Hvor ble det av velodromen fra sykkel-VM i 1993?

Der sto den som et høyst midlertidig prosjekt, kun for det ene arrangementet. 

Vet du hva som skjedde, spør vi Tor Helge Skretting, initiativtager til Sola-velodromen.

– Nei, egentlig ikke. Jeg var jo med mandag morgen da de satte motorsaga i banedekket. Jeg tror de tok vare på understellet, det var visstnok det de kunne bruke til noe. 

– Aner du hvem som vet dette helt sikkert?

– Jeg ville snakket med Bjørn Hamre, han kom inn i styret i forbundet på den tiden. Men jeg sikret meg et par småbiter av mållinjen som jeg har i garasjen ennå, humrer Skretting.

I 1993 var det nærmest garantier fra Oslopolitikerne om at det skulle bli en ny, flott innendørsvelodrom på Løren i Oslo. Den falleferdige asfaltvelodromen skulle erstattes av et voldsomt nybygg.

Men ett år før verdensmesterskapet ble planene skrinlagt, og hele mesterskapet sto i krise. Velodromen i Vikingskipet var et midlertidig bygg. Når du kom inn i den kommende skøytehallen, så du stillas og reisverk av stål og tre holde banedekket oppe.

Det gikk fort på velodromen, og om noen andre enn kritiske røster så på byggverket som en skandale vet en ikke sikkert lenger.

Men hvor er velodromen nå?

Vi tar en telefon til Bjørn Hamre. Han har lang fartstid i norsk sykkelsport, og var som sykkelpresident etter VM i 1993 med på å gjenoppbygge forbundets økonomi. I dag sitter han som leder av kontrollkomitéen i NCF. 

– Jeg hadde det fantastisk under VM, jeg var faktisk sportslig attaché for kongen under mesterskapet. Vi var to dager på velodromen, og jeg tror han ble litt gira. Vi hadde nok ikke kommet dit igjen om det ikke var moro, sier han. 

Men når det kommer til hva som faktisk skjedde med velodromen, og om det er sant som de sier at den ble til peisved, er han litt mer utydelig. 

– På selve overflaten brukte de klinkspikere. Da er plankene ubrukelige for veldig mange formål, da det er titusenvis av spikere i banedekket. Så om de faktisk brant den vet jeg ikke. 

– Hva med reisverket som holdt dekket oppe, vet du hva som skjedde med det?

– Det som skjedde mener jeg er at reisverket ble demontert og lagret i containere, men jeg kan ikke dokumentere dette. Jeg tror det ble solgt tilbake til Block Watne. Men dette ligger i departementet, og det var Åse Kleveland som var Kulturminister på den tiden. Jeg anbefaler at du tar kontakt med dem, sier Hamre. 

– Det skal jeg gjøre. Men før jeg gjør det, hvordan opplevdes det at velodromen bare ble revet?

– Det var ikke NCF som hadde eierskap til velodromen, hadde vi hatt det hadde vi steila mot at den skulle demonteres. Vi var umyndiggjort, for det var Kulturdepartementet som eide den. I dag er det jo en ufarlig sak, den er ikke politisk betent lenger, sier han.

Velodromen fra 1993 ble altså destruert, men hvordan dette utartet seg er fortsatt litt uklart. Vi vet det finnes biter av banedekket hjemme hos Tor Helge Skretting i Stavanger, men hvor resten befinner seg er uklart, om det i det hele tatt eksisterer. Og hva med reisverket?

Vi tar en telefon til Kulturdepartementet, og etterhvert blir vi satt over til Ole Fredriksen, som jobber i Avdeling for sivilsamfunn og idrett. Omsider møter vi den første bekreftelsen på at velodromen gikk opp i røyk:

– Selve reisverket lå på lager en lang periode, og jeg mener å huske det ble solgt tilbake til Block Watne. Belegget på velodromen ble tatt opp og solgt som ved. Det var spiker for cirka hver femte centimeter, så det kunne ikke gjenbrukes til noe som helst. Folk må nok hatt peisen full av spiker etterpå, humrer Fredriksen. 

– Kan du huske noe om hvordan vedsalget forløp seg? Gikk folk mann av huse for å kjøpe ved fra velodromen? 

– Det husker jeg ikke, dette er jo veldig lenge siden. Men har du snakket med Heikki Dahle i NCF? Han var der under VM, og er fortsatt i forbundet, sier Fredriksen. 

