«Norges flotteste» er en artikkelserie som publiseres i bladet Landevei gjennom sesongen.
…
Midt ute i Norges største innsjø ligger det et spisested. På Helgøyas ytterste spiss, med utsikt over åkre og åser, i skyggen fra epletrær, med lydene fra beitende hester og duften fra husmorskjøkkenet, der ute ligger Skafferiet. Så langt vekk fra en folkemasse en kommer, så unorsk og initiativrikt annerledes det får blitt, der ligger serveringsstedet med det enkle navnet og venter på besøkende.
På oss.
– Jepp, dit skal vi, sier Kjetil.
Han holder hus i Stange Vestbygd, i luftlinje bare seks kilometer unna spisestedet, i sykkeldistanse nesten fem mil.
LES OGSÅ: Norges flotteste: Den gamle vegen over Strynefjell
– Vi møtes med Vikingskipet, det er der Ottestad alltid møtes når vi har treninger, bestemmer han. Der står han sammen med Jens Wolsgaard og venter. Gamle menn kledd i svart og hvitt. Gamle menn med seige muskler. Gamle menn og en snart gammel meg, ut på langtur. Sjelden har vi et spisested som er like mye målet som meningen med turen, men Kjetil bedyrer at dette er annerledes.
Rett ut fra Vikingskipet går det ikke mange kilometerne til vi er på veier som er like sykkelhistoriske som de er øde. Etter tre kilometer minner det vel så mye om innkjørsel som landevei. En møtende pickup må ned i grøften for å passere oss. Det er midt i juni, kirketid, bilfritt og sommeren er på sitt aller frodigste. Litt lenger vest går en av landets travleste veier, Trondheimsveien, men litt lenger oppe i en slak dalside sitter vi og dingler med bena. Jens lekser oss opp med sykkelkultur vel så mye som historie.
LES OGSÅ: Turtipset Norges retteste strekning
Gjennom sykkelbyen Brummundal forteller han om utforkjøringer og stigninger og hva de betød under NM i 2006. Vi passerer et utall kirker i alle retninger. Det går frem og tilbake, men vi holder oss på god avstand til hovedveien.
– Ser du der ute, på den åsryggen der, over dit skal vi, forteller Jens.
Det ser lenger ut enn til Soria Moria i eventyrene. Solen steker og vi henter vann på en kirkegård. Midt i kirketiden. Midt på sommeren. På vei til midt i Mjøsa og et forgjettet spisested. Smale, bilfrie veier med hvite striper danser nennsomt gjennom terrenget, inn en skogteig, gjennom et par gårdstun og ut i nytt landskap.
På Neslandet er det jordbruk som gjelder. Skyggene blir kortere og kortere mens duften av kål, løk og andre buskvekster blir kraftigere.
– Bygutten i meg blir litt forskrekket, er det her maten kommer fra? sier jeg til Jens.
– Du skal være her i august Henrik. Det er altså en slik intens, kraftig duft av jordbær, en slags tåke du må jobbe deg gjennom her. Det er altså helt fantastisk, sier Jens på dansk-norsken sin.
LES OGSÅ: Ti italienske sykler du bør kjenne
Dansker vet å nyte livet, kaldt øl og friske jordbær. Jeg kjøper forklaringen lett. Tre menn fortsetter over små åsrygger. Tre syklister tråkker seg gjennom åkrene som forsyner Østlandet med grønnsaker. Tre menn på vei sydover inn i hjertet av Mjøsa. Tre menn i et landskap som er overtatt av kornåkre. Veiene ligger der like fullt, men bak høye aks er Neslandets mange asfalthemmeligheter godt skjult. Kryssene kommer brått på.
– Åhh, se der er det også en fin vei! Sier jeg til Kjetil.
– Helt sikkert Henrik, men det er ikke der vi skal, bare følg på nå, svarer Kjetil.
Tjæresvart asfalt går i alle himmelretninger, men vi fortsetter vestover ned mot vannet. Mjøsa er lett oversvømmet, og går nesten helt opp til veien. På andre siden av vannet går hovedveien oppover mot Gjøvik.
– Jeg husker første gang jeg syklet her nede, da tenkte jeg virkelig at det er dette som er landeveissykling, forteller Jens.
På vår side av vannet er det ingenting annet enn kuer som gresser, en og annen sau som lurer på hva som bryter stillheten, samt røde låver med grunnmurer av stein så langt øye kan se. Dette er landskapet der norske nasjonalromantikere har sittet under en bjerk og forfattet norgeshyllester for evigheten. Dette er landskapet som gjør at urbanistene faktisk kan tenke seg et rolig liv på landet, dette er landskapet der nyforelskede par har seg under bjerketrærne på jordene.
– Gutta, jeg er skikkelig sulten jeg, er vi fremme snart eller?
– Snart Henrik, snart. Det er over broen til Helgøya, opp en lang bakke, gjennom et skogholt, og så et duvende landskap inn til Skafferiet.
– Alle turer skulle hatt et sted som Skafferiet, sier Kjetil.
– Bra mat, ikke sant, fortsetter Jens.
De to gamlisene konkluderer hverandre i en slags komplimenterende pardans mens vi prøver å riste av oss fullstappede mager på vei ut av Helgøya igjen. Hamar ligger et steinkast unna over vannet, men å sykle dit er en skikkelig langtur.
