Sykkeltur grus Mandal

Bakenfor stiger berg bratt opp og varsler om landskapet som venter.

Jeg følger den brosteinsbelagte gågata mellom gamle trehus og gjør et pitstop på Edgars bakeri. Et par nøttestenger derifra er perfekte i baklomma.

Utenfor gamlebyen leder veien oppover til Sørlandets ingenmannsland. Bakken er kun bemerkelsesverdig for låra. Stigningen på en av byens hovedfartsårer er jevn. Over skuldra kan jeg se det lokalbefolkningen foraktelig kaller «gummiballen». En rød bøye som dupper i elva, en gigantisk lakserogn i plast. Knappe ti år etter at kunstverket ble tjoret fast i elva, har sinnet lagt seg. Folk overser byens fargeklatt.

Jeg tar av inn på en flatere sidevei, som snart også brekker til. Et skilt viser inn mot Ulvegjelet. Dit skal jeg naturligvis ikke, for den andre veien er brattere. Fanter skal ha likt å slå leir nede i gjelet. Av alle historier og skjebner som landeveien fortier for oss der vi raser forbi i vår egen boble, har en nådd ut fra historiens mørke: I Ulvegjelet ventet en røver på Rike-Tore fra Kvåle. Stakkars Tore ble drept og ranet før røveren fant ut at han hadde hørt feil. Den overfalte mannen var Fattig-Tore fra samme bygd.

Sykkeltur på grus ved Mandal

Runden er en formiddagstur fra Mandal i variert terreng som inkluderer mange gruspartier og utsiktspunkter, dessuten lite trafikk fra hav til hei og tilbake.

Turen består av en runde som enkelt kan utvides, for eksempel ved å fortsette på Audnedalsveien ved Buhølen, forbi Vigmostad, for der å ta av mot Akland. Der venter den legendariske Trylandsbakken hvor forfedrene til alders- og O2-fenomenet Anders Aukland gjorde sine egne idrettserfaringer.

Terrenget deretter gir full fart tilbake til Vigeland. Omveien øker lengden på sykkelturen med 30 kilometer.

Tips til mat og drikke:

• Edgars bakeri både i Mandal og på Vigeland.  

• Lokal øl etter turen fra NUA Bryggerhus 

• Husk å sikre deg gratis is ved Tredal. 

GPS-spor: https://www.strava.com/routes/3046753431704368172

Vis mer

Høydemeter og tjuvfiske

Veien er trang, uten midtstripe, og en trailer presser meg ut mot grøfta, men er også siste bil på mange titalls kilometer. Asfalten stiger med sikt til hav og skjær utenfor Mandal. Utsikten er eksotisk for en østlending, og tankene går til sunkne skip. Riktignok har skip sunket i Mjøsa også, Skibladner nesten-synker hvert eneste år.

Skipsvrak her er likevel mer eventyrlige, med fartstid på de syv hav. Skipstankene kommer i hogg, preget av de jevne, tunge tråkkene. Jeg ser lengselsfullt mot serpentinsvingen foran meg, som ikke byr på hvileskjær, men har toppen like bakenfor. En brå nedkjøring tar meg inn i skogen. Om sykling er en følelse, er den nå at jeg forlater Sørlandet.

Hvilen er kortvarig. Veien stiger, og all tapt høyde gjenvinnes. Innimellom dukker små åkerlapper opp, omgitt av skog. Her er matjorden manet frem mellom vinter, bønner og søndagsskole.

Jeg passerer også Skadberg, tyskernes lille batteri fra 1944, en gang planlagt å være hindring under alliert invasjon – som heldigvis isteden fant sted i Frankrike. De enkle kanonstillingene er forvitrede ruiner og de tyske soldatene støv.

Landskapet langs Ljosevatnet gir inntrykk av snaufjell i hjertet av Norge, heller enn en halvtime unna et av Norges sørligste punkter. Hvor mange høydemeter jeg har bygget opp, får jeg føle på der det går bratt ned til tettstedet Holum på sjarmerende oppsprukken asfalt, som vitner om værharde vintre, utbredt traktorkjøring og beliggenhet langt unna vegmyndighetenes blikk. Fordelen er selvsagt at bilistene også uteblir. Jeg manøvrerer gjennom svinger, rundt sprekker og har fremdeles to hele kragebein i bunnen av bakken.

Holum ligger nede ved elva Marna, samme elv som jeg så utløpet av i byen. Elva er lakserik, med tre kilo som gjennomsnittsvekt på fangede eksemplarer i 2021 – ikke medregnet det utenlandske bobilturister stjal, med mange tollbeslag på i snitt 40 kilo overfiske per turist. Elva vises bare i et kort glimt før fokus vender mot den skogkledde fjellsiden som reiser seg og varsler nye utfordringer. Samtidig slutter asfalten. 

Naturligvis er det et i-landsproblem når grus søkes med landeveissykkel. Jeg husker at Tour de France-deltager fra 1983 Ole Kristian Silseth fortalte om treningsforholdene i Molde på slutten av 70-tallet: frem og tilbake på de stripene med asfalt som fantes. 

Karma-overskudd?

