På hjul med Tord Gudmestad fra Uno-X Pro Cycling

Det blir ikke rare kommentaren tilbake. Jeg konstaterer i alle fall at hanskene allerede er gjennombløte, og at regnjakken er god å ha på en slik en dag.

– Tror ikke jeg skal slite med varmen etterhvert, i alle fall, er svaret tilbake, med tydelig referanse til intervallene som har blitt forespeilet.

Ga lagkameraten livreddende hjelp

For noen uker siden ble Tord vitne til en skrekkelig velt, hvor Jonas Abrahamsen deiset i bakken på en spurttrening og ble liggende bevisstløs. Til alt hell kom Abrahamsen fra det uten nevneverdige mèn, og var raskt tilbake på sykkelen igjen.

– Det sies at du var lynkjapt borte og hjalp til med å åpne luftveiene? Hva gikk gjennom hodet ditt i den situasjonen?

– Jeg handlet egentlig bare på instinkt. Vi så at det var alvorlig, og kjeven til Jonas hadde låst seg og jeg og Søren Wærenskjold måtte bruke mye kraft for å gi han frie luftveier.

– Proffsyklingen er til tider så brutal og kynisk. Tanken på å få en best mulig plassering kan gjøre at en bare sykler videre, selv om en ser lagkamerater ligge nede for telling.

I fjorårets Tour of Oman opplevde Tord akkurat det. En av lagkameratene gikk i bakken og ble liggende, og siden Tord visste at legebilen var like bak, syklet han bare videre. Heldigvis gikk det bra, men Tord satt igjen med en guffen følelse etterpå. Dårlig samvittighet, rett og slett. 

– Hadde det ikke gått bra, hadde det vært grusomt. Det ble en vekker for meg, og jeg bestemte meg for at om jeg opplevde noe lignende igjen så skulle jeg opptre på en helt annen måte. Derfor tror jeg det ble naturlig for meg å trø til for Jonas når det gjaldt, forklarer han.

Dagen etter den stygge ulykken, takket Abrahamsen lagkameratene for hjelpen.

– Hvis ikke det hadde vært for dem, er det ikke sikkert at jeg hadde levd i dag. Jeg er kjempetakknemlig for å ha så gode lagkamerater, sa Abrahamsen til TV 2.

Talentfabrikk

Vi setter avgårde ut i mot Gramstadbakken. På veien passerer vi Aspervika, her har Tord og de aktive syklistene fra området hatt faste intervalløkter i mange år. Økten har etterhvert blitt så etablert at hvis en av proffene får oppskriften «10 ganger Aspervika» på treningsplanen, så vet alle hva det innebærer.

Det er i Aspervika at Alexander Kristoff tester formen og gjør sine siste forberedelser til de store klassikerne.

– Dere har syklet her noen ganger?

– Ja, det skal være sikkert. Fortsatt brukes den jevnlig. Vi kjører annet hvert drag hardt og halvhardt, så er det langtur etterpå. Det er en standardøkt i miljøet, forklarer han.

Førstkommende lørdag stiller Tord på startstreken i Oman igjen. Det blir hans første ritt for sesongen.

– Det skal bli godt å komme i gang, jeg tror vi skal klare å bite godt ifra oss, sier Tord i det vi passerer en Uno-X-stasjon i Sandnes.

Det må jo være et passende sted å knipse noen bilder?

Tord er født og oppvokst på Nærbø på Jæren, men da han begynte å satse på syklingen innså han at han måtte være en del av et større miljø. Valget var enkelt, han meldte overgang til Stavanger Sykleklubb.

– Det er sykt å tenke på alle proffene som det miljøet har fått frem, utbryter han når vi nærmer oss Gramstadbakken.

– Det er ingen tvil om at det arbeidet som har blitt gjort i miljøet rundt Stavanger Sykleklubb og tidligere Team Coop, har vært ekstremt bra.

Det er vanskelig å være uenig i det. I kjølvannet av Alexander Kristoff og Sven Erik Bystrøms suksess har syklistene kommet på løpende bånd. Foruten Tord selv, kan en ramse opp navn som Martin Bugge Urianstad, Eirik Lunder, Karsten Larsen Feldmann, Simen Evertsen-Hegreberg og Erlend Blikra.

Alle har til felles at de kommer fra Stavanger SK sitt ungdomsarbeid, og at de per dags dato har kontrakt med Uno-X Pro Cycling eller Team Coop-Repsol. 

I tillegg har en fått opp Susanne Andersen, Nora Tveit, Amalie Lutro og Pernille Larsen Feldmann på kvinnesiden.

– Treningsmiljøet er utrolig bra, og det kommer hele tiden opp nye, unge ryttere. Jeg vet hva de unge i klubben kjører på i Aspervika nå. De kan bli vanvittig gode om de fortsetter det harde arbeidet.

Blodslitet under covid

Akkurat det med hardt arbeid vet Tord veldig godt hva handler om. Særlig i covid-perioden ble det lagt ned et arbeid som satte sine spor.

