Jotunheimen rundt - en av Norges beste sykkelopplevelser

Dette er det eneste rittet i Norge med paralleller til lange breveter, opplevelsesritt, i Europa.

LES OGSÅ: Denne runden rundt Tofte sykler du til våren.

– Er alle deltagerne klare? Da ønsker jeg dere god tur!

Rittleder Håkon Nesse har stilt seg opp foran feltet, tar en selfie og sender rytterne av gårde. Nesten 500 syklister triller østover mot Filefjell. Rye har tatt kommandoen foran i feltet, og resten blir sugd med videre. Stigningen til Filefjell er på 1000 høydemeter, men den er også over fem mil lang. Feltet er samlet lenge.

LES OGSÅ: Pyreneene på tvers, et enormt eventyr!

– Hey, Henrik, husk at vi ble enige om å ta dette som en tur, og sykle sammen!

Jeg har med meg David, sykkelkompis i mer enn ti år. Han er av-og-på- utøver, og etter 80. plassen i Vasaloppet i mars har han vært av. Veldig av. Jeg kjenner meg pigg, men vi blir enige om å slippe feltet tidlig. Rye og et par andre seige langdistansekarer siger ifra.

Resten av feltet består av ryttere fra hele landet. Jeg prater med nordlendinger og vestlendinger. Lenger bak i feltet er like mange med gul jakke, skygge på skjermen og hår på bena som det er ryttere med Pinarello og matchende skotrekk. Alle som deltar vil oppleve noe stort, stil eller ikke.

BANG! Plutselig smeller det i forhjulet mitt.

– Hey, David, jeg punkterte! Ta det litt rolig da, du som var så ivrig på å holde sammen!

Han siger fra.

En ukjent kassebil bråbremser bak meg.

– Se her, ta dette hjulet, så får du nytt hjul når du kommer til neste matstasjon!

Arrangøren har følgebiler til de to fremste gruppene, vi er åpenbart i den andre gruppen. En kjører bilen og sidemannen bytter slanger. Så settes hjulet frem på neste matstasjon.

Det flyter raskt opp til Filefjell. Feltet har gode ben og utforkjøringen går så det suser. Terrenget heller nedover til Fagernes og gruppen har los. Ingen i følget får med seg første matstasjon. Noen sier de visste hvor den var, men flaskene våre blir jo ikke fylt av den årsak.

Nedover Valdres fortsetter det i samme, travle tempo. En gruppe som synes det gikk for sakte slet seg løs, men nå ligger de i grøften sammen med ødelagte sykler. Det er ingen skader på annet enn stolthet og rammer.

Natten er på sitt mørkeste, og feltet stille. Langs Strondafjorden roer det seg, på Fagernes er det nemlig obligatorisk stopp. De som vil sykle fort kommer til å stappe i seg mat og drikke og haste videre.

– Jeg tror jeg begynner å bli litt sliten, sier David.
– Det er kanskje litt tidlig?

Vi spiser brødskiver, banan mer brød og drikker vørterøl. Cola, plaster og tørt undertøy. Buljong, fyrstekake og Solo. Og kaffe. Man må ha kaffe. 

– Ja, men vi skal holde sammen, sier han mens baklysene fra den tidligere gruppen vår forsvinner i natten. To kopper kaffe til og litt kringle. Klokken er 01.20. Vi må videre.

FAGERNES - LOM

Fra Fagernes til Beitostølen er det under fire mil. Sakte men sikkert suger stigningen kreftene ut av David. Det blir lysere, men også kaldere. På vei mot snaufjellet nærmer vi oss frysepunktet.

På vei mot Beitostølen matstasjon nærmer David seg sin skaper. Han pakker seg inn i ulltepper. Han synes synd på seg selv.

– Vi tar en suppe til, ikke sant?
– Ja, David, du kan ta en suppe til. Vi har god tid.

Jeg vil jo også ha suppe. David har pakket seg inn i ulltepper. Det er mange som har gjort akkurat det på Beitostølen. De prøver å få igjen varmen før de skal over Valdresflyi, der det er meldt enda kaldere.

Så legger vi av gårde igjen. Lange, seige bakker til Flyi. Noen ganger er det simpelthen ikke nok med mange kopper suppe. Skaperverket gjør meg godt og David vondt. Det er midt på natten i starten av juli. Med unntak av asfaltstripen som heter Valdresflyi er det snø overalt.

