I boka Bergtatt skriver Henrik H. Svendsen om fjellenes historie. Han har en sterk fascinasjon for det opphøyde og har laget en liste over 28 ord for fjell. Listen er fin, den får meg til å drømme, men jeg finner ikke «kula». Leser den igjen. Kolle, knatt og natt. Klippe og skalle. Nunatak. Men ikke kula. Er det et ord fra en gammel dialekt, eller et lokalt folk, som ikke har funnet veien inn i listen på nesten tretti ord?
Jeg er i Bjerkreim, på parkeringsplassen ved bedehuset. Det kalles sentrum, men det er ikke mye her. En kirke, en skole, en Coop, noen hus. Og et bedehus. Landskapet rundt er frodig og grønt. Den sjarmerende bygda er lett å passere, der den ligger langs E39 i Rogaland, i det harde skillet mellom det flate Jæren i sør, og ville Ryfylkeheiene i nord.
Bjerkreimselva deler bygda og finner veien sørover gjennom landet og til havet ved Egersund, tyve kilometer unna. I landskapet her har det vært folk i tusener av år. Det var bønder som dyrket korn og levde av jakt, fiske og enkelt jordbruk. Landet fikk navn etter egenskapene det hadde. Egersund er fra den gammelnorske betegnelsen på leia mellom Eigerøya og fastlandet som het Eikundarsund. Navnet på Eigerøya, Eikund, kom av de rike forekomstene av eiketrær på øya tidligere, og navnet er blant de eldste stedsnavn i Norge. Bjerkreim har sitt opphav fra «Bjerkr-heim», bjørka sitt hjem.
I sør er landskapet flatt og bra for landbruk. I nord er det fjell og daler, og lengst nord strekker fjelltoppene seg over 900 meter. Her ligger det to høye kuler, de høyeste toppene skiller seg fra hverandre med en snau meter. Vinjakula på 907 meter er den høyeste. Den er uten vei og i tillegg vanskelig å nå til fots. Men Skykula, på 906 meter, har vei. Veien er laget av forsvaret for å drifte radaren kalt Sindre I, der Sindre er forkortelese for Silomontert – Nedsenkbar – Dekkbar - RadarEnhet. Den er en del av en radarkjede fra Nordkapp til Tyrkia, og har monitorert luftrommet i Norge i over 25 år.
Les også: Jotunheimen rundt
Bakken dukker sjeldent opp i Instagram-feeden din. Den er ikke dokumentert som Grefsenkollen rett etter snøen smelter om våren, eller Trollstigen gjennom sommerferien. Men det finnes et knippe syklister som har den som sin favorittbakke. De ivrigste kan ikke vente til snøen er borte. I påskesola får du fantastiske bilder der oppe. Den er ikke mye syklet, men lokale syklister må ha minst én tur opp i året. Bakken er i underkant av 20 kilometer lang og har en stigning på 811 høydemeter. De raskeste sykler segmentet opp på under 45 minutter. Det er brutalt. Et par slake strekker gjør at snittstigningen ikke er voldsom, men det er noen knekkere mot toppen som sikrer skikkelig syrefest om du sykler over terskel. Det har ikke jeg tenkt å gjøre.
Ved parkeringen til bedehuset lurer jeg på om det greit å slå lens fra plassen og ut i elva som renner forbi. Det er en rolig sommerkveld, varmt i lufta og lite vind. Ingen mennesker. Jeg tar sjansen. Ingen bot. Bare bedring.
Det begynner flatt, mellom noen åkre. Lufta står stille over veien og gresset. Noen svaler suser lavt – lyden av sommer. Norske svaler flyr helt til Sør-Afrika før de vender hjem og leker jagerfly før de tar pause under hustakene. Jeg kommer til første kryss og tar av mot Tjørn og Lauperak. Passerer første feristen. Noen små fluer treffer meg i panna. Det er fuktig og lunt under bjørkene som står langs veien når stigningen begynner. Ei lita elv renner langs veien og gir selskap inn i kvelden.
Asfalten er fin. Den er smalere enn vanlige fylkesveier, med tydelige hvitstiplede kanter. På begge sider er det fjellknauser og små furutrær, bjørketrær og beitemark. Noen sauer i det fjerne, men det er stille bortsett fra elvebruset langs veien. Når jeg kommer til Netlandsvatnet blir elva slukt av vannet. Det er over 19000 sauer i Bjerkreim som holder vegetasjonen nede.
I enden av Netlandsvatnet svinger veien seg lekent oppover langs. Veien har mistet stripene men er fortsatt god å sykle på. Jeg er spent på hva som møter meg der oppe. Er Skykula en topp du kan følge med blikket som Dalsnibba, eller en bakke som aldri slutter slik som Aurlandsfjellet fra Aurlandsvangen?
Les også: Proffdrømmen i Dolmittene
Det er smalt, flere bjørker, litt steinrøys. Ingen folk, ingen biler. I en sving oppdager jeg noe som ser ut som en gammel veistubb. Den nye veien tar en snarvei på innsiden, så jeg prøver meg på den gamle. Et rådyr bykser nedover i krattet på utsiden i det jeg setter foten på det slitte autovernet av betong. Mellom bjørkebuskene kan jeg skimte fjellheiene på andre siden. Der nede ligger Ørsdølsvatnet, mørkt og 250 meter dypt.
