STALHEIMSKLEIVA LENGDE: 2,1 kilometer HØYDEMETER: 255 meter STIGNINGSPROSENT: 12 prosent snitt NETT: http://www.strava.com/activities/153845873 Alle bilder: Henrik AlpersDet er så norsk som det kan få blitt å sykle innover Nærøydalen. Loddrette fjellvegger på begge sider av et smalt dalføre strekker seg helt opp til den gråsvarte sommerhvelvingen.I forlengelsen av Nærøyfjordens sydlige side på venstre hånd ser vi Gudvangen, en klippe der hundrevis av basehoppere kaster seg ut hvert år, på høyre hånd et elveleie som fortsatt fråder av smeltevann fra fjellene. I enden av dalen, en av Nord-Europas bratteste bakker, Stalheimskleiva.LES OGSÅ: Rittbloggen besøker Romerike rundtEn vei av et slikt kaliber var tidligere eneste mulighet for å komme seg opp fra dalbunnen og over mot Voss, i dag er klatringen så unik at Riksantikvaren den 21. desember 2009 vernet veistrekningen. Det går et kaldt gufs fra elven som renner under oss når vi passerer broen som tar oss over til selve monsterbakken.LES OGSÅ: Bli med på Samling 2016, Norges første landeveisfestival!Med opplevelsen friskt i minne tar jeg en telefon til en som kjenner godt til Norges asfalterte kulturskatter.– Stalheimskleiva? Ja den kjenner jeg godt til, forteller Nils Nonås.Han er ansvarlig for historiske veier og bruer i Statens vegvesen, Region vest.– Mellom 1842 og 1849 var over 1000 mann i gang med å bygge veien opp til Stalheim skysstasjon. Tidligere gikk det bare en sti opp langs Stalheimsfossen. Det var så at dette var en del av postruta mellom gamle Christiana og Bergen, forteller han, om hvorfor byggingen gikk til.På en smal fjellrygg mellom Stalheimsfossen og Sivlefossen skulle den nye veien gå, veien som vi straks skal knekke oss opp.– Det var en kar den gangen som reiste på befaring til England og Europa. Det var nye byggeteknikker som kom. Før gikk nesten alle veier rett frem, over knauser, fjell og humper. Nå skulle de svinge i fjellet, og over 1000 rallarer begynte å jobbe med veien. Veien skulle heller ikke være brattere enn 20 prosent, og det er Stalheimskleiva akkurat under, forteller han.LES OGSÅ: Derfor drar du til Vestlandet i sommer RENNAFART: Det er bratt allerede fra start, så det gjelder å hente fart mens du kan. Over 150 år etter byggestart blir vi møtt av et innkjøring forbudt-skilt, med et underskilt som fritar syklister fra enveiskjøringen. Denne veien er nemlig så bratt og smal at busser og biler kun får kjøre nedover.I 1980 ble det bygget en ny vei med tuneller under fjellet, landets bratteste bakke var allerede da for liten for trafikken. Til å begynne med var det bare hester, kjerrevogner og gående som brukte veien, og de første bilene dro seg over i 1937.Mine reisekamerater, Peter Andreas og Alex forsvinner raskt, det blir «hver mann, sin krise» for å komme seg opp.Begynnelsen av Stalheimskleiva har en mosegrodd betongkant på sin venstre side og et rustent, lavt rekkverk på den andre. I glansdagene var både betongkanten og rekkverket høyere. Lag på lag med asfalt har gjort det gamle autovernet til en snublekant. Faller du ned her slår du deg helseløs, tenker jeg om min alternative skjebne. SKIFTES? Autovernet i bånn blir lavere og lavere jo mer asfalt som legges. Det skal etterhvert byttes ut. TO ISTIDERVed første serpentin har vi steget 60 meter. Utsikten fra 15. etasje på Oslo Plaza er formidabel. Det er utsikten her også, vi har allerede klatret 60 høydemeter. Nærøydalen er av et slikt kaliber at den ble satt på Unescos verdensarvliste i 2005. Dalsidene er brattest nederst, her gror det ingenting. Lenger opp får både mose og løvtrær tak.– Utsikten over Nærøydalen er fantastisk. Når du kommer litt opp i høyden er det lett å se at Norge har hatt to istider. Det går et skille i fjellet, der den nederste delen går rett ned, forteller Nils.Den første av 13 hårnålssvinger går greit, den neste likeså. Mens utsikten over nasjonalskatten bare blir bedre og bedre, blir bena sårere og sårere, kommer vi helt opp uten å sette foten i bakken? Langt fra alle gjør det, og i kappløpet mot klokken og melkesyra er det lett å disponere feil.Sving nummer fire. Det er marginalt med hvile akkurat der hvor veien knekker oppover igjen. I veggen ser vi konturene av hvordan rallarene bygget veien. Det ble sprengt ut store mengder stein fra fjellet for å lage flate hyller, og steinen ble hugget til noenlunde like former og brukt som fundament. Veikonstruksjonen er i dag gjengrodd av mose og løvtrær, og særlig nå på våren er det vanskelig å se veggen.En blir svimmel av å løfte blikket opp mot himmelen. Jeg ser for meg kruttslammet sprute utover dalen mens rallarene sprengte seg i vei oppover.