Hvorfor elsker proffene de historiske dusjene ved velodromen i Roubaix?

I den store garderoben gjorde entreprenøren noe som var vanlig for datiden, de laget små kuber for privatliv, både i dusjen, og i resten av lokalet.

Betongveggene til kubene tok opp store mengder av gulvarealet. Det minimale du hadde av privatliv i kuben, forsvant uansett fullstendig på vei til og fra dusjene.

Lente du deg frem for å knyte skolissene mens noen var på vei til dusjen, var du garantert et ublidt møte med en svett penis. Det var helst menn som drev med idrett på den tiden. Bygget var oppført i en tid der menn på alvor mente at livmoren kunne falle ut om kvinner drev med idrett.

Omtrent like guffent som dusjene fremstår i dag. De kunne vært hentet fra en scene i Schindlers liste.

Til og fra dusjene gikk mennene i kø, uten noe egnet sted å henge håndkle eller plassere såpe. I dusjen dro de i snora og endelig fikk de varmt vann.

Bygningen ble oppført på en tid der elektrisitet ikke var noe en sløste med. Det er få taklamper i lokalet, på den øvre halvdelen av to av veggene ser vi store vindusflater.

Betongen er av en mellomlys type, og fargen på veggene er lyse og himmelblå. Det er noe overfunksjonalistisk over garderoben, med sine duse, litt kvalme, sykehusfarger.

Helt frem til de store lagbussene ble hyllevare på 2000-tallet, dusjet alle som en som fullførte Paris-Roubaix her. Det som da handlet om å vaske seg etter sesongens mest møkkete og farligste endagsritt, blir i dag sett på som en rituell handling.

For vinner du Paris-Roubaix, i dag som da Eddy Merckx og Rik van Looy herjet i forrige århundre, får du navnet ditt på en plakett i en av de små kubene. En liten del av i dusjene Roubaix vil bære navnet ditt til evig tid.

Den lille messingplaketten er symbolet på at du er historisk.

Å dusje i Roubaix handler ikke bare om å vaske av seg sand, svette og gjørme. Står du oppreist i dusjen i Roubaix har du også overlevd rittet, noe som slettes ikke er en selvfølge. I moderne tid er det ca 50 prosent av de startende som fullfører.

Tidligere var det normalt at bare 25 prosent av de startende som kom til mål.

En ting var at lagene hadde færre reservesykler og mindre utstyr, men ingen hadde hjelm og de fleste hadde i tillegg knytt seg fast i pedalene.

Det slo svært negativt ut på skadestatistikken. Da 60-og 70-tallets ryttere samlet tankene i kuben, var det med stor grad av lettelse. De hadde ikke bare fullført, de hadde overlevd nok en utgave av helvetet i nord.

Da som nå, journalister hadde fri tilgang til dusjene. Det er en del av sykkelsporten, den unike kontakten mellom scene og publikum.

Men det var nesten umulig å filme eller ta bilder der inne, stanken fra rytterne var like plagsom for journalistene, som dampen i det uventilerte lokalet var for kamera-og lydutstyr.

I dusjene i Roubaix har de vasket seg gjennom snart hundre år, navnene som gir sporten sin rustikke identitet.

Eddy Merckx. Louison Bobet. Roger De Vlaeminck. Felice Gimondi, Francesco Moser og Sean Kelly. Niki Terpstra, Fabian Cancellara og Peter van Petegem.

Det var i dusjene i Roubaix, at urokråka Stuart O’Grady, omsider forsto at han var første ikke-europeer som hadde vunnet Paris-Roubaix.

Det er her giganten Magnus Bäckstedt måtte ned i fosterstilling, for å få vann på issen.

Det er i dusjene i Roubaix Tom Boonen startet forberedelsene til neste års ritt.

Det er i dette betongbygget at Lizzie Deignan skapte de historiske bildene som første seierskvinne.

Det er også her vi venter på at en norsk kvinne eller mann skal dusje av seg seiersrusen.

Det er her tapere og vinnere sitter ansikt til ansikt, og stirrer på hverandre med tomme blikk fordi ingen orker reise seg.

I dag står dusjene der som et forfallent minne om tiden da sykkelverden var svart-hvitt, både på bilder og i episk kontekst. En av grunnene til at rytterne valfartet til dusjene tidligere, var nettopp det at det var «dusjen i Roubaix».

Det fantes ingen annen dusj.

Det var inni den lille kuben, inne i den halve kvadratmeteren av betong du skulle skifte, det var på det kalde gulvet ansikt til ansikt med en annen rytter du skulle analysere triumf eller tragedie før du gikk til en ny og like liten kube i enden av lokalet og fikk deg en dusj.

I dag foretrekker rytterne mer privatliv på de store bussene, der de både har en og to dusjer til rådighet, lagkamerater, mat, drikke, en massør samt null journalister.

Dusjene i Roubaix er åpne for de som vil ta seg en historisk dusj etter amatørutgaven av rittet, mens det de senere årene kun er et fåtall proffer som dusjer der.

Bildene av en resignert Thor Hushovd fra dusjen i 2013 er autentiske, men selve besøket var planlagt. Han gikk dit for å dusje for bildenes skyld, uansett utfall av rittet.

Resultatet er en nederlagsbeskrivelse av de helt sjeldne.

Mens John Degenkolb sto i intervjusonen etter å ha vunnet rittet i 2015, ville ikke vaktene låse opp dusjene helt uten videre. Flere førsteårsproffer ble sendt skuffet på dør, drømmen om en historisk dusj etter sitt første helvete ble bryskt avvist av overivrige vakter.

Ikke en gang da hjelperytterne fra Giant- Alpecin krevde en dusj i betonglokalet under parolen: «jamen for faen, vi har vunnet hele driten», ble dørene åpnet. Først da Degenkolb kom, ble nøkkelen vridd om.

Dusjene i Roubaix har fortsatt beholdt sin historiske, røde tråd. I dag frekventeres dusjen først og fremst av vinnere og sykkelturister, moderne tapere vasker av seg sand og skam i lagbussen. 

Hva som skjer med dusjene fremover er uvisst. Det har lenge vært store planer for et nytt anlegg i området - med uviss finansiering og byggestart.

Hvilken fransk etat vi skal henvende oss til for å få svar, har vi ikke greid å finne ut av.

Norske proffer har fortsatt tid på seg.