– Jeg tror kanskje det var da jeg lærte hva som må til, selv om jeg hadde trent seriøst og bra i mange år. Intervallene vi kjørte i Lysebotn sprengte grensene for hva jeg trodde var mulig. Vi kjørte gjerne først to kontrollerte drag opp, før det siste draget var konkurransefart.

Slik kjørte de knallharde bolker. Etter en seksdagers treningsbolk som inneholdt intervaller i Lysebotn i tillegg til 6-timers langtur hver dag, kjente hardhausen på at grensen var nådd.

– Det er ikke ofte jeg feller tårer, men når jeg kom opp bakken for siste gang må jeg innrømme at det kom. Jeg var fullstendig utmattet. 

– Vi var en veldig fin gjeng som pushet hverandre i den tiden, særlig meg, Eirik Lunder og Fredrik Dversnes. Vi bodde også sammen i "Coop-huset" på Storhaug i Stavanger, og gjorde mye av treningen sammen. De rittsimuleringene vi hadde i den perioden, glemmer jeg nok aldri! sier han før han fortsetter:

– Jeg tror en må gjøre nye ting for å tilpasse kroppen til å stadig bli bedre. En kan ikke bare gjøre det samme, da vil en stagnere, forklarer han.

– Hva står på programmet i dag, da? 

– Vi har begynt å stramme skruen litt på intervallene. I dag blir det til sammen åtte to-minuttere på full gass. Jeg er litt spent på hvordan det skal gå når det er så kaldt og surt som i dag, så jeg starter nok noe forsiktig de første dragene.

Denne sesongen håper Tord å få noen gode resultater i de mindre klassikerne, og håper å få vist litt av hva som bor i ham.

– I fjor var min første sesong på laget. Mye var nytt, og jeg grep kanskje ikke helt sjansene jeg fikk i starten av sesongen. Men jeg har gjort jobben i vinter, er frisk og skadefri, klar for å ta ansvar og å trø til for drakten.

Intervaller i Gramstadbakken

Etter en liten stopp i bunn av bakken er det klart for O2-intervaller med sykkelproffen fra Nærbø. Vi har avtalt å kjøre i hvert vårt tempo. Det fine med bakkeintervaller er at nivåforskjell ikke har så mye å si. En har følelsen av å sykle sammen selv om den ene er betraktelig sterkere enn den andre. To minutter er to minutter for begge. Når en har trillet ned bakken er en omtrent på samme startsted igjen.

Starten av Gramstadbakken er det bratteste partiene i hele bakken. Drevet av adrenalinet går den første kneika ganske kjapt og bakken slaker litt ut. Når tidtakeren bikker over minuttet setter syra inn. Festen har startet.

– 1.30 på computeren, bare 30 sekunder igjen, forsøker en å motivere seg selv. Foran i bakken jobber Tord på full spreng. Lett vaggende fra side til side, det spares ikke på kruttet.

21-åringen hater å tape, og elsker å vinne. Han vet at dersom han igjen skal få oppleve den berusende følelsen av å passere målstreken først, så må jobben gjøres. 

– Det er kun knallhard jobbing som teller, det ligger mange timers trening bak hver eneste watt vi trør, påpeker han.

Når siste intervall er unnagjort kommer belønningen: skyene sprekker litt opp, regnet slutter. Da blir den siste halvannen timen av økta en del enklere å gjennomføre. Vi sykler en runde forbi Frøylandsvatnet og Bryne, før nesen vendes nordover igjen mot Stavanger. 

Nye sykler for året

For året har laget fått nye sykler. Årets modell er sorte i lakken, til forskjell fra tidligere år hvor en brukte de gjenkjennbare røde Dare-rammene.

Styret og stem er integrert på en ren og fin måte, det er ikke en ledning å spore. Sammen med hjul fra DT Swiss og Shimano Dura-Ace Di2 gruppesett er det en strøken sykkel det norsk-danske laget skal sykle på i år.

Imidlertid er det én detalj som Landeveis utsendte medarbeider stiller spørsmålstegn ved: bakskjermen. Den hadde neppe gått gjennom blant motepoliti i diverse sykkelmiljø i landet. Den opprinnelige bakskjermen har blitt forlenget med en ass-saver, som er tapet på.

– Er dette innafor da, Tord?!

– Det er vel heller skjermen din som ikke er innafor, mener nå jeg, parerer Tord kjapt.

– Du hadde fått noen kommentarer om det hadde vært flere med i dag, smiler han.

Jeg ser poenget. Selv om det har vært greie sykkelforhold i Rogaland denne vinteren, har det vært bløtt. På noen målinger har det vist 29 nedbørsdager bare i januar.

– Det har vel knapt vært tørre veier her i januar, og ligger en på hjul bak en med en vanlig skjerm blir en dynket av sølespruten. Det nytter bare ikke. Derfor lager vi skjermen litt lenger så en ikke søler hverandre for mye til, forklarer han.

Når sesongen starter for Tord i Tour of Oman kommende lørdag blir det definitivt uten den spesialformede bakskjermen. Men med en jærbu som har fulgt treningsplanen i all slags vær i vinter, og som ikke kan vente med å sette i det velkjente jubelbrølet i det han passerer mållinjen først.