Nord for Laugen går veien rett frem så langt øyet kan se, og bakenfor der er det skog, skog og mere skog. Det var akkurat slik jeg hadde sett for meg at det skulle være å sykle i områdene rundt Trondheim, små veier og skog. Dyp skog, der fåmælte trøndere hugger ved om morgenen, fyrer i peisen på dagen, og vinner VM på ski i helgen. Sånn var det hvertfall før.
Over en liten bakkekul stopper en gammel Volvo 240. En mann ruller ned vinduet.
– Er det så lite folk her at de lokale skal slå av en prat, sier jeg til min makker Knut Lone. Mannen i bilen er oppildnet av sykkelbesøket og veldig nysgjerrig. Han fekter med armene og indikerer at vi skal stoppe.
– Hei dere! Ja, dere er ute og sykler, jeg har syklet mye i området her sjøl. Hvor har dere vært hen da? sier mannen.
Vi forteller om turen, om den iskalde starten ut fra kåken til kollegaen min, Knut Lone. Iskald til september å være mener jeg, men helt innafor på denne tiden av året sier Knut. Han fryser ikke slik jeg alltid gjør, jeg tror det er fordi han har fysikken til en spurter, og er fra Osterøy, et lite sted der aldri er bedre enn fraværet av uvær.
RETT UT: Du skal ikke langt ut fra Trondheim før de rolige veiene starter, her er vi rett utenfor Ila. Husk at fergeleiet noen mil frem kan skape trafikk den første mila. De rutinerte sjekker fergetider før de reiser. Foto: Henrik Alpers
Nå bor Knut på Tiller litt syd for sentrum av Trondheim, men i hodet mitt er det nord for byen. Dels fordi det er kaldere, men også fordi alt som er kaldt og litt utenfor Oslo hvor jeg er fra, ja det er nord for byen.
Tiller kan være hvor som helst i Trondheim for min del, min geografiske forståelse av Trøndelag er beklageligvis elendig, selv om jeg har syklet ganske mye her oppe for en gjennomsnittlig syklist, men det meste har vært rittsykling, og da får en ikke med seg hvor en er eller himmelretning.
Rittsykling er litt som å være på rocketurné, det er mye venting. Etterhvert blir alt likt, det ser kanskje forskjellig ut fra sted til sted, men lukten av asfalt, tigerbalsam og nysprengte mobildasser er den samme. De tunge bena likeså, mine er litt tunge i dag. Jeg kjørte heller aldri bra i Trøndelag når jeg tenker meg om, mens vi prater med mannen.
Men Tiller, ja. Ikke Rasmus Fossum Tiller, rytteren fra Uno-X som har to norgesmestertitler der begge er vunnet i Trøndelag – men stedet Tiller i Trondheim. Det var nå en gang der vi startet.
Trondheim
Runden som beskrevet er en lang heldagstur fra Trondheim, med gode muligheter for å både kutte ned eller forlenge turen om du vil. Turen består av en hovedrunde med to ekstra runder. Turen rundt Byneset kan vi kalle den første runden, der du enkelt kan kutte tilbake til byen om du vil.
For å få med det beste fra området har vi lagt på en liten løkke om Børsa og Laugen. Når du sykler tilbake mot Trondheim fra Laugen kan du enkelt dra tilbake til byen om du vil, eller gjøre som oss, legge på en ekstra sløyfe om Jonsvatnet.
Turen foregår i flatt og småkupert terreng, men det er mange bratte bakkekuler som sakte men sikkert trekker kreftene ut av deg. Det er flere steder å kjøpe mat og drikke underveis, på bensinstasjoner og dagligvarebutikker langs veien.
Distanse: 130 kilometer
Høydemeter: Ca 1500 høydemeter
Underlag: Utelukkende asfalt
Pro tip: Regnjakke. Om du ikke er fra Trøndelag – været skifter.
Etter å ha tråkket fra Tiller, syklet vi videre forbi Sluppen, et sted med festlig navn der det er vanlig å møte opp for langtur om du er Trondheim-syklist. Vi trillet ut over Byneset, et av de absolutt mest syklede stedene i Trondheim. Byneset ligger vest for Trondheim, og er en øde veistripe som ligger helt nede ved vannkanten. Den er så smal at den er uten veimarkeringer og den er like bilfri som prærien.
Vi hadde en iskald trekk fra fjorden som dro med seg den tykke luften av tare, salt sjø og diesellukten fra båtene langt der ute et sted. Solen stekte på venstre hånd, men de bratte veggene som løfter seg opp fra havet og huser Bymarka på toppen gjorde det iskaldt i skygge-sidene, solstrålene nådde ikke ned til oss overalt. Hele området er som en hatt. Selve hattetoppen er Bymarka, mens vi syklet nede på bremmen.
– Kommer dere helt derfra? Sier mannen.
– Ja, også var vi innom Børsa, forteller Knut.
FJORDGLØTT: Høstsolen kommer ikke høyt nok opp til å varme syklistene langs Gaulosen før langt på dag. Den svingete veien langs fjorden er et skikkelig høydepunkt før en matbit på Børsa. Foto: Henrik Alpers
«Hei dere! Ja, dere er ute og sykler, jeg har syklet mye i området her sjøl. Hvor har dere vært hen da?»
