Vi står innerst i Rosfjorden utenfor Lyngdal og speider i tåka en tidlig morgen i mars. Det er et strandhotell her, en strandcamping og en bibelcamp. Og et stort badeland. Himmelsk og jordisk glede i fin bukett. Vi har pakket for en lang dag på sykkelen og Robert klør i beina. Han er sterkest og har hatt en hard vinter på rulla, men er allikevel sympatisk å sykle med, uansett fart og vær. Morten er den som er mest skeptisk til været. Han lever en slags mild pensjonisttilværelse i Sandefjord, og trer denne helgen på sykkelen som en myk oppladning til sommerens planlagte alpetur. Livet mitt er ikke mer spennende enn at jeg akkurat har oppdaget at jeg er den med minst dekkbredde.

Utenfor fjæra ligger en stor borerigg i opplag og minner oss på hva vi lever av i Norge. Før var det fisken som var gullet i havet, nå er det oljen. Riggen er skitten, oransje og merket med «Byford Dolphin» i store typer. I 1983 var den scenen for oljebransjens verste dykkerulykke. Fire dykkere var inne i et trykkammer og hvilte etter et alt for langt skift, da låsemekanismen til dykkerklokka sviktet. Dykkerklokka ble blåst ut og dykkerne på innsiden ble utsatt for en dekomprimering på 9 atmosfæriske trykk i løpet av et sekund. De døde brutalt og momentant. Det har vært flere dødsulykker på riggen. Den er bare hakket lysere enn horisonten, der den ligger i morgentåka med sin svarte kontrast, en våt og kald vårmorgen. Historien forteller om nordsjødykkernes mot. Og hva Norges velstand har kostet.

Les også: Til verdens ende på Mallorca