Sykkelturen fra Lærdal opp Aurlandsfjellet er magisk

Veien lokker bilister med fantastisk utsikt over Nærøyfjorden, følelsen av å være liten på toppen av fjellet og gleden av å kjøre bilen gjennom en fem til ti meter høy brøytekant, alt avhengig av vinterens snøfall. For syklister er det like mye tallenes tale som gjør at vi vil opp bakken. Enten du sykler fra Lærdal eller Aurland møter du solid motstand.

LES OGSÅ: Denne turen i Jotunheimen er som å sykle i et maleri

HØYDESKREKK: Utsikten fra Stegastein er like god som den er skummel.

Fra fjorden skal du opp til toppunktet på hele 1306 meter over havet. På veien dukker det opp en og annen dump også, så du klatrer nærmere 1500 høydemeter totalt. Etter at du har klatret 700 meter entrer du eksponert terreng der vinden venter på å gjøre livet surt for deg.

– I Norge er Sognefjellsvegen den eneste fjellovergangen som ligger høyere enn dette. Det er jo ganske unikt, med en vei som ligger på 1300 meters høyde forteller Andresen.

Selvsagt skal vi opp denne veien. Like selvsagt skal vi ned på andre siden av fjellet til Lærdal, og derfra er det ingen annen vei tilbake enn å sykle samme veien hjem.

LES OGSÅ: Derfor er Mjøsa og Helgøya en av landets beste steder for landeveissykling

Fra Aurlandsvangen går veien i åtte nesten helt rette drag opp langs fjordveggen. For hver eneste meter du sykler får du bedre utstyn over fjordens, stadig også fjellplatået på den andre siden. Noen er gode på å trimme løvtrær i området, vegetasjon må vike for utsikten. Asfalten er svart og jevn, selv om vinteren lager kuler, humper og dumper på enkelte steder. Stigningen er like under ti prosent. Det er mange turister på veien denne dagen. Alle vil de se på utsikten fra Stegastein.

– Etter at vi laget dette monumentet økte turisttrafikken veldig. De aller fleste turistene kjører bil eller buss opp til utkikkspunktet, det er ikke så mange som kjører videre over fjellet, kan Andresen fortelle.

INN I EVIGHETEN: Alex Ceselli Liebst runder den første snøfonnen, ca 1000 meter over havet.

På vår høyre side står mastodonten av et utkikkspunkt. En limtrekonstruksjon går tretti meter ut i løse luften, mellom deg og den sikre død står det kun en tynn glassvegg. Platået som ligger 650 meter over havet, ble av CNN kåret til det niende skumleste utkikkspunktet i verden.

Med fjorden som bakteppe lokker treverket til seg tusenvis av turister hvert eneste år. Reisefølget mitt, Peter Andreas, Alex og David synes det er ubeskrivelig skummelt å nærme seg kanten.

Høydeskrekk har aldri vært min greie, så jeg setter meg tilbake på sykkelen og tråkker oppover.

STEGASTEIN

Fra Stegastein åpner terrenget seg, bilene forsvinner og kulden fra fjellet velter nedover. Terrenget er nakent, og selv om det står juni i kalenderen har vinteren akkurat sluppet taket. Sauer beiter langs veien, de spiser seg fra tust til tust mellom de mange snøflekkene. Veien er bygget i demotiverende stil. Godt synlige og kilometerlange strekninger ligger foran oss. 1000 meter over havet følger veien en rett strek og ikke terrenget, og nå støter vi på de første brøytekantene. En stor haug av snø ligger igjen i en skyggeside.

– Fryser du eller? Lurer David.

– Klokka sier seks varmegrader, så ja, jeg gjør det, svarer jeg, selv om vi har syklet oppover lenge.

Vi følger samme retning som brøytebilen gjorde for et par uker siden. Reisen vår er hard nok, men barnemat i forhold til det snøfreser’n som nettopp var her må gjennom. Det er en lang og tidkrevende jobb som må til for å få veien klar til turistsesongen.

I ÅPENT LENDE: Peter og Alex jobber seg oppover i seig og kald motvind.

– Åpningsdatoen for veien er 1. juni, en dato som er nesten hellig i denne sammenheng. Så vidt jeg vet har veien aldri vært stengt om sommeren, men det hender det har vært noen krevende dager rett etter åpning, forteller Andresen fra vegvesenet.

Hundretusener av kubikkmeter med snø skal vekk hvert år. De mange meter høye brøytestikkene gjør at bilen finner frem i det hvite kaoset. Vi for vår del følger bare en svart strek i bunnen av en hvit renne. Hele sommeren, helt til veien stenger igjen en gang i midten av oktober er det godt med snø på denne fjellovergangen.

PAKKET INN: David og Alex ca 1300 meter over havet, like før brøytekantene er på sitt høyeste.

Da tar naturen over og pakker igjen fjellet i hvitt. Selve fjellplatået er tross snødybden nedbørsfattig. Mesteparten av regnet har nemlig falt lenge før skyene treffer Aurlandsfjellet.

Nede i Aurland hvor vi startet er det 20 grader, sol og full sommer. Inne i vårt naturlige kjøleskap er det fire grader og full vinter. Brøytekanten er bare centimetere fra siden av veien, og hva som måtte foregå på fjellplatået rundt oss er umulig å si. Vi har bare 70 graders vidsyn, og himmelhvelvingen er grå og klar for å slippe sin tunge bør. Store dråper drypper fra brøyteveggen og danner bekker som renner i retning fjorden igjen. Asfalten er like våt som den er kald, og smeltevannet spruter fra hjulene, opp på bare legger og veleksponerte knær. Vi har ingen varmekrem, hansker eller jakker.