Det geografiske omfanget av denne turen har akkurat begynt å feste seg i meg. En av grunnene til at jeg alltid surrer det til i området, er været. Jeg har kart-hjerne, og finner enkelt frem i by og land verden over, men i Trøndelag er det en faktor som har mye å si for opplevelsen av hvor du faktisk er og hvilken retning du sykler: Været.
En gang syklet jeg og Knut i motvinden nedover Gauldalen, jeg var klar for is og medvind på returen. Men sommervinden ble til motvind og uvær på sekunder, og selv i et dalføre var det mulig å sykle seg vill.
Sykler du på Jæren er premisset at du leker katt og mus med de svarte skyene, mens du en og annen gang blir kasteball i styrtregnet og føler deg som et kronestykke fanget av støvsugeren. Men der er alltid sola et eller annet sted, i tillegg er det flatt og vidsyn, så du finner alltid frem. Men her oppe kreves både midtnorsk kompass og allværsjakke for å få oversikt, det, eller tilstrekkelig med besøk. Jeg begynner å nærme meg i antall besøk.
KASTET OVER KRØNET: De mange kneikene på slutten skiller både norgescupsyklister og et mindre turfølge. Her er en av de siste klatringene like før Tiller. Foto: Henrik Alpers
Tilbake til turen. Runden rundt Byneset hadde vært en seks mil lang runde om vi hadde syklet tilbake til Trondheim. Men vi fortsatte altså mot Børsa, og etter den flate starten nede ved vannet endret terrenget seg. Det ble raskt mer kupert, og vi måtte jobbe knallhardt over en brutal bakke opp til Byneset golfbane. Der har det vært mange norgescupritt som har delt feltet i småbiter, samt at det tradisjonsrike turrittet Byneset – Klæbu, har gjort at amatørene som har hengt med på flata, har innsett at de er nettopp det, amatører med kjempediger A.
Veien fortsatte å slynge seg i det åpne landskapet, men der vi først på dagen hadde utsikt over fjorden og Fosen og Orkanger, fikk vi nå et voldsomt vidsyn innover i landet. Solen hang fortsatt lavt denne høstdagen, og disen fra de kalde og våte skogene laget dramatiske scener der blåne på blåne kom til syne i horisonten.
«Vi hadde en iskald og flat start langs vannet i morges, nå har vi en varm og kupert høstdag foran oss.»
Innerst ved Gaulosen kunne vi vendt tilbake til Trondheim, men vi fortsatte altså utover langs havet. Vi tok en kort stopp i Børsa, det lille tettstedet der tidligere Norgesmester i terrengsykling Ola Kjøren kommer fra, uten at jeg ble videre solgt på Børsa. Vi fortsatte innover i landet mot Laugen, Knut hadde snakket i det vide og de brede om Laugen, uten at jeg forsto hva som riktig var så spennende med Laugen. Men Laugen forklarte så straks vi kom dit.
Laugen er et lite vann omkranset av det samme terrenget som vi så tidligere på morgenen, bare at Laugen er en innsjø. Landskapet ble det samme som ved fjorden, bare i miniatyr.
Alt terrenget som går ned til Laugen er omkranset av åkerlandskap og røde låver, med en liten vei som skjærer seg gjennom matjorda, og der terrenget blir så bratt at det ikke går an å dyrke noe tar granskogen og små knauser over, bakenfor der igjen så vi enda flere topper. Så kom stillheten, og så møtte vi 71-åringen Olav Svenning som nå står og forteller om at han var med på å starte sykkelgruppa i Malvik i 1972, og at han har syklet masse i området.
LURING: Olav Svenning, en gammel kjenning fra sykkelsporten i Trøndelag. Foto: Henrik Alpers
Han består kontrollspørsmålene jeg stiller om Knut Knudsen, de to er født i samme år. Han er ingen gammel skrønemaker, det er mer enn hold i opplevelsene hans, så vi blir stående og høre litt om hvordan det var i gamle dager, da underbittet på lidende syklister var det samme som i dag men trøyene var av ull og syklene av stål.
Vi skiller lag omtrent når to syklister passerer passiaren vi har med Olav. Hvor de skal aner vi ikke, men jeg og Knut skal videre til Heimdal og Jonsvatnet. Vi skal videre over bakkekul etter bakkekul, i landskap der langrennsløper Emil Iversen er en alle vet hvem er når han går på rulleski, men de færreste vet hvem Kristian Aasvold er om de ser han på sykkel.
«I Trøndelag kreves både midtnorsk kompass og allværsjakke for å få oversikt over himmelretning og takle været.»
Vi hadde en iskald og flat start langs vannet i morges, nå har vi en varm og kupert høstdag foran oss. Trafikken drar seg til når vi skal krysse E6, det er etter hvert mange biler som skal hjem fra jobb.
Når vi nærmer oss Bratsberg tar trafikken av igjen, men landskapet har ikke tenkt til å la oss hvile særlig mye. Veiene er smale og svingete, de går opp og ned og de går hit og dit, de går i bratte noter og skarpe løker, rundt åker og eng i et konstant jag, før det igjen skal roe seg en siste gang for dagen ved Jonsvatnet. Der får vi en siste stille idyll med flat vei og et koselig vann, før vi ender dagen der vi startet, i en pulserende og hektisk by, en liten storby, omkranset av fantastiske sykkelmuligheter.
Høydeprofil av turen vi syklet.
