PROLOG (evt. PROLÅGEN, som i elva).

Thomas Larsen Røed og jeg har i en årrekke dratt på sykkeltur om sommeren. Sykkeltur, sykkelferie, sykling, eventyrsykling eller bikepacking. Den babyen har mange navn. Vi har overnatta i telt på sketchy campingplasser fra Køben til Praha, cruisa langs strender, gjemt oss for bjørner i California og tråkka i motvind og regn gjennom Danmark. I fjor sommer ble det derimot ikke noe arm slides, cross check and report av åpenbare grunner, så vi spurte Sveinung Gjessing om han var gira på en norgesferie. Alle de som ikke sneik seg med et Boeing 737 til Marbella skulle jo på norgesferie, så hvorfor ikke bare gjøre som folk flest? Vi valgte Norges tilsvar på Spanias solkyst som utgangspunkt, nemlig Otta i Gudbrandsdalen. Målgang skulle være Albatross, eller Måka, på Torshov noen dager seinere. Etter jævlig mye styr med å få bestilt bussbillett til oss selv og syklene, endte vi opp med å splitte lag, da det var kul umulig for oss alle tre å få sitte på samme buss med syklene våre. Rimelig rævva start, kan du kanskje si, men det var jo tross alt 2020. Den harkete flaggermusens år. Sveinungs foreldre driver gård i Skjåk, så han tok bussen i forveien. Thomas og jeg danna en slags gruppetto to dager seinere på samme buss, men med en annen bussjåfør. Og det er ikke sånn at bussjåfører er menn med godt humør. Makan til klaging over å måtte forholde seg til to skarve sykler i bagasjen på den nesten tomme bussen. Etter mange timer i en to-etasjers buss ble det varsla over høyttaleranlegget at bussen måtte stoppe og bussjåføren som ikke burde vært bussjåfør, om man skal følge sangen, måtte hvile en 40-50 minutters tid. På Vinstra. Ikke verdens navle. Kanskje verdens baksida på et meniskoperert kne. Hjulene på bussen stansa utenfor Peer Gynt Hotel og spiseri.