Vi sykler over den lysregulerte broen mellom Helgøya og fastlandet. Dagens spisedont har gjort meg trett i bena. Solen steker fortsatt. En liten bris har kommet på besøk. En ung pike i sommerkjole smiler i veikanten mens far, kjæreste, eller begge deler passer på. Vi ser skigarder, falleferdige låver og en Ford Granada. Vi ser traktorer, slaraffenliv, gamle bensinpumper og hjulkapsler spikret på låveveggen.
LES OGSÅ: Vi har testet ytterpunktene på landeveien: Aerosykkel vs. blandevei
I asfalten har noen forsøkt å skrive navnet sitt med breisladd. På jordene tikker vannsprederne som gresshopper i natten. Vi tar en snarvei over en grusvei, eller en gutu som er det geografisk korrekte navnet på gate. Vi vender øst, og jobber oss over Neslandets midtre åsrygg før vi skal ned mot Mjøsa for vending. Ned mot Mjøsa for vending sydover, hjemover mot Vikingskipet.
En lang utforkjøring med store svinger. Det risler i bjerkeløvet ned fra Hersethøgda, fylkesveg 30. En kilometer lenger nord ligger den like øde fylkesveg 20, enda lenger nord fylkesveg 84 og litt lenger syd riksveg 212. Det er uendelig mange veier å ta av her.
– Så mange veier, så lite tid, tenker jeg for meg selv. Nede ved Mjøsa igjen tar vi 90 grader til venstre inn på Nesvegen.
Norge er et merkelig stykke land. Det er midt på sommeren, nærmere tretti grader og for bare minutter siden spilte varmebølgene fra asfalten nærsynet et lite puss. Nå, minutter senere, kommer det et iskaldt drag fra vannet der bekker med smeltevann fra fjellet blir til Mjøsa. Tross hundrevis av kilometer med vandring har det ennå ikke funnet varmen.
– Vi nærmer oss slutten av turen nå. Men vi har ennå to harde bakker igjen, og den ene er på grus, forteller Jens.
Tett på Mjøsas østside loser han oss gjennom et lite boligstrøk bort til kneika i Sollerudvegen. I hagene ligger mor og far og søker ly under parasoller mens barna leker. De norske sommerdagene er lange, varme og vindstille. Solen står høyt på himmelen fra vi våkner til sent på kveld, det etterlengtede sommerværet er hardt på kroppen om en ikke er flink med væskeinntaket.
Det er ingen skyer som fritar deg fra varmen, ingen bris som kjøler deg ned. På sykkelen får vi smake varmen fra asfalten, gløden fra åkrene og den gradvise utmattelsen fra turen i seg selv. Vi rir Sollerud-bakken som sommermaren rir oss. Vi kaver oss videre til Hells Angels-bakken som for sikkerhets skyld er på grus. Kort og hard. Veldig kort og grusomt hard. Støv i lungene mens solen steker. Det blir aldri nok vann på en slik tur.
LES OGSÅ: Da jeg gikk i bakken under verdens største ritt
Over bakketoppen lurer vi oss inn på Hamar, bakveien. Forbi en småflyplass og rett inn i et tettbebygd strøk.
Norge mitt Norge. Mitt kjære land, du høyt elskede. Norge mitt Norge, på sitt aller mest bondske. Norge mitt Norge, på en sommerdag der solen steker og åkre og grøfter står i full blomst. Hvorfor skal jeg bo et annet sted? Rett bak enhver norsk by skjuler det seg hundrevis av kilometer med øde landeveier. Vi vet de ligger der som en pengebinge med opplevelser, likevel er vi altfor opptatt av vår egen binge til å besøke andres.
Solen steker over Neslandet. Solen steker over Helgøya, solen steker over Mjøsa og solen steker over oss. Klokken er 1800 og store saltrenner henger igjen på trøyene våre når varmen klærne på minutter.
Jeg skifter til tørt og setter sykkelen på taket. Det er 90 minutter hjem til Oslo. En kort biltur for et helt annerledes terreng. Likevel er jeg ikke her oftere.
Det er veibygging på E6 og timelange køer på vei hjem. Det sprenges for harde livet av moderne rallarer. Den nye veien skal ta unna enda mer gjennomgangstrafikk, noe som vil fjerne trafikken fra enda flere veier i området. Jeg velger gamleveien ned mot Minnesund.
Jeg ser over mot Helgøya. En kompis ringer.
– Syklet?
– Ja. Vet du hva?
– Nei, fortell.
– Det er fint på Neslandet.
– Åhh?
– Ja. Og enda finere å sykle her.
…
Helgøyarunden starter på Vikingskipet ved Hamar, går øst for E6 mot Trondheim før den krysser veien over til Neslandet. Herfra sykler du på øde landeveier på Neslandets vestside, over til Helgøya før lunsj på Skafferiet. Hjemturen følger Neslandets østside, før du sykler tett på vannet tilbake til Hamar. Turen er lang, og det er få muligheter for å kjøpe lommemat. Drikke fyller du ved en av de mange kirkegårdene du passerer. Turen inneholder ca 1800 høydemeter til sammen, uten at det er noen lange stigninger å snakke om.
Som abonnent på et av Fri Flyts magasiner får digital tilgang på alle plussartikler. Se for eksempel:
