Il Lombardia – det fallende løvs ritt

5 – Fausto Coppi

Legenden Fausto Coppi vant monumentet fem ganger, og er dermed den som har vunnet rittet flest ganger. Han vant fordi han var best i siste del av 1940-tallet, men også fordi han visste å spare krefter til det virkelig gjaldt.

«En gang kom Hugo Koblet opp på siden av Jean Bobet og ba ham om å slippe seg bakover i feltet. Det var noe der den yngste Bobet måtte få se med egne øyne. Der, utenfor juryens blikk, hang Coppi med feltet uten å bruke krefter: En hjelperytter satt på hver side og dyttet ham. Dette var ikke en uvanlig taktikk fra Coppi og ga ham friskere bein idet rittet skulle avgjøres».

Det var likevel først i 1946 Coppi-alderen tok til. Coppi tok sin første Il Lombardia-seier, selv om han visstnok skal ha betalt en bruddkamerat penger for å få stikke. I 1947 knuste han derimot konkurrentene, og i 1948 sprengte han sin egen rekord opp Ghisallo. Etter å ha syklet 80 kilometer solo, kom han i mål nærmere fem minutter foran nestemann. Det manglet ikke på dem som forsøkte å bryte Coppis dominans.

«Å henge deg på Coppis hjul virket enkelt i starten, du følte deg bra. Men så, for hver kilometer du gjorde det, var det som om noen plasserte en murstein på ryggen din, en etter en, ubønnhørlig. Du klarte det inntil ti mursteiner, men så kom den ellevte, og du kollapset, og Coppi stakk», sa Alfredo Martini, Giro-etappevinner i 1950.»

MONUMENTENE

Historiene fra Il Lombardia er hentet fra boken «Monumentene» av Geir Stian Ulstein. Forfatteren har selv syklet traseene i sykkelsportens fem viktigste endagsritt og gravd dypt i historien om rittene som både proffer og sykkelfans setter høyest. Boken kan bestilles her.

9 – det tregeste rittet målt i timer

Eller 9 timer, 13 minutter og 52 sekunder for å være eksakt, det var Giovanni Gerbis vinnertid i 1905, som også er den dårligste vinnertiden, eller for å si det penere: Gerbi er den som har brukt lengst tid i en utgave av rittet og likevel vunnet.

10 – Antall hester en berømt cowboy trengte for å beseire en syklist.

Hva var det mest spesielle ved starten av første utgave? Ikke rytterne, men starteren:

«Profiler var det ikke flust av blant de påmeldte, men mannen som holdt startflagget var den tidligere banesyklisten Romolo Buni, som i 1894 hadde konkurrert mot westernlegenden Buffalo Bill, sykkel vs. hest.

Cowboyen vant med 102 kilometer mot Bunis 99 på tre timer, men det måtte bruk av totalt ti hester til for å beseire syklisten.»

20 – rittets yngste vinner Giovanni Gerbi, som vant den første utgaven i 1905:

«Flagget falt, og rytterne forsvant ut i den milanesiske natten. Blant de startende var Giovanni Gerbi, en av sportens første «enfant terrible». Han hadde testet løypa en rekke ganger, og visste hvor han skulle øke farten, få med seg de andre på fartsøkningen, for så å slå ut til siden og se resten av feltet kræsje i et jernbanespor. Gerbi spaserte forbi alle de uheldige og tråkket på. Forspranget var et faktum og det økte. Tilbake ved mål i Milano var det på 40 minutter.»

Men særlig fort gikk det altså ikke, Gerbi er fortsatt den som har tregest vinnertid.

43,078 – Det raskeste rittet i historien.

I 2008 vant Damiano Cunego med 43,078 km/t i snitthastighet. Det er raskeste utgave av rittet. Rytteren som ble kalt Il Piccolo Principe, den lille prinsen, vant riktignok i en tidsperiode der mange av rytterne kjørte med noe annet enn vann på tanken, men vinnertiden står der.

Det er lett å glemme siden Cunegos år med herredømme var så kortvarig og i stor grad holdt seg innenfor Italias grenser, men han vant Il Lombardia intet mindre enn tre ganger. Det betyr at bare de aller største navnene i italiensk sykkelsport – og dermed sykkelsporten generelt – har vunnet rittet flere ganger:

Coppi og fattiggutten Alfredo Binda. Det er en av årsakene til at seier i Il Lombardia henger så høyt, det å kunne nevnes i samme åndedrag som disse to.

