I går slapp Thor Hushovd selvbiografien «Thor« som han har skrevet med sin fetter Jostein Ravnåsen. Basert på hva jeg har lest så langt kan jeg imidlertid si at boka definitivt er blant det bedre innen sykkelitteratur, den favner over mange tema og har et direkte og lettlest språk.

Annonse

Mitt inntrykk av Thor er at han er godtroende, ettertenksom type som vekter sine ord og som lar beina snakke for seg. Thor virker mer fornøyd med å passe sine egne saker enn å blande seg inn i andres.

Kommentar? Send ditt bidrag til henrik()landevei.no

I forbindelse med boklanseringen holdt Thor en pressekonferanse i Oslo i morges. I dette tilfellet overvar jeg pressekonferansen som utsendt frilanser fra Kondis. Thor innledet med å si at han er fornøyd med boka – den er ærlig, rett fra levra, og han står inne for alt som står skrevet.

Boka er ment å være en minnebok etter en lang og begivenhetsrik karriere. Lengre kom ikke Thor før første dopingspørsmål kom, og i én hel time var spørsmålene utelukkende knyttet til Lance Armstrong, doping og dritt. Ved et par anledninger hintet Thor at han hadde satt pris på andre spørsmål, blant annet viste han frem et bilde fra boka og sa:

– Jeg har faktisk vunnet sykkelritt altså.

Dog, til ingen nytte.

Etter pressekonferansen tok jeg en runde på nett, og de ledende nyhetskanalene kunne melde om følgende:

Min take-away fra dette er at sykling er så gjennomsyret av doping at én enkelt rytter umulig kan rydde opp i det, og Hushovd anså det ikke som sin oppgave å ta fatt på den utfordringen. Om det er fordi hans personlighet ikke er forenelig med å være en gallionsfigor for antidoping, fordi han ønsket å sikre sin egen karriere, fordi han ville skjerme seg selv og familien for Armstrongs vrede – det kan man jo bare lure på, men det spiller ingen rolle:

Hushovd har tatt sine valg og velger å stå rakrygget for dem.

Hushovd fortalte at han anså det å sykle for å være hans jobb, så fikk dopingjegerne gjøre sin jobb. Han har valgt å være naiv i sitt forhold til doping i feltet og fokusert på seg og sitt, som er det eneste han kan ta tak i. Over tid har han blitt omtrent apatisk når nye dopingavsløringer dukker opp, hva kan han gjøre med det?

Han ville ikke gå ut med Lance sin innrømmelse fra lunsjen i Hollywood (we all did it), som man kan forstå med tanke på at det ville blitt ord mot ord, og dessuten trengte Hushovd å fokusere på karrieren sin, ikke være «han som avslørte Armstrong». Han har alltid vært imot doping, og valgt å håndtere det på sin måte.

Han anser Bjarne Riis’ lag som en tikkende bombe, og tror at det fortsatt er doping i feltet, selv om det er mindre enn før. I boka skriver han til og med «der det er penger og prestisje og makt, der vil du alltid finne det (doping, journ. anm)».

Du kan jo gjøre et lite tankeeksperiment: Du har igjen litt av en veldig vellykket karriere, og du har en familie å ta vare på. Hvis du varsler om kritikkverdige forhold i bransjen eller bedriften din, vet du fra utallige eksempler at karrieren og sannsynligvis livet ditt er over slik du kjenner det, og du brenner mange broer. Hvis du velger å ikke varsle, men heller avslutte uten å lage noe styr, kan du se frem til et behagelig og rolig liv for deg og familien din. 

Landis, Hamilton, Bassons, Frankie- eller strengt talt Betsy Andreu med flere valgte å varsle. Thor valgte å ikke gjøre det. Kanskje var det rett, kanskje var det feil – men det var Thors avgjørelse.

Det tar ikke fra ham at han har hatt en glimrende karriere.

INGEN SOM VET: Hushovd vinner Het Nieuwsblad i 2009. Om noen av journalistene fra i går i det hele tatt kjenner til rittet, virker tvilsomt. Foto: Cor Vos.

Det er naturlig at doping vies oppmerksomhet, særlig når forfatteren selv legger opp til det.  Særlig ved å lekke lunsjen med Lance som et av kapitlene i boken. Thor Hushovd er noe av det største som har skjedd norsk toppidrett, og han kommer alltid til å være et sykkelikon.

Han har vunnet mer enn de fleste i en internasjonal idrett. Uten å snakke ned langrenn, damehåndball og Drillos – landeveissykling er noe annet: 

For meg – og sannsynligvis mange andre – er Thor Hushovds VM-gull fra 2010 blant de aller, aller største prestasjonene norske idrettsutøvere har oppnådd, ved siden av Vebjørn Rodals OL-gull fra 1996 i 800 meter og Magnus Karlsens VM-gull i sjakk fra 2013.

Veien til suksess, oppturer og nedturer, at han nevner at doping sannsynligvis forekommer også på amatørnivå, at antidoping-arbeidet er for dårlig, at syklister sliter med vekt og spiseforstyrrelser, at norsk sykkel er i ferd med å nå et nytt nivå, konflikten mellom syklister og andre trafikanter eller Thors liv videre?

Dette ble knapt nevnt under pressekonferansen, og kun unntaksmessig nevnt i mediene. En av landets største idrettshelter legger skoene på hyllen, og mediene henger seg nesten utelukkende opp i hans forhold til en juksepave fra Texas.

Det er viktig og riktig å få fram Thors forhold til doping, men Norges tilsynelatende fremste sportsjournalister kunne fint dekket lanseringen på måte mer verdig en sportspersonlighet som Thor.

Om mange år, når barna mine spør meg hvem Thor Hushovd var, vil jeg svare:

– Han som tok VM-gull, vant masse Tour de France-etapper og som er grunnen til at mamma, pappa og mange andre nordmenn er så glad i sykkel.

Jeg håper jeg ikke er alene om det.