrengsykkel.no, men når ferien kommer blir ofte grussykkelen pakket opp og tatt med på tur rundt om i landet. Det kan du som regel lese om på Landevei.no. Har du tips til en fet tur som burde prøves? Send gjerne mail:
Glem nasjonale turistveier. Vil du ha det beste av norsk sykkelterreng komprimert ned i én tur, er det store sjanser for at det er denne turen du skal dra på.
