Etter å ha tatt fatt på årets klassikerkampanje, er Amund Grøndahl Jansen hjemme i Girona i en knapp uke, før sesongen fortsetter med Paris-Nice søndag.
Foran Omloop Het Nieuwsblad og Kuurne-Brussels-Kuurne fortalte han til Landevei at han hadde en klar målsetning om å være med å prege rittene.
Samtidig var han også litt usikker på hvordan formen egentlig var, tross veldig gode tall på trening.
Foran rittene hadde han nemlig bare ett ritt i beina, Clasica de Almería, i midten av februar. Og de to belgiske rittene ble dessverre en skuffelse for nordmannen, med en 36. plass i Omloop og en 15. plass i Kuurne.
– Jeg trodde, og tror egentlig fremdeles, at formen er veldig bra, men det var et sjokk for systemet å kjøre ritt på den måten igjen, forteller han.
Første gang på halvannet år
Slik fjoråret utviklet seg, med koronapandemien, fikk han aldri kjørt noen ordentlige finaler i brosteinsrittene i fjor.
Etter Tour de France var han fysisk sluttkjørt, og i de resterende klassikerne på høsten – Gent-Wevelgem, Flandern rundt og De Panne – var han aldri en faktor i andre halvdel av rittet.
Han rakk å sykle Omloop i februar i fjor, før koronapandemien stengte ned hele verden i mars, og dermed er det halvannet år siden han kjørte en ordentlig finale i et lengre ritt eller klassiker.
– Sist gang var vel i VM i Yorkshire i 2019. Sånn følelsesmessig, fysisk, var jeg ganske grei, men følelsen var at beina fikk sjokk av alle fartsøkningene og de små spurtene for å komme i posisjon inn og ut av svinger. Jeg var feig da vi begynte kjøre hardt.
På forhånd fortalte Grøndahl Jansen til Landevei at Molenberg trolig vil være rittets første, ordentlig kritiske punkt, med rundt 44 kilometer til mål.
Det fikk han rett i, da Matteo Trentin og Julian Alaphilippe sørget for en utskillelse, hvor en farlig gruppe kom seg av gårde. Men med motvind skulle det likevel samle seg til slutt, og ende i en massespurt.
27-åringen fra Nes satt godt nok plassert til å se splitten, men var ute av posisjon til å være med.
SKUFFET: Grøndahl Jansen (til høyre), her på vei opp Muur van Geraardsbergen, kunne spurtet om et resultat i finalen, men kom seg aldri i posisjon. Foto: Cor Vos
– Med tanke på hvordan løpet utviklet seg var posisjonen grei nok. Jeg var der på slutten og kunne ha spurtet om seier, men jeg var rett og slett for feig til å ha noe særlig å komme med. Men for å virkelig være med å kunne prege de klassikerne som kommer, så må posisjonen være et knepp opp. Da må jeg være 10–15 posisjoner bedre i de aller viktigste stigningen.
– Er en slik helg nok for at du kommer ordentlig i gang igjen?
– Jeg håper mye ble gjort nå, med å få de to rittene. Jeg følte meg allerede litt bedre på søndag, uten at det var veldig mye å skrive hjem om likevel. Jeg tror det kommer veldig raskt tilbake, så får jeg jo også Paris-Nice i beina nå, foran Sanremo, E3 og de rittene som kommer. Jeg tror det skal være nok til å komme ordentlig i gang og ha det fysiske helt på plass.
– Ikke intuitivt å kjenne igjen draktene
Rittet var også hans første brosteinsritt for Team BikeExchange. Luke Durbridge satt sammen med ham i finalen i Omloop, mens nordmannen var den eneste fra det australske laget i gruppen som spurtet om seier i Kuurne.
Han forteller at det er en omstilling å få samarbeidet med nye lagkamerater til å gå sømløst.
– Det er ikke intuitivt å kjenne igjen draktene og lagkameratene sine, slik det er når man har kjørt et år eller flere for samme lag. Da ser man med en gang hvem som er lagkameratene og hvem som sitter hvor, man søker opp til hverandre og hjelper hverandre med å lage plass i feltet for å manøvrere seg fremover. Men det tar litt tid å komme inn i det, sier han – og legger til:
– Det er det også for de andre på laget. Det er ganske stor endring i designet på drakten i det hele tatt. Da tar det nok litt tid før alle er vant med å kjenne igjen hverandre og vise hvor vi sitter. Vi må ha det i ryggmargen og det må gå på refleks alt sammen, når det går så fort som det gjør i klassikerne, men vi trenger nok litt tid på å komme i gang på den biten.
– Ser gjerne at vi gir litt gass
Etter en overnatting i Kuurne ble det en ti timer lang reise tilbake til Girona mandag og en påtvunget hviledag. Frem mot den første etappen av Paris-Nice på søndag er det bare rolig trening for BikeExchange-rytteren.
– Det er vanligvis et veldig hardt ritt, så det handler mye om å ikke gå inn i Paris-Nice med noe underskudd. Å ha med litt overskudd, det hadde vært fint.
KLAR FOR NESTE RITT: Lørdag reiser Grøndahl Jansen til Paris, for å ta fatt på Paris-Nice. Foto: Team BikeExchange
Den første etappen er småkupert, men ender trolig i en massespurt, mens den andre etappen er veldig sidevindsutsatt. Deretter følger en tempo, en etappe med en bakkeavslutning, mens de tre siste etappen er lange med mye klatring.
– Det er et kjempeviktig ritt på kalenderen. Det er ASO-ritt og WorldTour-etapperitt, og for laget er det veldig viktig. For min del er det et steg på veien mot å finne formen til klassikerne. Men det er klart at jeg skal være foran der, kjempe om posisjoner og forhåpentlig levere Michael Matthews eller Luka Mezgec inn i spurtene, slik jeg gjorde med Dylan [Groenewegen] i 2019. Så er det vel en bakkeavslutning som passer Matthews veldig bra, som ikke er altfor hard, forteller han – og legger til:
– Personlige ambisjoner er ikke så voldsomme, med mindre det blir skikkelig mye vind og helt texas på dag to. Da er jo alt åpent, men i utgangspunktet er det å få løpsrytme og hjelpe kapteinene som vi har der til å prestere det vi ønsker.
– Det er vel ønskelig for deg at det blir hardt på etappe to, med tanke på klassikerne som kommer?
– Jeg ser gjerne at vi gir litt gass noen av de dagene der. Avslutningen på Paris-Nice er også såpass hard, med et par lange etapper og mye opp og ned underveis, at det blir hardt nok. Vi trenger ikke ha sidevind hver dag for at det skal bli hardt nok, men å få noen gode trøkker med høy fart er nok det jeg har mest behov for foran klassikerne. Kjøre på litt flater og ha sidevind, det vil nok være god trening.
