Ødemarksrunden fra Andebu

Alex vet ikke helt hvordan han skal ta det, men stiller høflig opp da jeg pisker de andre opp og ned for et bilde. Minutter senere får jeg selv smake syra. Det er hva det koster å komme opp. 

Dagen i forveien kjørte jeg Spinn Cup i Andebu, sammen med superblogger Martin P. Hoff. Han var mer enn klar for å være med på tur da jeg spurte han om en runde for Norges flotteste i det samme området. Gårsdagens heller flate rittløype var typisk vestfoldsk, med duvende sletter og store åkre. Med passe tunge bein møter vi kaffegründeren Joar Christoffersen fra Supreme Roastworks. Landeveisentusiasten har lovet å ta frem en runde med alt vi vil ha, inkludert de harde bakkene. Alexandre Liebst har sin frøken i Tønsberg, og var like selvutnevnt som selvskreven for turen. Joars behagelige lynne og stilsikre antrekk er det som trekker turen i gang, og sammen med Alex legger han seg i front for å trekke på to slitne rittsyklister.

De trekker oss oppover Høyjordveien, som også er en del av Baglerrunden. Joar forteller at vi snart skal til høyre, oppover Sjueveien, der ruten virkelig starter. Det er her høydepunktene straks skal vise seg. Det vi ikke vet, er at det er snakk om at selve høydepunktet skal begynne, et høydepunkt som skal vise seg å aldri ende. Alle har vi kjørt Vestfold Rundt, men hvorfor rittet ikke går her er vanskelig å si. For når vi knekker inn på Fonsveien, kommer det et bilde i hodet mitt som sier mye mindre enn tusen ord, men bildet sier akkurat det som trengs å sies. Den snakkesalige kunne talt i dagesvis om omgivelsene, men som min gamle norsklærer sa, kutt ned til benet, og kom til poenget. Foran meg ligger en kilometerlang asfaltlinje, trygt geleidet rett frem av grønne åkre. Knallblå himmel lager en skarp kontrast til skogkledde småfjell, og skaperverkets obligatoriske låve, er en rød kontrastbryter i det ene hjørnet. Akkurat synlig for mitt falkeblikk ser jeg den samme veien et par knauser bakenfor, like smal og hvitstiplet. Og dit skal vi altså, så fort vi får gjort oss ferdig med kappkjøringen i slak nedoverbakke og medvind. Alex byr opp til dans, mens jeg sitter oppreist på sykkelen og knipser bilder i seksti kilometer i timen, uten å tråkke. Forstår du poenget? Vel, ikke glem lyden av sommerbrisen i ryggen om du skulle være usikker. Slike turer vokser ikke på trær, men minnene er gjødsel for tusener av nye turer. 

– Her borte blir det bratt. Jeg tror den bakken her er nesten 20 prosent, og det blir veldig belgisk. Det går opp og ned hele tiden. Joar forteller om terrenget som venter, det er slutt på slettene. Første kneik er bakken opp mot Gregershølet. Han forteller lite om opprinnelsen bak navnet, men vi glemmer fort Gregers ærend eller baktanker når vi må klemme til bare for å komme opp. For min egen del hjelper det lite at jeg har et kamera rundt halsen og en diger sekk, når det skal vise seg at Martin er mer opptatt av å vinne denne langturen enn rittet dagen i forveien. Kneikene kommer på løpende bånd, og alle unntatt meg benytter enhver sving og bakke til å kappes om hvem som er sterkest. Selv om sikten rundt svinger og bakkekuler er liten, er det så stille at de støter på alle sider av veien, fullstendig uberørt av kuer og sauer som prøver å slå av en prat. Belgiastrekningen er ikke spesielt lang, men det er akkurat like hardt som områdene i Liege- Bastogne- Liege. Vel nede på hovedveien er vi bare en halvtime unna Hvittingfoss, hvor Martin får lyst til å bruke lommepengene sine på is. Vi har alle dundret gjennom rundkjøringen i Vestfold rundt, og at det lå en koselig bensinstasjon her var vi ikke klar over. Martins sommerpenger skifter eier mens Joar forteller videre om ruten. 

– Nå skal vi over Skrim, den er ikke så veldig bratt, men den er ganske lang. Den begynner ikke helt med en gang. Veien tar oss videre oppover Numedalslågen, dog ikke fullt så snirklete som elven selv. Det er snaue fem kilometer med småkuler før Martin igjen bestemmer seg for å vinne langturen. Stigningsprosenten opp Skrim er på mellom fem og ti prosent hele veien, og bakken er lang. Voldsomt hard er den ikke, men den er en sånn slitebakke helt uten flater. Det er ikke mye å se på oppover heller, så du kan fort få en mental hammer her. Tønsberg 4-dagers går opp denne bakken, og har fått mang en sliten rytter til å havne på gal side av dommerbilen. 

Et drøyt kvarter senere har  Joar kjørt Alex og Martin av hjul, og troner alene på toppen. Vi er sultne nå. Heldigvis er det mest nedover til Svarstad. Og utforkjøringen er en virkelig fest å sykle. Den er ubeskrivelig mye morsommere enn bakken vi kjørte opp. Småkulene er ikke større enn at du akkurat klarer å holde farten, og svingene utfor er ikke krappere enn at du ikke trenger å bremse, selv med bånn gass. De flate strekningene kan suge litt krefter, men de er ikke lengre enn at en liten gjeng fint holder trøkket. De siste kulene ned mot Svarstad er litt som den billedskjønne, første strekningen. Det ser litt ut som det er et barn som har tegnet landskapet, med masse småkuler, og en vei som dukker opp her og der, mens kuene og sauene først har kommet til når en mamma har spurt poden om det ikke skal være noen dyr på tegningen.