Selvsagt burde vi tenkt på Heikki Dahle. Han er en av de som jobber med velodromprosjektet i Asker, og han som presenterte planene vi publiserte sist utgave. Vi snakker sammen jevnlig, og han svarer raskt.

Jeg lurer på om han vet hvor det ble av reisverket. 

– Velodromen ble saget opp mandagen etter at VM var over. Jeg har faktisk en meter av Blue Line hjemme, forteller han. 

Blue Line er den indre banen på en velodrom, der rytterne får opp farten før de entrer de doserte sidene. 

– Men reisverket, altså limtredragerne som holdt den oppe, jeg mener å huske de ble solgt tilbake til Block Watne, eller Moelven. Men hold an litt, så skal du få nummeret til Gunnar Elvsveen, han er kanskje den som vet mest om hva som skjedde, sier Dahle.  

Påstanden om at Block Watne kjøpte tilbake reisverket i 1993 er det mange som har kommet med. Vi har send et titalls eposter og tatt minst like mange telefoner. Vi har snakket med ansatte på Gjøvik, Hamar og hovedkontoret i Oslo, men ingen har det minste peiling på hvor reisverket ble av.

Mens ubesvarte eposter godgjør seg i diverse innbokser ringer vi heller til Gunnar Elvsveen. Han jobbet som sportskonsulent under VM på sykkel i 1993. Navnet lyder for mange kanskje kjent, han har vært både leder og arrangør i Brumunddal SK, og er fortsatt aktiv i idretten. 

– Det jeg i hvertfall kan si er at målstreken havnet hjemme hos meg. Egentlig skulle jeg fått med meg markeringene av 0 og 250 meter, men de var borte da jeg kom. Jeg fikk heller ta med meg en rull med målstrek, ler han. 

– Det var noen som kom deg i forkjøpet høres det ut som, var det ville tilstander og tilløp til trengsel for å få med seg velodromen hjem?

– Hehe, nei det var ikke sånn. Det var ingen jeg registrerte som var der spesielt for å få deler, og jeg vet ikke om det var noen som bevisst hadde tatt dem eller bare ryddet det bort. Men det var ikke noe særlig trivelig. Siste øvelse var på søndag, og allerede mandagen etter gikk en på med motorsag og kappet banen i tometers lengder. Det tok tre og en halv uke å bygge og tre og en halv dag og rive. 

– Men bortsett fra det, hvor ble det av resten av banedekket? 

– Det ble til peisved. 

– Da anser vi myten for bekreftet. Var folk på Hamar gale etter peisved fra velodromen? 

– Jeg husker ikke hvordan det ble solgt, dette er veldig lenge siden. Men det var nok ikke god ved, for den rullen med plank jeg hadde med meg hjem hadde et hav av spiker. Det var en gjeng som jobbet for harde livet med å banke dem inn, det kunne ikke være spiker som stakk opp. Siden den allikevel skulle rives, var det en liten stund snakk om å lage minner til verdensmesterne. Det var mye som var på planen men som ikke ble noe av.

– Det var jo et trist endelikt den velodromen fikk. Vet du forresten hva som skjedde med reisverket som bar den?

– Reisverket ble overtatt av Block Watne. I en periode ble det lagret med tanke på en mulig gjenreising. Jeg vet at Ringsaker kommune var inne og vurderte en hall, men det ble ikke noe av, sier han. 

Vi takker Elvsveen for praten, og går igjen løs på boliggiganten Block Watne. 

Vi ringer, og vi sender eposter. Men ingen vet noe, og ingen vil si noe. Er det en konspirasjon?

Sannsynligvis ikke, det er heller trolig at hen som satt med prosjektet å omfordele dragerne som ble brukt til å holde Hamar-velodromen oppe enten ikke jobber der lenger, er avgått med døden, eller rett og slett ikke husker. Eller enda mer sannsynlig, vi har ikke greid å få tak i det ene mennesket som kanskje vet. Banedekket ble altså til ved, såpass kan vi bekrefte.

Men om det ble solgt VM-ved til overpris eller om det ble hentet gratis av gjerrige er det ingen vi har snakket med som husker. Reisverket som holdt banedekket har vi ikke greid å finne ut hvor ble av. På den annen side, spør du snekkeren om hvor takbjelken kommer fra når du kjøper nybygg?