9 gode grunner til å sykle Finnmark på tvers

Vi hadde brukt en lang vinter til å planlegge en gammel drøm. Da vi tok fram kartet en tirsdagskveld i januarkulda, var det ingen vei tilbake. 

Vi hadde to aktuelle ruter å velge mellom. Fra Hammerfest til Lakselv sier det seg selv, her er det fylkesvei 94/E6 som gjelder. Men derfra kunne vi enten sykle E6 over vidda via Karasjok og Utsjok, eller velge ytre trasé langs fv. 98. For oss var valget enkelt. Vi ønsket en så variert tur som mulig, der vi ville få med oss både mektige fjordarmer og forblåste fjelloverganger. Vidda var derfor uaktuell. Den ligger der til neste gang.

Vi har opplevd mange områder i Norge fra sykkelsetet de siste årene og var derfor godt forberedt på en lengre tur over mange dager. Forventningene var likevel annerledes denne gangen. For oss har Finnmark et snev av mystikk og noe eksotisk over seg. Lenger nord i Europa er det vanskelig å komme, og vi skulle bevege oss gjennom en landsdel med store avstander, lite folk og et barskt klima.

I Hammerfest, byen som blant annet er kjent for Meridianstøtten og gassanlegget på Melkøya, var det 8 grader og yr i lufta da vi trillet syklene ut fra MS Finnmarken klokka 05:15 om morgenen. 

Seks reinsdyr var de eneste levende skapningene vi så på vei ut av byen. De hadde like godt slått seg til ro ved inngangsdøra til familievernkontoret. 

Vi la trøstig i vei langs fjorden fram til Kvalsund. Flere snøskjermer som sikring mot store nedbørsmengder fortalte oss at vi var kommet til et landskap der nordvesten får fritt spillerom.

Sju dager og et hovent kne senere tok vi fatt på de siste kilometerne inn til Kirkenes. Sola varmet fra en nesten skyfri himmel, svetten rant nedover ryggen og Varangerfjorden strakte seg utover så langt vi kunne se. Vi hadde god tid og prøvde å holde på den gode sykkelfølelsen så lenge som mulig. Snart skulle vi sjekke inn på Thon Hotell Kirkenes. Var turen verdt all planlegginga og alle tråkkene? Konklusjonen ga seg selv. 

Les også

En omvendt pilegrimsreise, med hurtigruta som endestasjon

En aldri så liten bikepackutflukt i Trøndelag med båtskyss i form av Hurtigruta.

9 gode grunner til å sykle Finnmark på tvers 

Naturen, naturligvis

For den som søker høye, spektakulære fjell og stupbratte bergvegger i trange fjordarmer, er ikke Finnmark noen innertier. Det er heller ikke dit du drar for å oppleve mye folk og et mangfoldig kulturlandskap. 

Men hvis du er ute etter brede, mektige fjorder og vide vidder, er du definitivt kommet på rett plass. For naturen i Finnmark er storslagen på sin helt spesielle måte. Her er det de lange linjene og de store avstandene som gjelder. Du kjenner deg sårbar midt oppe på Ifjordfjellet med veien helt for deg selv, bare omgitt av et goldt landskap som strekker seg ut i alle retninger. 

Finnmark er også den landsdelen som best kan fortelle oss hvordan landskapet har forandret seg etter siste istid. Kort vekstsesong gjør at det er lite vegetasjonen mange steder, og finnmarkingene sliter ikke med gjengroing og lag på lag med løsmasser som skjuler gamle spor. Med fjorden langt under oss, syklet vi flere steder over åpne, nakne sletter som var gammel havbunn for flere tusen år siden.

Fra tur til ekspedisjon

Å sykle Finnmark på tvers, er ikke som å gå Canada på tvers. Slettes ikke. Men noen ørsmå likehetstrekk kan vi kanskje finne - dersom vi leter godt.