Jeg fortsetter opp bakken og møter et hyttefelt. Hyttene ligger spredt inne blant bjørketrærne ved Kjørrvatnet. Noen er på vannet i en båt. Det går lett på flata, men så begynner det lange strekket ved Kjørrdalen. Det starter slakt men stiger gradvis til over 10% før det flater ut igjen og blir helt flatt. Jeg er kommet på omlag 500 meters høyde, men det ser allerede ut som en høyfjellsvidde. Etter en ny liten knekker går det plutselig nedover og Ørsdølsvatnet åpenbarer seg. Utsikten ved krysset mellom Lauperaksvegen og Skykula-veien er mektig. Veien til Lauperak er smal og slynger seg nedover heia mot vannet. Grå og grønnkledde fjellvegger krummer seg ned i vannet. Et lite stykke Norge.
Snorres saga beskriver dronning Astrids flukt fra sønnene til Eirik Blodøks med nyfødte Olav Tryggvason på armen. Hun skal ha vært her, forbi Lauperak, på vei østover for 1000 år siden. Stedet var ferjeplass for en gammel ferdavei mellom Jæren og Sør-Østlandet. Nå er det Forsvaret som står for regningen av veiholdet her, noe de tre gårdene ved Lauperak og hyttene rundt nyter godt av. Og jeg.
Jeg tar av på veien merket Skykula. Ser på klokka og lurer på om jeg kan få tid til en tur ned mot Lauperak på vei hjem. Det er midtsommer og sent, men lyst. Må se an bena. Og klokka. Har brukt lang tid til nå og det er enda et stykke til toppen.
Asfalten har blitt grovere. Og bakken brattere.
Ved Skineldvatnet blir jeg stoppet av en bom. Veien er merket «Militær vei», og varsler om at overtredelser blir rapportert. Er det egentlig lov å sykle her? Det er advarsler mot motorisert ferdsel, men ingenting mot gående eller syklende. Jeg prøver. Andre har gjort det før meg, tenker jeg i det jeg drar sykkelen forbi på utsiden av bommen. Det er lenge siden den kalde krigen.
Fra bommen er det kort til den bratteste delen av bakken. Det er en stigning på omlag 1 kilometer med 13 prosent stigning. Veien smyger langs fjellskråningen og jeg begynner å nærme meg det som kan se ut som taket på fjellheiene. Bjørketrærne er borte. Det flater ut og bakken ligger på mellom 8-10 prosent. Det er sauebæsj over alt, jeg underholder meg selv med å sykle sikksakk mellom de svarte kulene. Tre syklister kommer susende nedover, de hilser, og følelsen av å være alene forsvinner.
Les også: Vår test av trådløse øreplugger
Jeg kommer til et nytt kryss og tar til venstre. Veien til høyre virker å forsvinne bak noen lavere fjellrygger. Noe som ser ut som antenner stikker opp på knausen foran meg. Er jeg framme allerede? Jeg tråkker på. En flokk av sauer spretter avgårde i bjellesang idet jeg nærmer meg. Her oppe blåser det, ikke mye, men nok til at det kjennes kaldt. Jeg tar opp mobilen og må sjekke. Er jeg på riktige kula? Nei, jeg har tatt feil. Skulle tatt til høyre. Spenner på meg sykkelen igjen, sykler tilbake og inn på riktig vei. Beruselsen av å ha nådd en topp setter seg i beina da jeg møter motbakken igjen. Det er vondt å føle seg lurt, men så snur jeg meg og ser utover fjellheimen. Sola gjør himmelen rosa og syv blåner kan ganges med ti. Jeg er i skyene.
Les også: Pyreneene på tvers – et enormt eventyr!
Jeg fortsetter forbi noen tjern og det som skal vise seg å være klatringens siste knekker. Høye brøytepinner er tause vitner om snøfulle vintre og brøytebiler med full tillit til tynn bambus. Knekkeren snor seg oppover i en voldsom steinrøys. Innimellom de store buldrene kan jeg se skytterstillinger kamuflert av bergbitene. Jeg pakker bort kameraet og tråkker sakte mens jeg ser på veien. Jeg vil ikke vekke oppmerksomhet - jeg føler meg overvåket - men kan ikke se noen. Jeg kommer til et lite platå, det står en liten container og noe som minner om en dør. En grusvei forsvinner mot toppen, den er for grov for det meste av karbon. Jeg står og drikker, puster, lytter. Ser utover fjellene i skyene. Hører ingen. Det er stille. Jeg hvisker «Takk...» og lurer på om det slår inn på radaren. Om noen hører meg.
«Skykula» er ikke den bratteste og ikke den lengste, men den er fantastisk vakker og har det mest poetiske navnet av dem alle. På vei ned tenker jeg på å ringe Henrik H. Svendsen og spørre om han ikke bør utvide listen med et nytt ord.
Klatringen opp til Skykula er omtalt i boka 71 Bakker du må sykle i Norge av Geir Stian Ulstein. Strava-segmentet finner du her: strava.com/routes/18980633
Som abonnent på et av Fri Flyts magasiner får digital tilgang på alle plussartikler. Se for eksempel
