Norges mest kjente bakker er Trollstigen, Ørnevegen og Lysebotn, men den absolutt mest spektakulære er definitivt 1000-metern i Øvre Årdal.
1000-metern har 42 hårnålssvinger som klyver oppover fjellsiden innerst i Sognefjorden, flere steder føles det ut som du sykler på kanten av et stup og i tillegg er den bratt og krevende.
Likevel er den nærmest totalt ukjent blant landeveissyklister. Det endres trolig nå.
Veien har vært i privat eie, og etter at den ikke lenger var i daglig bruk har den gradvis forfalt. Veien har heller ikke gått et sted, den har bare ligget der, og intensivene for å pusse den opp har vært få.
Men når snøen en gang er gått om noen måneder er det bare å finne frem gravel-sykkelen, nå har du mulighet til sykle en av Norges absolutt råeste turer.
Etter mange år med forfall har et samlet initiativ fra Årdal Utvikling, grunneiere, Hydro, Årdal kommune og Kulturminneforeningen rehabilitert veien, slik at det nå endelig er trygt å sykle der.
Gravemaskiner har blitt kjørt opp og jobbet i hele 2020, og på ett år rehabilitert veien som rallarne i sin tid brukte 30 år på gjøre ferdig.
VILL VEI: Tusenmetern går rett opp den åpne fjellsiden i Årdal. Her er veien før den nye hovedveien ble anlagt. Foto: Hemsedal bygdearkiv.
Selv om veien har vært i elendig forfatning er det flere som har syklet bakken de siste årene, men det har snarere vært på tross av at den ligger der og ikke på grunna av at den ligger der.
For å komme til toppen har de nemlig måttet klatre over gjerder og delvis bære sykkelen over kløfter der veien har rast nedover fjellet.
At veien per definisjon har vært stengt av sikkerhetsmessige hensyn, har selvsagt gjort at mange har latt være å sykle veien – selv om det ikke er registrert ulykker der oppe.
1000-metern starter altså i Øvre Årdal, og tar deg tusen meter rett til værs. Etter at du har kommet til toppen møter du et småkupert parti før det går slakt utfor nedover mot Tyin.
Veien ble i sin tid bygget som anleggsvei for kraftvirksomhet i området, det var nødvendig å komme seg fra Øvre Årdal og over til Fagernes.
Veien var spektakulær, og turister la dermed raskt sin elsk på ruta. De spiste gjerne lunsj på hotellet i Tyin før de igjen ble busset ned i Lærdalsfjorden, en annen fjordarm i Sognefjorden.
I 1962 kom det en ny og større vei over til Tyin, og 1000-metern ble til privatvei
De første fem kilometerne sykler du fortsatt på asfalt, og her deler du veien med bilene. Men etter fem kilometer tar du av på en liten grusvei, og eventyret er bare ditt.
Veien består fortsatt av grus, og vi anbefaler minimum 32 mm dekk over fjellet. Vi er flere som har syklet den med 25 mm dekk – men det betyr på ingen måte at det er optimalt, selv om det er gjennomførbart.
PS: Er du riktig hard forsøker du deg på Maxim Golev eller Ragnhild Melheims stravarekorder. De ligger på henholdsvis 48:16 og 1:01:57. Stravasporet til 1000-metern finner du her!
LANGT OPPE: En frakjørt rytter på vei opp bakken, en høstdag i 2017. Foto: Magnus Roalset Furset.