– Fryser du nå eller? Spør David.
– Det er bare å ikke tenke på det, svarer jeg.
– Det er bra. For snart er det 1300 meter med fall. Det gjelder å ikke tenke på det, sier David.

Han er en enkel mann. Han er grei sånn sett.

Veien har fortsatt noen høydemeter igjen før vi er på det høyeste punktet. Til både høyre og venstre ser vi høyere topper. I horisonten ser vi fjell med melis og solstråler som bryter gjennom skylaget. Breene gnaget ut fjordene, og fjellene er det som ble spart da isen forsvant.

Mellom oss og Lærdalstunellen har vi 1300 meter med solid norsk grunnfjell. Ironisk nok er en av verdens lengste biltunneler like spennende for turistene som denne veien. De som tar turen over fjellet tar alltid tunellen tilbake. Selv om vi kunne ville vi aldri i verden gjort det.

1306 meter over havet når vi veiens høyeste punkt. Herfra går det rett ned til Lærdal. Vi strammer styrthjelmen.

MØØØ: Selvfølgelig møter du sauer på sauebeite mellom Lærdal og Aurlandsvangen.

RETUREN FRA LÆRDAL

– Hvor var det vi tok av veien igjen? Det var da her? Verken jeg eller David ser helt hvor stigningen begynner. Mens vi i Aurland ble gjetet sammen med hundrevis av turister i riktig retning, må vi når vi sykler fra Lærdal- siden virkelig ville opp denne bakken, selv etter at vi akkurat kom ned.

Bakken er bratt som et vondt år og skjult like godt som en politisk sannhet. Vi har ingen utsikt annet enn oppover fjellet, fjorden bak oss ser vi kun et par ganger i løpet av stigningen. Asfalten er dårlig og veien er smal. Selv om snittstigningen fra denne siden er nesten identisk med Aurlandssiden, her er det brattest i bånn. Like sikkert som det går mot vår hvert eneste år møter vi tyske bobiler.

– Jada, de er det ganske mange av, da veien ble nasjonal turistvei utvidet vi mange av svingene slik at det skulle bli lettere for slike kjøretøy, forteller Bjørn Andresen fra Vegvesenet.

De 1500 høydemetrene vi allerede har i bena gjør stigningen til en saktegående affære. Selv om snittstigningen er nesten identisk fra Lærdal og Aurland, fra Lærdal får du en brattere start. Når terrenget endelig roer seg ned er du allerede ferdig utkjørt.

HARD: Etter en bratt start finner David et slakt parti på ca 8 prosent. Kun for en stakket stund.

Strategisk anlagt møter vi utkikksplassen Vedahaugane. Sure bein og en enda surere vind gjør at vi ikke tør å stoppe. Selv om det stiger nesten ti prosent i snitt er det vanskelig å få varmen. I Lærdal snakket alle om regnet som skulle komme. Vi er idiotene i ødemannsland som la av gårde på tur tross værvarslet.

Om et par uker skal vi feire årets lyseste dag. Klokken er knapt 18.30, likevel ser billysene ut som de gjør på samme tid midt i november. De lyser opp skumringen som snart skal bli slukt av mørket. Det våte mørket. Regn- dråpene blir flere og flere, snart er det ikke lenger mulig å late som om de ikke finnes.

Vi er én kilometer fra toppen av Norges nest høyeste fjellovergang. 47 kilometer fra Aurland til Lærdal og like mange kilometer fra Lærdal til Aurland. Aurland til Lærdal var kaldt men gikk fint, nå skal det straks bli verre. Hvordan klarer skyene å gjøre det så mørkt?

– Henrik! Henrik, her kommer regnet! Sier David

– Det er bare å ikke tenke på det! svarer jeg.

Ingen er så gode å ha når helvete er løs som David.

Vi krøller en finger rundt hver brems. Da vet vi hvertfall hvor den er når vi mister følelsen.

Nå er vi hverandres favorittidiot, 1306 meter over havet, 23 kilometer fra dalbunnen og fjorden. Det er to varmegrader og himmelen har åpnet seg opp. Klokken er litt over syv og det ser ut som vi skal bli slukt av natten. Nedover mot Nærøyfjorden er det bare å slippe bremsene og la tyngdekraften gjøre resten av jobben. Slik holder vi på til vi ikke kjenner fingrene, så stopper vi, varmer dem og kjører på igjen. Sving på sving. Åtte lange strekninger med god fart før vi igjen er nede ved vannet.

– Det er sjelden elleve grader føles så varmt, sier David.

Jeg hakker så mye tenner at jeg lager plukkfisk av setningene, men han skjønner hva jeg mener.

Inn på hjulet til David og tilbake til Flåm. 47 kilometer med majestetisk terreng hver vei. Nesten hundre kilometer med godtepose til sammen. Bjørn Andresen i Vegvesenet må ha en bra jobb, tenker jeg.

– Hehe, jeg jobber med både Hardangervidda og Gauldalsfjellet i tillegg til Aurlandsfjellet, men det er denne strekningen jeg liker best, sier han før han legger på.

USKYLDIG MORO: Det siste bildet som ble tatt på vei opp til platået, før helvetet begynte.