Syv timer på sykkelen føles som syv minutter. På bakken rundt meg er det blåhvitt og kaldt. Der solen snart skal rinne får toppene en varm, oransj flamme. Ingenting i hele verden kan måle seg med soloppgang over Valdresflyi sett fra sykkel.

Foran meg damper det fra elven, rimfrosten er i ferd med å slippe tak og bli til omgivelsene. Bak meg harker det i maskineriet, David er i ferd med å slippe taket og bli til baktropp. Han puster og peser som en overvektig politimann i Hollywood.

Han sliter like mye med å få vestlandslefsa inn i munnen som han gjør med å få emballasjen ut av samme hull.

– Dette blir en lang natt, du jobber på terskel på letteste giret, sier jeg.
– Helt seriøst altså, dette er faktisk ikke noe morsomt. Jeg har det vondt, skjønner du ikke det?
– Jo. Nettopp.

Alle mennesker er opportunister når de kan. Til og med Mor Teresa ville benyttet denne anledningen til å plage en av sine nærmeste. Jeg ser glatt bort fra «se i nåde til meg, syndige menneske». Gjennom ti år har vi kjørt om kapp. Vi kjenner våre styrker og svakheter og bruker det mot hverandre når vi kan.

De sier at ingen store menn vokser på å gjøre andre mindre, men det gjelder ikke mellom venner. David er opprøreren som er tatt til fange og som så vidt har begynt på sin 15 timer lange straffeeksersis. Trynet hans vet det er fortjent.

Vi triller forbi Gjende. Mens lyden fra den bitende kalde og frådende Sjoa forsvinner kommer lyden av stillhet. Luften står stille og dampen fra nattefrosten stiger til værs. Gjenskinnet i Nedre Sjodalsvatnet går fra blåsvart til oransje. Frosne fingre kan snart leve uten hansker og om noen minutter må solbriller på og jakke av.

– Det er bare nedover til Lom nå, ikke sant? Spør David.
– Jada, Lom er like borti her og vi skal holde sammen, svarer jeg.

– Morn du, går det bra? sier en stemme.

Det er Karl Axel Svendsen fra Rye igjen. Vi møtte han ved Beitostølen og siden har vi overlappet hverandre et par ganger. Han er mitt nye selskap, David er kommet i trassalderen og fast bestemt på å bryte i Lom. Unger kan være vanskelig å motivere.

Karl Axel holder liv i meg også. Klokken er 07.00 når vi kommer til Lemonsjøen. Jeg er motsatt trøtt av hva jeg vanligvis er på denne tiden av døgnet. Det krever sitt å ikke sovne langs riksvei 15 mot Lom.

– I Lom har de lapskaus. Det tror jeg blir godt nå, sier Karl Axel.

Jeg blir glad når han sier det. Jeg tror jeg sa det samme selv for ikke lenge siden, men det gjør ikke noe.

Det er langt til Lom. Mye lenger enn jeg sa til David. Det er vanskelig å finne balansen mellom løgn og motivasjon i slike stunder.

LOM - SOGNDAL

I Lom får rittet en ny start. Plutselig er du i en by med vanlige mennesker i gatene. Du kan spise ubegrensede mengder med lapskaus og drikke så mye cola du vil. Tettstedet yrer og ensomheten fra natten slipper taket. Klokken er 09.00 og en ny vår er i gang. Det trengs, for fremdeles står rittets mastodont på planen:

Sognefjellsvegen. Norges mektigste klatring?

«Han har kjørt seg i form», er en av de mest populære sykkel-klisjeene. Ingen vet egentlig hvordan det gjøres men alle snakker om det. Men en ting vet jeg, og det er at skal en kjøre seg i form er det noe en bruker litt tid på. Slikt fordrer også tid og hvile.

Men ikke for David.

Han punkterte på løypens bratteste punkt ved foten av Sognefjellet og trakk et lettelsens sukk over endelig å ha en grunn til å sykle de resterende 11 milene alene.

Men: Mens Karl Axel og jeg kjører om kapp det remmer og tøy kan holde, har David kjørt seg i form. Ingen av oss begriper hva som er i ferd med å skje, men bak oss i det fjerne kommer det som skal vise seg å ikke være Dovregubben allikevel.

Opp Sognefjellet er David på storskiva. Jagende.

Rett før toppen er han på hjul. Siklende.

