Da utendørsvelodromen i Roubaix ble oppført på 30-tallet var den en del av et topp moderne idrettsanlegg.
LES OGSÅ: Her finner du brostein i Oslo
Hundre meter unna inngangen var det flotte garderober med tilhørende dusjer, alt innredet i betong, laget for å tåle tidens tann. I den store garderoben gjorde entreprenøren noe som var vanlig for datiden, de laget små kuber for privatliv, både i dusjen og i resten av lokalet.
Betongveggene til kubene tok opp store mengder av gulvarealet. Det minimale du hadde av privatliv i kuben forsvant likevel fullstendig på vei til og fra dusjene. Lente du deg frem for å knyte skolissene mens noen var på vei til dusjen var du garantert et ublidt møte med en svett, intim kroppsdel.
Til og fra dusjene gikk du i kø, uten noe egnet sted å henge håndkle eller plassere såpe. I dusjen dro du i snora og endelig fikk du varmt vann.
Bygningen ble oppført på en tid der elektrisitet ikke var noe en sløste med. Det er få taklamper i lokalet, i stedet består den øvre halvdelen av to av veggene av store vindusflater. Betongen er av en mellomlys type, og fargen på veggene var lyse og himmelblå en gang i tiden. Det er noe overfunksjonalistisk over garderoben, med sine duse, litt kvalme sykehusfarger.
BIKUBE: Trangt, vått og kaldt. Lokalet minner om dusjen på et lasarett.
Helt frem til de store lagbussene ble hyllevare på 2000-tallet dusjet alle som en som fullførte Paris-Roubaix her. Det som da handlet om å vaske seg etter sesongens mest møkkete og farligste endagsritt, blir i dag sett på som en rituell handling.
For vinner du Paris-Roubaix, i dag som da Eddy Merckx og Rik van Looy herjet i forrige århundre, får du navnet ditt på en plakett i en av de små kubene. En liten del av i dusjene Roubaix vil bære navnet ditt til evig tid. Den lille messingplaketten er symbolet på at du er historisk.
Å dusje i Roubaix handler ikke bare om å vaske av seg sand, svette og gjørme. Står du oppreist i dusjen i Roubaix har du også overlevd rittet, noe som slettes ikke er en selvfølge. I moderne tid er det ca 50 prosent av de startende som fullfører. Tidligere var det normalt at bare 25 prosent av de startende som kom til mål. En ting var at lagene hadde færre reservesykler og mindre utstyr, men ingen hadde hjelm og de fleste hadde i tillegg knytt seg fast i pedalene.
Det slo svært negativt ut på skadestatistikken. Da 60-og 70-tallets ryttere samlet tankene i kuben var det med stor grad av lettelse. De hadde overlevd nok en utgave av helvetet i nord.
Da som nå, journalister hadde fri tilgang til dusjene. Men det var nesten umulig å filme eller ta bilder der inne, stanken fra rytterne var like plagsom for journalistene som dampen i det uventilerte lokalet var for kamera-og lydutstyr.
SPAREDUSJ? Neppe. Men vann kommer det, i en passe moderat spredning. Nok til å få vasket seg, men ikke noe mer.
I dusjene i Roubaix har de vasket seg gjennom snart hundre år, navnene som gir sporten sin rustikke identitet.
Eddy Merckx. Louison Bobet. Roger De Vlaeminck. Felice Gimondi, Francesco Moser og Sean Kelly. Niki Terpstra, Fabian Cancellara og Peter van Petegem.
Det var i dusjene i Roubaix urokråka Stuart O’Grady omsider forsto at han var første ikke-europeer som hadde vunnet Paris-Roubaix.
Det er her giganten Magnus Bäckstedt måtte ned i fosterstilling for å få vann på issen.
Det er i dusjene i Roubaix Tom Boonen starter forberedelsene til neste års Paris-Roubaix. Det er her tapere og vinnere kunne sitte ansikt til ansikt og stirre på hverandre med tomme blikk fordi ingen orket å reise seg.
I dag står dusjene der som et forfallent minne om tiden da sykkelverden var svart-hvitt, både på bilder og i episk kontekst. En av grunnene til at rytterne valfartet til dusjene tidligere, var nettopp det at det var «dusjen i Roubaix». Det var inni den lille kuben, inne i den halve kvadratmeteren av betong du skulle skifte, det var på det kalde gulvet ansikt til ansikt med en annen rytter du skulle analysere triumf eller tragedie før du gikk til en ny og like liten kube i enden av lokalet og fikk deg en dusj.
HØYT UNDER TAKET: Dusjen henger høyt, og i gamle dager hvilte utøverne armene på kanten og tok en prat.
I dag foretrekker rytterne mer privatliv på de store bussene, der de både har en og to dusjer til rådighet, lagkamerater, mat, drikke, en massør samt null journalister.
Dusjene i Roubaix er åpne for de som vil ta seg en historisk dusj etter amatørutgaven av rittet, mens det de senere årene kun er et fåtall proffer som dusjer der. Bildene av en resignert Thor Hushovd fra dusjen i 2013 er autentiske, men selve besøket var planlagt. Han gikk dit for å dusje for bildenes skyld, uansett utfall av rittet.
Mens John Degenkolb sto i intervjusonen etter å ha vunnet rittet i fjor, ville ikke vaktene låse opp dusjene helt uten videre. Flere førsteårsproffer ble sendt skuffet på dør, drømmen om en historisk dusj etter sitt første helvete ble bryskt avvist av overivrige vakter.
Først da rytterne fra Giant- Alpecin krevde en dusj i betonglokalet under parolen «jamen for faen, vi har vunnet hele driten», ble dørene åpnet.
Dusjene i Roubaix har fortsatt beholdt sin historiske, røde tråd. I dag frekventeres dusjen først og fremst av vinnere og sykkelturister, moderne tapere vasker av seg sand og skam i lagbussen.
Og Tom boonen skal aldri mer forberede seg til neste års helvete i dusjen i Roubaix.
