Litt sent ute kaster jeg meg på sykkelen ved Hvervenbukta. Et par kilometer senere ser jeg funkisbygget der mannlige Osloborgere både før og etter krigen kurtiserte det de var kar om, Ingierstrand bad. Bygget er nyoppuset, og utenfor står de og venter på meg. En av dem har strake ben plantet solid i bakken, hånden på forbremsen mens baken lenes nonchalant på overrøret. Det kule med en sånn positur er at når den først sitter ser det ut som du ikke har gjort annet enn å sitte sånn hele livet. Den andre har en fot i pedalen og den andre i bakken, mens kroppen venter rakrygget i hele sykkelens lengde over overrøret. 

– Sittestillingen for de utålmodige, veldig lik den proffene har mens de venter på starten, tenker jeg for meg selv. Den tredje har også en fot i pedalen, baken på setet og den andre foten strak i bakken. Da trenger en ikke holde bremsene. De står akkurat som det kompisene mine gjør før vi skal på tur. De står som syklister. Det er bare det at de er jenter, og jeg vet ikke helt hva jeg skal si til jenter på sykkel.