Jeg angriper i panikk. Sjanglende. Karl Axel går på kontra. Vinglende. Med livet som innsats skal han først til toppen av Sognefjellet. Det kunststykket klarer han, for lenger bak jobber David og jeg med maktbalansen. Dyret har våknet og har 14 timer med lidelse å ta igjen for.

Stridsøksen begraves når vi får smake de berømte vaflene på Sognefjellet. Det er sikkert ikke lenge før WHO definerer vafler som noe gærent, det og, men det kommer aldri til å påvirke vaflene du får i Jotunheimen Rundt.

Dette året er det satt deltagerrekord i Jotunheimen rundt. Det betyr at det er 469 andre deltagere som er i løypa samtidig. De som er litt mindre opptatt av seg selv og litt mer av landskapet er del av noe stort. Stigningen fra Lom til Sognefjellet går i svært ujevne drag, en skulle tro entreprenøren ville gjøre veien så lite smidig som mulig.

Overalt ligger snøen, på naken sykkelhud kjenner de både forfriskende sykkelvind og fjelluft som lengter etter klisterski og faktor 30 på leppene. Flere steder går veien i strekninger på ti prosent, men de avbrytes av flate, krappe svinger og flater langs vann.

Det er ingen logikk i hvor veien går og umulig å finne rytme. Men en ting gjelder for asfalten hele veien fra Lom på 380 meter over havet og helt opp til Sognefjellshytta 1054 høydemeter lenger opp. Stripen du sykler på befinner seg midt i Norges mest majestetiske terreng.

Det er 2000-meterstopper på alle kanter i omgivelser der så vidt mose slår rot. Selv om fjell, knauser og sollys blokkerer den uendelige sikten er det mer enn nok vidsyn til å være det minste menneske i verden og stolt nordmann på en gang.

Utforkjøringen ned fra Sognefjellet er smal og uegnet for høy fart. For biler ja, for sykler, nei. Utforkjøringen ned passerer Turtagrø, og dette er en av stedene i Norge det er mulig å oppnå høyest fart. Det er bratt og oversiktlig flere steder, men asfalten er av dårlig kvalitet. Jeg holder meg på den sikre siden, i skyggen fra bjørketrærne er det mange overraskende humper.

Ved ankomst Sognefjorden tar stemningen en ny vending. Det er midt på dagen og solen er på sitt høyeste. Dypt nede mellom fjellene er det slutt på bakker, herfra og inn er det bare en liten fartsdump på høydeprofilen igjen.

Vi er ødelagt. Helt kokt. Dialog som følger:

– Se, så vakre fjellene er, sier David.
– Jeg spiser litt appelsin, svarer jeg.
– Uten solen hadde det vært regn.
– Se, så vakre fjellene er!
– Se, en appelsin!
– Kaffe og banan er kjempegodt når du blander det.

Den siste matstasjonen. Jeg har begrenset erfaring med rusmidler utover de tillatte, men jeg vil tippe vi ikke er så langt unna tilstanden til de som har peiling på opiater. Vi har vært våkne i langt over et døgn og sittet på sykkelen i snart 15 timer. Natten var iskald og han som trasset halve rittet har fått mentalt selskap av han som hadde kjempebein til nå.

Karl Axel forsvant og kompisen hans har vi ikke sett på mange timer. Sett i idrettshistorisk perspektiv er prestasjonen ingen omfattende affære, selv om det kjennes ut som vi har løpt til månen.

Ut og trå igjen. Jeg tar føring inn til den siste, meningsløse bakken. Det føles som om jeg har levd et langt og lykkelig liv og er mett av dage. Alt jeg vil er å dø, men legen nekter meg det med mindre jeg fyller ut en siste selvangivelse. Slikt tar tid når en er 95 og innstilt på å sovne for godt.

Vi er ikke de eneste zombiene på vei opp bakken fra Marifjøra. David når omsider toppen først.

– Jeg kunne kjørt fra deg nå hvis jeg ville. Hadde du blitt sur da? sier han.

Han begynner å angre på pakten vi inngikk før start. Utakk er verdens lønn. Syklister er ikke mye til kompiser når de først får sjansen.

I Sogndal er det målgang, grillmat og øl. Speaker har stålkontroll på alle innkomne. Byen er pakket inn av høye fjell, av Jotunheimen, et område hvor jeg ofte tilbringer dager uten kontakt med omverdenen. Et stort fjellområde og det tar minst hele natten å sykle rundt det.

* Denne saken ble først publisert av Landevei 9. desember 2016.