247 – klassisk lengde på rittet

2017-utgaven satte en standard for rittets fremtid, der rittet igjen hadde målgang i Como, etter mange endringer gjennom tiden. Med start i den vakre byen Bergamo, og inkludering av en rekke korte og lengre stigninger i Lombardia før rytterne får Comosjøen i blikket og Ghisallo-stigningen under dekkene.

Deretter følger den famøse Sormano-muren og de krappe stigningene i selve Como-by. Dette er Il Lombardia for vårt århundre.

754 – Det hellige kapellet på Ghisallo

«En dag høsten 1948, på sitt sommersted Palazzo Pontifco i Castel Gandolfo, tente pave Pius XII en lampe. Han kalte flammen for Ghisallos evige. Året før hadde han trukket paralleller mellom de jordiske sykkelritt og å prestere for å komme til Guds himmel: som i et sykkelritt måtte man ikke gi etter for utmattelse og svakhet. I bil ble lampen fraktet til Milano. Veien videre reiste den i sykkelstafett, der Italias fremste syklister, inkludert Bartali og Coppi, tråkket flammen frem til Madonna helligdommen, 754 moh., og 556 meter over Comosjøen. Ett år senere erklærte paven at kirken på Ghisallo skulle være en helligdom for italienske syklister. Hvert år holdes en messe for fortidenes syklister her på julaften.»

Vakkert, ikke sant? Ghisallo ligger der ennå og venter på å bli besøkt.

1120 – Høyde over havet på Muro di Sormano, rittets mest bestialske parti

«Ghisallo-stigningen endret seg etter krigen. Den primitive veien fra 1919 ble til slutt asfaltert. Og med Coppi over middagshøyden skilte ikke bakken rytterne. I 1959 vant Van Looy rittet i en skikkelig massespurt. Rittsjef Vincenzo Torriani bestemte at noe måtte gjøres for å beholde folks interesse. Ut av hatten tryllet han Sormano-muren, en eselsti på jordbunn som var så brutal at Tulio Campagnolo måtte finne opp nye utvekslinger.

«Jeg sa at rytterne kom til å måtte gå opp til fots fordi det var partier på 25 prosent. Torriani gned seg i hendene og sa at alle kom til å snakke om rittet», fortalte journalisten som fulgte rittsjefens leting etter ny utfordring.

Og bakken satte virkelig rytterne på prøve. Noen løp opp, mens de som maktet å holde seg på sykkelen, ble dyttet av publikum. Slik viste bakken seg ikke å skille så mye likevel, særlig siden den var så langt fra mål.

Feltet samlet seg, og sprinter Emile Daems tok seieren i massespurten. For 1961-utgaven ledet det til ny målby nærmere Sormano, Como, i håp om at muren skulle få mer å si for sluttutfallet. Slik fikk rittet en mer moderne trasé.

«Denne stigningen er rett og slett uhyrlig, umulig å komme opp», sa Ercole Baldini, som likevel var raskest fra bunn til topp.

Senere fortalte han at han skammet seg over rekorden, fordi det hadde vært «skyvefest» i Sormano, og de som hadde mange fans, fikk mye skyvehjelp. «Og jeg hadde mange fans!» 

I 1962 fylte folk fjellsiden, klare til å skyve sin favoritt. De delte seg opp i skyvelag og passet på at den utvalgte hadde assistanse opp hele stigningen. Etter det ble Sormano kuttet, for alltid, virket det som.»

2012 – Året da Sormano-muren ble inkludert på nytt.

«Utover 2000-tallet bestemte lokale krefter seg for å gjenopplive Sormano, vekke dragen fra søvnen. Med drahjelp fra myndighetene som spyttet innpenger for å legge asfalt, og designet til arkitekt Franco T. Volontè, skapte de en moderne Muro di Sormano. Den nye Sormano hyller fortiden, blant annet med skrift i asfalten med de ti raskeste tidene opp i Il Lombardia1960, 1961, 1962, og sitater om Sormano fra sykkelkjemper som Bartali og Baldini. Mer gjestmild gjorde de den derimot ikke i forhold til stigningsprosent. Det var under denne restaureringen de markerte høydemeterne fra 824 til toppen på 1120. Og i 2012 var muren altså tilbake i rittet, med førsteårsproff Romain Bardet i tet over.»