I meg finnes ikke lenger konkurranseambisjoner. Sykkel er tid på veien sammen med venner eller alene, det er søken etter en følelse der kropp, sykkel, underlag og landskap tilbringer tid sammen – en form for å slå røtter i øyeblikket. Kanskje er det et snev av mer kontakt uten moderne asfalt? Gjør økt rullemotstand og variasjon i underlaget øyeblikkene mer synlige?

Grusveien brekker til, langt brattere enn noen får bygge vei i våre dager, og helt på grensen av hva utveksling og muskulatur kan samarbeide om. Veibanen har et drag av hvitt over seg, men er brun ved nærmere ettersyn, akkurat som le strade bianche i Toscana. Tørt støv fyker opp. Lårene maler på.

Jeg får smake på de tørre veiene, ikke bare i form av støvet som reiser seg, men også at bakhjulet spinner. Bakken knekker til enda et knepp, men jeg kan glemme å erobre disse høydemetrene stående. Jeg løfter baken så vidt fra setet og vagger fra side til side som om jeg var en EPO-befengt veteran fra Kelme-laget under Touren på 1990-tallet.

Midt i bakken svinger veien over en liten bro, der tunge betongsteiner på hver side er i ferd med å kollapse. Jeg smetter over og jager inn i serpentinsvingen som følger. Her finnes ikke hvile, bare vaskebrett og skligrus.

Grusveien pløyer gjennom åslandskapet. Med ujevne mellomrom dukker hus og gårder opp, dessuten skilt til andre steder, som viser at om jeg hadde valgt disse grusveiene, ville eventyret ha fortsatt milevis innover i ødemarken, til sjeler som gjemmer seg fra nåtiden.

I denne bakevjen vil en punktering være strevsom, siden jeg ikke har hatt bry til å ta med reserveslange. Sykling er et lite lotteri, og jeg pleier å sette alt på null punktering. For ikke lenge siden syklet jeg med en kamerat som hadde det travelt etter sykkelturen, og som ble mer og mer lettet, jo nærmere vi var å gjenfinne asfalt.

Hjulet skrenser. Tanken på tidligere turer har fått meg ukonsentrert og for nær grøfta. Kantene er så tørre at de bare står av vane og gir etter under trykket fra meg. Framhjulet graver seg ned, bakhjulet får sleng, men jeg holder syklingen gående. Jeg puster lettet ut, for på TV i klassikersesongen er slike små uhell spennende, men jeg håper selv å ha karma-overskudd til å unnslippe.

«I meg finnes ikke lenger konkurranseambisjoner. Sykkel er tid på veien sammen med venner eller alene, det er søken etter en følelse der kropp, sykkel, underlag og landskap tilbringer tid sammen – en form for å slå røtter i øyeblikket.»

Og så er asfalten der på nytt i form av en rett, bratt utforbakke, med utsikt ned til neste lakseelv, Audna. Sykkelen triller så fort jeg våger nedover bakken. De som har vært med meg på sykkeltur tidligere, vet at det ikke er styggfort selv om muligheten her til fart er lik de mest åpne skrentene ned fra Mont Ventoux – ingen sammenligning for øvrig.

Hesteskobutikk + is = sant

Nede ved elva følger jeg veien nordover mot nærmeste bro. Himmelen over meg er blå og naken. Om få år vil en motorveibro trone på samme sted, E39 Mandal-Stavanger. Laksehoppene vil kanskje være de samme, her i snitt litt færre og lettere eksemplarer enn i Marna – ikke medregnet tyvfiske.

Etter bropasseringen vender jeg sørover. Denne gamle kjerreveien har fått asfalt, men er ikke utvidet i bredde der hus omfavner den tett. Bak små åkerlapper går bratte veier oppover i fjellsiden. Flere av dem er kleivstier, steder der barn som bodde på heiene, kom løpende ned i morgengryet for å rekke skolen. Jeg har syklet opp dem som er utbedret til å minne om vei. Jeg kommer ikke på mer krevende sykkelbakker.

Den smale veien får det til å virke som om jeg sykler ekstra fort. Jeg føler jeg spurter inn i Vigeland, tettstedet der kunstneren Gustav Vigeland vokste opp hos sine besteforeldre. Her passerte også feltet av proffryttere i stor fart under første etappe av Tour des Fjords i 2018. Men mens de gampet mot Grimstad på E39, til irritasjon for alle bilister, finnes to mer fristende veier. Den ene tar syklisten opp og ned på hardpakkede gjørmeveier. Den andre byr på gratis is, så jeg velger naturligvis den.

Hestebutikken Skoies deler ut is til syklister som kommer innom. Hestefolk liker naturligvis ryttere av alle slag. Isen kommer godt med, for bakken bakenfor butikken er bratt, gruslagt og tilsynelatende uendelig. Dette var en gang den Vestlandske hovedvei mellom øst og vest, ofte kalt Postveien, nedlagt i 1866. Etter langbakken er veiprofilen som et vaskebrett, men stort sett god som sykkelvei. Tilbake på asfalt krysser jeg E39, det eneste møtet med denne snart nedlagte hovedfartsåren, og fortsetter på grus langs fjorden. 

Veien tar meg gjennom en golfbane og tilbake til byen. Klokka er ikke mer enn den trenger å være. En hel sommerdag i Mandal ligger fremdeles foran føttene mine, men den fantastiske bakevjen har jeg erobret.