– Dere vet det spøker her? Det er et snilt spøkelse, som gir gjestene god søvn. Det er faktisk det eneste jeg kan garantere, at dere kommer til å sove godt. Peter Kumlin er hotellsjef på ærverdige Hotel Dalen. Han forteller med stor innlevelse om det gamle trehotellets historie, og vi drømmer oss tilbake i tid. Vi hører om da Wermacht brukte stedet som feriesenter for slitne nazister, og om oversvømmelsen som nesten ødela hotellet. Vi blir fortalt om sveitsisk byggestil, kongebesøk og en kjønnsdelt spisesal. Det knirker i de gamle tregangene, og i bakgrunnen hører vi lydene fra flygelet i lobbyen. Fra sengen titter jeg ut av det åpne vinduet. I bekmørket tegner fjellene en silhuett mot stjerneklar nattehimmel. Vi slukker lyset på Hotel Dalen, og vet at neste dag blir hard. 

Uansett hvilken retning vi velger, begynner runden med en stigning på 600 høydemeter. Øyvind får det siste ordet, og vi er enige i hans råd om å følge klokkeretningen. 500 meter fra hotellet begynner den brutale stigningen opp mot Eidsborg stavkirke, en av de minste av sin sort. Denne veien ble i sin tid laget med et mål for øyet, nemlig å få folk opp fjellet fortest mulig. De første seks kilometerne har en stigningsprosent som flere ganger bikker 15. Skogen bryter i det vi er oppe på 600 meter, og landskapet som åpenbarer seg nærmest hvisker ut den lille stavkirken. De frodige engene, sauene på beitet, og de endeløse vakene i Eidsborgtjønn er mer enn nok å hvile øyet på. At vi fortsatt skal opp 200 høydemeter er regelrett glemt. Vel oppe på høyden svinger vi frem og tilbake på smal asfalt med hvitstiplet kantlinje. Det går opp og ned, og de korte bakkene er fremdeles bratte. Det lukter landbruk over høydene, men traktorene står stille på jordene. Med unntak av en hensynsfull lastebilsjåfør ser vi ikke trafikk før vi kommer til det idylliske innsjølandskapet i Høydalsmo. Nedlagte, en gang sjarmerende dagligvarebutikker, og gamle bilverksteder møter oss i det vi runder til høyre på E134.