Lunsjen i Svarstad er en klassisk dagligvarelunsj. Det lille stedet er mindre innholdsrikt enn det trolig var i glansdagene. Respatexkaféen bak handlevognrekken inne på Spar står ikke helt i stil til antrekket, selv om sur kannekaffe, Maryland Cookies og Gullvafler kan være godt når en er riktig sulten. Fra ferskvaredisken, guds gave til salt-og kjøttsultne syklister, tar vi med oss et lass mat og spiser lunsjen på de ledige parkbenkene utenfor i stedet. Under lunsjen slår det oss at vi ikke ser en rånebil en gang. Følelsen er den samme når vi tar fatt på det kulete landskapet ut fra Svarstad videre langs Numedalslågen. Det er søren ikke biler på veiene. Med unntak av de større riksveiene som til sammen har utgjort et par mil av turen, har vi møtt én, en eneste bil. Det er et skremmende fravær av bilister på de hvitstiplede asfaltstrekningene, jeg blir nesten redd, og hva gjør du egentlig når du møter en annen vandrer i ørkenen? Det er så øde, at når vi først etter ni mil møter en bilist, tenker jeg at det er 75% sjanse for at moren og faren til sjåføren er søsken. Jeg får raskt andre ting å tenke på, da det virker som om Martin har bestemt seg for at så lenge han er i Vestfold, er det ritt. At vi snart skal inn i Hvarnesbakken ser ikke ut til å bety så mye. Hvarnesbakken har jeg enda ikke kjørt, men jeg har hørt mange fortellinger om hvor bratt den skal være. 

– Bakken begynner med en kneik, så er det litt flatt, så er det bratt igjen. Og så er det en kneik til, forteller Joar. Han har syklet her mange ganger, og kjenner svingene like godt som vi snart skal kjenne syra i beina. Etter fem minutter med begeistring, wow-ing, fotografering og undring over hvordan det skal bli videre karrer vi oss over den første delen av bakken. Jeg har syklet mange kneiker i mitt liv, og ganske mange av dem har vært myket opp med en falsk flate eller to i midten. Men Hvarnesbakken er ikke en bakke, det er snarere et område. For når du kommer over den ene kulen, kommer et mildt og gjestfritt landskap og gir deg den samme roen som katten i vinduskarmen. Men sku ikke den vennlige gårdshunden på hårene, den pittoreske asfaltstripen som leker i bakgrunnen av en hvitmalt flaggstang er neste kneik, og den angriper oss i samme stil som en mannevond okse.

De første tråkkene tror vi at vi har kontroll på hornene, før bakkebeistet bryter oss sammen til spede menn som gir alt vi har for å knekke oss opp på letteste gir. Sammen får vi på sett og vis lagt Ferdinand i bakken, før vi igjen blir møtt av et vennlig landskap. Tror vi. Det er bare Ferdinand som lader, før han angriper igjen, denne gangen inne i en mørk og dunkel skog. Alt han trenger er en mild stigning og en sving, og så lager han bratt helvete, wrestling med bukkestyret på letteste gir og fullstendig utmattelse på en gang. Heldigvis har vi sluggeren Martin med på laget, ikonisk kledd i Raphas Sean Kelly-trøye. Kelly er portrettert som en okse, så hard som det var mulig å bli. Trolig hadde vi kommet oss over Hvarnes uten både Sean Kelly-Trøya og Martin, men det skader ikke med hans hardt-mot-hardt-mantra i bakkene.  

Utforkjøringer er Alex’ spesialitet, og hodeløst kaster vi oss nedover mot Andebu igjen. Den første av de siste to milene er bratt og svingete nedover, omtrent som bakken vi akkurat kjørte opp. Asfalten er dårlig, og det krever sin mann å holde seg fast i styret. Tidligere på dagen mumlet jeg et eller annet om at det alltid er om å gjøre å være først, så det gjelder å stikke mens vi kan, Martin er ikke like sterk nedover. Men den oksebankende oksen kommer trampende etter på hordevis når flatende begynner, fast bestemt på å ha sure ben i bilen. Han får ha seieren sin i fred, og heldigvis for meg og Alex tillater vi oss å slippe hjulet da Joar må hjem. Et par kilometer utenfor Andebu har han nemlig tatt bolig midt på landet. Landskapet tatt i betraktning, er lynnet lett å forstå.

– Jeg trodde helt seriøst det var førstemann til Andebu jeg? Verken jeg eller Martin vant gårsdagens ritt, men han vant utvilsomt dagens langtur. Slitne sitter vi oss på en benk i Andebu, og ser på livet på et tettsted der klokken går sakte. Vi er akkurat ferdige med en tur, der vi knapt har sett mennesker. Vi er akkurat ferdige med bonderomantikk, referansebakker og tegneserielandskap. Vi er akkurat ferdig, med en av Norges flotteste langturer.

Denne artikkelen er en del av serien Norges flotteste, les om mange flere fine sykkelturer her. 

Ødemarksrunden

Ødemarksrunden i indre Vestfold er kupert med småkuler hele veien. Runden har 1700 høydemeter, men bakkene er korte og bratte. Bakken ved Skrim er turens lengste. Runden starter i Andebu, og går nordøstover, før det går vestover fra Hvittingfoss. Runden følger Numedalslågen til Hvarnesbakkene, før det går tilbake til Andebu. Det er mulighet for stopp i Hvittingfoss og Svarstad. 

Distanse: 120 km

Stigning: 1700 høydemeter

Terreng: Flatt, småkulete og kneiker

Kaffestopp: Hvittingfoss og Svarstad

GPS: connect.garmin.com/activity/193695899