LUSTER SANATORIUM Det enorme bygget innerst i Sognefjorden ble oppført i 1902, da som behandlingshjem for tuberkulosesyke. Bygget ble et- ter hvert til en liten by i seg selv, med uteamfi, postkontor, butikk, taubane, eget vannkraftverk, kino og bibliotek.  Det er juni, og den varmeste sommeren jeg kan huske. Det er tretti grader i luften, likevel går det et kaldt gufs over Sognefjellsveien og den malplasserte grå betongbygningen nede ved vannkanten. Det er basestasjonen for den eldgamle taubanen som fraktet mennesker og varer opp til Harastølen, eller Luster Sanatorium som er det korrekte navnet på bygningen.– Vi sykler bare noen hundre meter utover fjorden. Så knekker vi til høyre opp selve bakken, sier Peter.Sammen med Kjetil Haaland er vi på vei opp en gammel vei til et forgjettet sted. Halvveis oppe i fjellsiden, på toppen av den syv kilometer lange veien med tretten hårnålssvinger finner vi et hvitt slott med en lang og skummel historie. Kjetil hoster noe voldsomt i det tradisjonsrike øyeblikket der syklister innser de må ned på lilleskiva. Han harker og spytter og mumler noe om Chris Froome og en inhalator som ligger i bilen.– Tuberkulose, det passer bra i dag, spøker han.Første serpentin. Peter er lett i tråkket. Andre serpentin. Utsikt over fjorden. Jeg er moderat i tråkket og Kjetil forsøker fortsatt å hoste opp det som er løst. DÅRLIG ASFALT: Flere steder er den fullstendig borte, slik som her. DÅRLIG ASFALT: Flere steder er den fullstendig borte, slik som her. Seks kilometer lenger oppe i bakken ble det på slutten av 1800-tallet vedtatt å bygge et tubsykehus, eller sanatorium, fagnavnet på behandlingssteder for tuberkulose. Området hadde en perfekt kombinasjon av «tørt klima, furuskog og fjelluft», med andre ord mye av det som skulle til for å kurere sykdommen. LUSTER SANATORIUM Etter at tuberkulose ble utryddet etter krigen, ble Harastølen brukt som psykiatrisk sykehus. Bygningen var uegnet for dette formålet, og driften ble avviklet i 1990. Fra 1992- 1995 ble byg- ningen brukt som asylmottak for flyktninger fra det tidligere Jugoslavia, men den isolerte tilværelsen gjorde at løsningen fungerte dårlig.   Sving tre. Asfalten var brukbar i bånn men nå er den i ferd med å smuldre opp, noen av hullene er fylt med grus. Det er tett skog og løvtrær sprenger seg gjennom asfalten ved grøftekanten. På den andre siden av veien er det mosegrodd stabbestein. Jeg ligger på halvdistanse mellom ungdommelig iver og en eldre mann som høres ut som har større problemer enn en vanlig forkjølelse.Det skal angivelig spøke ved Harastølen, kanskje er Kjetil smittet? Er tuberkulose virkelig utryddet?Peter tar en liten pause. Ved den sjette hårnålssvingen er asfalten fullstendig slitt bort og skogen hugget ned. Utsikten over Lustrafjorden kan ikke kjøpes, ikke engang med MasterCard, det er hardt arbeid bak premien vi nå nyter.– Jeg lurer på hvor mange som døde her oppe, sier Peter.Tuberkulose tok i sin tid livet av en kvart million mennesker. Spenningen stiger minst like mye som bakken. I datiden handlet det om å komme seg mest mulig effektivt opp til Harastølen. Sykehuset med over 100 sengeplasser hadde sitt eget lille samfunn der oppe med friluftsaktiviteter, egen gård, privat kraftverk og posthus. Mye ble fraktet til toppen med taubanen, behovet for en bred vei var ikke stort. GOD UTSIKT: Mot toppen av bakken har du god utsikt over Lustrafjorden, og etterhvert Jotunheimen. GOD UTSIKT: Mot toppen av bakken har du god utsikt over Lustrafjorden, og etterhvert Jotunheimen. – Nå har bygget forfalt i 20 år, så det spørs om det er håp for denne veien, sier Kjetil.Bakken er et minne om fordums tider. Smal og kronglete følger den terrenget helt til det flater ut. Brått snur veien og kaster seg oppover i motsatt retning. Hårnålssving. Helt etter boka.Da veien først ble anlagt var det grus som var underlaget. Grus ble til oljegrus, oljegrus ble til grov asfalt. Så kom andre verdenskrig og i kjølvannet av den en kur for tuberkulose. På midten av 50-tallet var det ikke lenger behov for Luster Sanatoriums helsebringende effekter for å knekke sykdommen som sto for hvert fjerde norske dødsfall. Men bygningen skulle fortsatt bli brukt.Fra 1962 ble huset brukt som psykiatrisk institusjon. Veien vi sykler på ble asfaltert på nytt.– Om du fikk stygge sjelesår av tuberkulosen kunne du få deg nok en tur opp denne veien, sier jeg til Kjetil.Han harker fortsatt stygt. Vi tråkker ut av solsteken og inn i ett parti med mørk granskog. Asfalten tar seg opp et par hakk til å være på forlatt vei. Den er grov og lappet, men underlaget holder i hvert fall sammen. Det er fortsatt like bratt, og på vår høyre hånd er det bygget et lavt, mer moderne autovern i betong. Noen solstråler tvinger seg gjennom grenene og får det til å minne om regnskog. Peter har aller mest trua på høy fart og høy puls. Mitt forsøk på å følge faller i grus i det asfalten blir til det samme. AUTOVERN: Det gamle autovernet i betong har flere steder rast utfor skrenten. Her er Peter midlertidig trygg. AUTOVERN: Det gamle autovernet i betong har flere steder rast