Finnmark er langt borte. Finnmark er svært. Det er langt mellom folk og butikker i Finnmark. Når vi sykler i Finnmark, kommer ekspedisjonsfølelsen snikende på en helt annen måte enn på sykkeltur i andre deler av landet. Klisjeen om at vi er «små brikker i en mektig natur», blir noe mer enn bare en talemåte. Særlig når vi tråkker i sterk motvind over Børselvfjellet og vet at det ennå er to dagsetapper til neste butikk. Det er ikke som i Vestfold der den ene idylliske småbyen avløser den neste. 

Det betyr at vi må planlegge bedre og forberede oss enda mer på heftige tordenbyger og ubehagelige belastningsskader. Og vi må ha med mer bagasje for å være på den sikre siden. 

Men det betyr også at mestringsfølelsen blir mye større. Vi klarte det!

Teltliv i midnattssol

Teltentusiaster kan trygt sykle i Finnmark. Gode teltplasser finnes over alt, for eksempel innerst i Vestertanafjorden. Vi stupte ned fra Ifjordfjellet og fant idyllen med en gang: tørr gressbakke helt inntil fjæresteinene, bekken som klukket behagelig i bakgrunnen og ei lav kveldssol som etter hvert farget himmelen oransjerød.

Fjorden glinset i bedagelige dønninger, og den svale vindtrekken holdt fluer og mygg borte. Et par vadefugler lette etter småkryp i fjæra. Livet kunne vært verre. 

Sikker ferdsel – lite stress

Trafikken i Finnmark er ikke som i Lofoten midt i fellesferien. Vi opplevde null stress og behagelig liten biltrafikk, helt fra vi startet i Hammerfest til vi trillet inn i sentrum av Kirkenes.

Det blir en helt annen ro over syklinga når vi slipper å se oss over skulderen hele tiden. Dermed kunne vi sykle ved siden av hverandre og kommentere store og små artigheter underveis. Som for eksempel de 50 rosa plastpelikanene som var sirlig oppstilt i en ellers høyst ordinær hage ved Porsangerfjorden.

Les også

Store drømmer blir som regel med bare drømmen. Men ikke denne gangen

Alle vet at Norge er et langstrakt land, men hvor bredt er det egentlig? Akkurat bredt nok til at det må to forsøk til for å sykle Norge på tvers.

Porsangerfjorden rundt

En av grunnene til at vi valgte å sykle «ytterleia», var muligheten til å oppleve de store fjordene på nært hold: Porsangerfjorden, Laksefjorden, Tanafjorden og Varangerfjorden. Enten vi sykler helt nede i fjæresteinene eller bare så vidt skimter fjorden i det fjerne, er den et blikkfang og gir varierte naturopplevelser: fiskemåkenes evige jakt, steinkobber som velter seg i vannskorpa og brenningene som slår inn over land. 

Porsangerfjorden er 123 kilometer lang og ca. 20 km på det bredeste. Det betyr at den er Norges fjerde lengste. 

Vi brukte en og en halv dag fra Olderfjord via Lakselv og nordover igjen til Børselv. 

Naturen varierer mye på de drøye 100 kilometerne.

På vestsiden mellom Olderfjord og Lakselv er det lunt og relativt frodig. Her finner vi gårdsbruk med innholdsrike kjøkkenhager og lengre strekninger der bjørkeskogen står nokså tett. 

På østsiden er det mer værhardt og karrig. Her er det lite kulturlandskap. I stedet kan vi sykle langs glattskurte berg og imponerende steinformasjoner som har blitt formet gjennom millioner av år.  

Silfar Canyon – blant Europas største

Like før vi kommer opp på Børselvfjellet, kan vi oppleve en av Nord-Europas største og mest dramatiske canyons. Børselva har i mange tusen år gravd seg gjennom berggrunnen og dannet Silfar Canyon. På det dypeste er det cirka 80 meter ned til bunnen av gjelet.