– Jeg kjenner ikke til noen arbeidsulykker fra da veien ble bygget, et liv var jo ikke verdt så mye da. Men det var sikkert noen som døde. Men det var ingen etterforskning på den tiden, det var bare sånt som skjedde, forteller Nils.Sving nummer seks. Teknikken for å komme opp er enkel. Du må stå, rive i bukken og holde et moment du ikke visste du hadde for å komme opp. Det er lummert sommervær, og sammen med vind som blåser føyka fra Sivlefossen bort til kleiva er det tidvis glatt. Noen steder er det også olje og diesel etter diverse kjøretøy. Du må ha tyngde på bakhjulet samtidig som du lener deg fremover. Jeg føler meg som en ugrasiøs dinosaur i desto mindre grasiøse klyv. Et ubrukelig individ, nederlagsdømt av darwinismen.Peter Andreas og Alex er mange svinger foran min noget tyngre kropp. Jeg er tregingen som ville blitt spist et sted mellom den syvende og åttende svingen i Stalheimskleiva. Bakken er fortsatt like bratt. Rett under 20 prosent, slik de nye veiforskriftene fra Europa sa de skulle være rundt 1845. RETT OPP: Det finnes ingen hvile i svingene, så her kan du aldri slippe momentet.ENDELØSTSving nummer åtte. Jeg har syklet mange bratte bakker, men få så lange, og få i Norge. Jeg er rutinert, jeg vet det går. Jeg følger floskelen om fokus på arbeidsoppgaver. Sving nummer ni kommer brått på. De fire siste svingene er lagt oppå hverandre som på et trekkspill. Rallarene fikk trolig dårlig tid da de bygget toppen av bakken, for nå går det tilsynelatende oppover for enhver pris.Stupene som var på østsiden er borte, faller jeg over kanten her detter jeg bare ned til neste vei. Det kan være langt nok det. Jeg klarer ikke helt se for meg hvordan kjøretøyene kunne møtes her i gamle dager.– Buss! Henrik! Det kommer en BUSS! Det er Peter Andreas som roper. Tross kampen han og Alex kjemper lenger opp har han tid til å komme med en advarsel. Jeg kommer til å møte bussen på verst tenkelige tidspunkt, mellom sving elleve og tolv. Det er kort mellom hårnålene, og bussen bruker veien i sin fulle bredde for å komme seg nedover. I dag er veien vinterstengt, men det er ikke mer enn 35 år siden både busser og biler kjørte begge veier på denne fjellryggen, hele året. LAG PÅ LAG: Mot toppen ligger svingene på sitt aller tettest.På dager som dette, med fare for regn og glatt asfalt er det mange utenlandske bussjåfører som takker nei til å ta med turister ned Stalheimskleiva. Fra sin høye post ser sjåføren meg, og han setter faktisk opp farten ned mot sving elleve. Hele bussen gisper når den stopper rett før kanten, med utsikt mot Sivlefossens avgrunn. I svingen med en liten møteplass er det akkurat plass til meg og buss, og jeg smetter forbi på innsiden. Bussjåføren bruker momentet fra bråstoppen til å lirke seg ned bakken igjen. Passasjerene praktiserer panisk pantomime bak de sotede vinduene.Det kan virke som alle som sykler Stalheimskleiva møter en buss. Det er nemlig en god del av dem her.– Ja du møtte en buss sier du? Bussene henter turister som kommer inn Nærøyfjorden med båt, og så kjører de opp til Stalheim hotell og spiser lunsj. Så tar de turen ned bakken. Traséen er den samme som da den ble bygget, men noen steder er den utvidet litt, forteller han om hvordan det lar seg gjøre å sende digre busser nedover.Sving tolv. Oppe på høyden ser jeg Stalheim Hotell, majestetisk og norsk-arrogant plassert rett ovenfor den 126 meter høye Stalheimsfossen.Sivlefossen med sine 165 fallmeter bruser fortsatt i bakgrunnen, selv om den er ute av syne. Sving tretten. Siste pek fra rallarene. Veien bølger opp og ned det siste stykket frem mot hotellet. Vestover ligger Voss. Bak oss mot øst ligger terreng som selger Norge over hele verden. Oppover dalen går veien som ender i den brutale bakken Stalheimskleiva.På en fjellrygg mellom to fosser ligger veien med sitt lave rekkverk. En drøm for syklister, et mareritt for bekymrede mødre.– Jeg kjenner faktisk ikke til en eneste utforkjøring i Stalheimskleiva. Det er planer om å lage kraftigere rekkverk, men det er jo en vei for opplevelser, avslutter Nils. NESTEN I MÅL: Helt på toppen er det flatt, med 50 meter lange kneiker med 20 prosent. Det holder i massevis.