utfor skrenten. Her er Peter midlertidig trygg. En vanlig måte å behandle tuberkulose på, en bakterie som fortrinnsvis spiste lungevev, var å punktere lungen slik at det kollapsede området på en måte behandlet seg selv. Denne behandlingen gjorde pasientene skjeve i ryggen, og kroket forble de også etter kuroppholdet. Kjetil harker fortsatt like mye, og spytter slim i alle retninger. Han er litt skjev på sykkelen også. Han har fått det. Tuberkulose altså. Banna bein.Ny sving, femti meter nærmere solen. Det er tørt i terrenget rundt oss, så langt har sommeren 2015 vært en drøm. Vi har kommet så høyt at vi ser fjelltopper med snø på i det fjerne. De eneste lydene vi hører er fra hardtarbeidende drivverk og vinden som suser i trærne. Opp og stå. Ned på setet. Bakken er jevn, men det er vanskelig å finne flyten stående. Det rister for mye i hull i asfalten og vaskebrett i innersvinger.Fortellingene om den psykiatriske institusjonen som bygget skulle huse er mange, lange og onde. Psykiatrien var trolig like uflidd som tuberkulosebehandlingen var.Det var de virkelige galningene som havnet her. Inn på enerom skulle de, og sykepleiere hadde ingen mulighet til å varsle om de ble overfalt. Det skjedde til stadighet, skal vi tro historien.– Jeg ville også bitt stygt fra meg om noen skulle fjerne deler av hjernen min uten å være sikker på om det var lurt, sier jeg til overfallsmennenes forsvar. LUSTER SANATORIUM Fra midten på 90-tallet har bygget forfalt. Fortsatt finner vi rester etter driften, kullkjelleren står der eksempelvis fortsatt. Bygningen er i dag et populært besøksmål for hobbyfotografer, filmskapere, historikere eller eventyrlystne. Bygningen huser også en mer eller mindre fast- boende person, som gjerne tar deg med på en guidet tur inne i bygget.   Sving ti. Om ikke lenge er vi oppe ved bygget. Antallet svinger er avhengig av om du starter stigningen fra øst eller vest. Vi går glipp av én da vi begynte fra vestsiden. Terrenget åpner seg og på ny har vi utsikt over Sognefjordens innerste arm.Det er nesten så vi ser helt ut til havet og Jotunheimens høyere topper. Asfalten er igjen på respektabelt nivå. 450 meter over havet er det ikke langt igjen for det kuriøse følget vårt. Tre menn, 29 års aldersspenn, eneste vi har til felles er at alle har håret i behold og vi liker å sykle.Kjetil er tuberkulosepasient. Jeg tar lett på meg rollen som den gale i følget. Det var altså opp hit jeg hadde blitt sendt om jeg på 60-tallet var fra Vestlandet og hadde det samfunnet anså som en skrue løs. I en bygning som i fordums tider ble forbundet med den sikre død, aldri så idyllisk likhuset så ut, ja dit ville jeg blitt sendt for å bli normal igjen. HULL PÅ HULL: Veien er full av hull, og i dag er den trolig langt verre enn da vi var der for ca to år siden. HULL PÅ HULL: Veien er full av hull, og i dag er den trolig langt verre enn da vi var der for ca to år siden. En sving igjen.Det psykiatriske sykehuset ble nedlagt i 1991. Med tiden hadde en innsett at det kanskje ikke var så lurt å internere mennesker med behov for psykiatrisk behandling på et så isolert sted. Nok en bisarr renessanse var over for den enorme bygningen. Men enda en gang skulle den tas i bruk.– I et par år ble bygningen også brukt som asylmottak, forteller Peter.Han har allerede vært oppe, og er kommet ned til meg og Kjetil igjen.– Det er helt vanvittig digert, legger han moderat til. LUSTER SANATORIUM Harastølens fremtid er fortsatt uviss, og alt fra hotell til sanering har vært diskutert mens bygningen fortsatt forfaller. Enkelte av bildene i denne saken er regissert, i forbindelse med en filminnspilling. Et par hundre meter lenger fremme ser vi den enorme bygningen. På toppen av en øde og forlatt klatring innerst i Lustrafjorden troner det enorme byggverket som en urørlig konge. Nå ligger det der, og kostnaden ved å fjerne det er for stor. Asylmottaket led raskt samme skjebne som sanatoriet og sinnsykehuset. Evig langt unna alt annet som skjer i området fungerte ikke interneringen og integreringen som planlagt.Siden siste nedleggelse har bygget stått der og råtnet på rot. Et løvtre vokser ut av takrennen, vinduene er knust og malingen flasser av. En husokkupant fra Trøndelag tar hånd om det aller verste forfallet, og i 2013 ble bygget lagt ut på finn.no til salgs for en krone. Nede ved fjorden haster biler forbi i hopetall for å kjøre Sognefjellsvegen, en majestet av en vei.Men ingen legger turen opp klatringen til Harastølen annet enn veldig nysgjerrige syklister som oss, spøkelsesjegere og hobbyfotografer. Klatringen er like spesiell og spennende som stedet. Men jeg har aldri i hele mitt bereiste sykkelliv klatret en bakke der du finner et forlatt sanatorium på toppen.Inne i bygningen finner du fortsatt gamle sko, en forlatt kullkjeller, senger med reimer, gamle klær, rullestoler og medisinsk verktøy. Taubanen henger der like forlatt som i en billig skrekkfilm og likhuset har fortsatt hyttefasong og rødfarge i behold.  SKREKK OG GRU: Inni selve bygget kan du finne rom som dette. SKREKK OG GRU: Inni selve bygget kan du finne rom som dette.