Silfar Canyon utgjør et mektig brudd i et ellers flatt og snilt landskap. Framme ved kanten av stupet ser vi rett ned i den grønne, krystallklare elva. Reinrosa vokser i store tuer flere steder, og en smal sti snirkler seg nedover til elvebredden. Om våren, når frådende vannmasser tordner forbi, må det være spektakulært å stå på kanten å se ned i dette juvet. 

Ifjordfjellet – Norges vakreste

Ifjordfjellet er en gjenganger i veimeldingene om vinteren. Fjellovergangen er ofte stengt for trafikk når nordvesten står på som verst. Vi var derfor forberedt på en tøff etappe med stri vind midt imot. Men de dystre spådommene ble gjort til skamme.  

Vi hadde sol, 14 grader og en behagelig bris i ryggen. 

Ifjordfjellet er en opplevelse. Stigningene opp fra Ifjord er seige, men de varer ikke lenge. Oppe på fjellplatået slynger veien seg i slake kurver i ett med terrenget. Vi ser veien flere kilometer framfor oss, og landskapet bølger opp og ned uten bratte bakker. Utsikten er god i alle retninger, særlig rett før vi stuper ned mot Tanafjorden. I det fjerne kan vi skimte høye fjelltopper på Varangerhalvøya. 

Den 35 kilometer lange veien fikk Vakre vegers pris i 2016. I juryens begrunnelse heter det at «Ifjordfjellvegen er et fremragende eksempel på hvordan driftshensyn kan omsettes i en nennsomt lagt ny veglinje.» Det er vi helt enig i.

Neiden – østsamenes hovedstad

Neiden er det største tettstedet mellom Varangerbotn og Kirkenes. Her finner vi Skoltesamenes kjerneområde. 

I et ellers nokså karrig landskap, skiller Neiden seg ut som en grønn, frodig oase. Her er det et mangfoldig kulturlandskap og mange spor etter samenes tradisjonelle levemåte. 

Skoltebyen var opprinnelig samenes sommerbosted og er i dag et fredet kulturmiljø. Nå bor det bare en fastboende skoltesame her.

Innenfor det vernede området finner vi forskjellige bygninger, tufter etter gammer og mange graver. Gravene ligger inntil Norges minste – og Finnmarks eldste - kirkebygg, St. Georgs kapell. Skoltesamene ble kristnet fra Russland og ble derfor en del av den ortodokse kirke. Fortsatt holdes det en gudstjeneste i kapellet hver sommer. 

I tillegg til den vernede «byen», har Neiden også et skoltesamisk museum som ble åpnet i 2017. Museet ligger like ved E6, rett før vi sykler bratt ned til elva og den kjente Skoltefossen.

Fossen er litt av et skue og er kanskje den største turistattraksjonen i Neiden. Den er rundt 80 meter lang og har et fall på sju meter. Fra brua kunne vi studere laksen som forgjeves prøvde å forsere de enorme vannmassene. Ved fossen holdes det tradisjonelle Käpälä-fisket ved hevd. Hvert år samles mange skuelystne for å få med seg dette spesielle kastnotfisket midt på sommeren. 

Hurtigruten til og fra

Syklene er tjoret godt fast blant biler og paller om bord på MS Finnmarken. 

Det er over for denne gang.

Vi tar trappene opp til dekk 7 og har stø kurs mot salongen i baugen. 

Kroppen siger ned i skinnstolen med høy rygg. Der har den tenkt å tilbringe de neste timene.

Panoramavinduene er nyvasket.

Vardø er første stopp.

Vafler, kaffe og Dagbladet.

«Verdens vakreste sjøreise» er syklistenes beste venn, særlig i Nord-Norge. Hurtigruten gir oss stor fleksibilitet. Mellom Hammerfest og Kirkenes er det åtte anløpssteder, og det gjør det mulig å endre planer underveis. 

Vi får oppleve Finnmark fra yttersida, med sine fiskevær, fuglefjell og nakne kystlinje. 

Bedre blir det ikke.