– Men kommer du på jobb i morgen? Det er sjefen til Morten på telefonen. De har jobbet intenst de siste ukene med flytting av et lager, og de siste dagene har de begynt å få kontroll. Morten har sett en mulighet til avspasering. – Hvor er du hen egentlig? Sjefen vil ha svar. En kald vind fra fjellene i nord trekker over den smale fjellovergangen. Morten drar på svaret.– Ute og sykler. Jeg føler meg skyldig, for søndag kveld fikk Morten en sms av meg.  «Stikker på langtur mandag til tirsdag, har du lyst til å bli med?» Nå er det tirsdag morgen, og vi skifter ved bilen mens vi speider utover dalen og puster kjølig fjelluft. Vi kjørte hardt i bil oppover Gudbrandsdalen mandag morgen, syklet noen avstikkere over Gålå og Espedalen, overnattet i Lom, og er nå ved det egentlige målet: Grotli.Vi står i krysset der Gamle Strynefjellsvegen møter Ottadalen og Rv15. Vi står parkert på plassen der en replika av et tysk bombefly lå i lang tid etter innspillingen av krigsfilmen «Into the white». Flyet, en Heinkel, gjorde en nødlanding her oppe i 1940 etter kamper med et britisk fly, og restene ligger fortsatt ved Heillstuguvatnet. Både briter og tyskere søkte ly i samme jakthytte, og eposet ble altså til film i 2012.Men det er ikke den historien vi er her for.Det kom en åpning i kalenderen og et glimt av godvær på tampen av sommeren, dette klarte vi ikke gå fra oss. Strynefjellsvegen har som mange andre fjelloverganger i Norge et smalt vindu i kalenderen. Den åpner ikke før langt uti juni og stenger omtrent før den første snøen i oktober. Vi har gjort denne turen i hodet lenge, men det er først nå vi skal få gjøre den. Vi skal over Gamle Strynefjellsvegen, ned forbi Hjelle, Stryn og ut til Hellesylt, hvor det går ferje til Geiranger. Der skal vi klatre opp til Dalsnibba og så tilbake til Grotli. Det er nødt til å bli en lang og hard tur skal det bli en runde, for om du ser på kartet oppdager du raskt at Gamle Strynefjellsveg ligger vanskelig plassert.    Vi reflekterer kort over livets prioriteringer, før vi triller innover mot Strynefjellet. Det ligger godt med snø i fjellsidene, og alt som kan bli grønt slåss mot snøen og de intense gråfargene. Veien bukter seg på nordsida av dalen, veien er hardpakket med fin grus etter utallige saktegående bobiler gjennom sommerukene. Heillstuguvatnet ligger smaragdgrønt langs veien og blinker blendende eksotisk. – Herregud, så fint! Morten er et eneste stort smil. Det er svakt sus fra elva, vi sykler ved siden av hverandre i hvert vårt hjulspor. Det er lett å følge veien innover dalen med øynene. Stabbesteiner sitter som en hullete tanngard bortetter, og gir en følelse av å være tilbake i tid. Veien ble bygget på tampen av 1800-tallet for å binde sammen Vestlandet med Østlandet, visstnok for å gjøre de mektige fjordene i vest mer tilgjengelige for turister. Strynefjellsrunden Lengde: Cirka 184 kilometer, 174 om en dropper DalsnibbaHøydemeter: 2650, 2150 om en dropper DalsnibbaGPS: Strava.com/activities/1112554413 I dag, over 100 år senere, har den fått status som Nasjonal Turistveg, arbeidet var verdt innsatsen. Hovedveien er flyttet gjennom tunnel i fjellet, noe som gjør veien i hvert fall denne dagen nesten uten trafikk. Noen nederlendere har parkert en fullstappet sedan i veikanten, og har nesten mer stjerner i øynene enn oss. Nederlenderne vinker og smiler tilbake. Vi passerer sommerskisenteret ved Stryn. Heisene står og det er ingen folk i bakkene. Det er omtrent her asfalten kommer tilbake også, men den er ru og tæret av snø, grusveien er myk fløyel i forhold. Vi runder en sving - og stopper. Vi har syklet flatt til nå, men her er utforbakken vår. Tindene, fjellene, dalsidene, skyene, gårdene, og veien. Sug i magen, sug i sjela, sug i beina. Veien leker seg nedover et slakt dalsøkk og forsvinner. Serpentinene virker tilfeldige og lekne, ikke målbevisste slik som serpentinene i Trollstigen. Vi har brukt latterlig lang tid så langt, men nå går det fort. Elva suser, vi suser. En bil, to motorsykler. Vi passerer Buldrefossen uten å høre bulderet. Vi runder svingen hvor Hotel Videseter ligger, favorittplassen til lunsjsultne bussturister over 67 år, en bygning i brutalistisk byggestil der utsikten over dalføret er en verdensarv verdig. På starten av det forrige århundreskiftet ble det oppført en fjellstue på plassen i klassisk fjordstil, som siden ble utvidettil hotell.Men i 1961 ble hotellet skadet og slått skjevt av et voldsomt snøras, og en kunne så vidt selge turisme i et byggverk som nærmest vippet på kanten av stupet. I løpet av tre år fikk de bygget et nytt hotell i betong, dagens hvite mastodont av en bygning i betong. Mer sikksakk. Vi har fått trær rundt oss nå, og tilbake på Rv15, altså nyveien. Vi triller slakt men fort nedover mot Hjelle. Vi babler i munnen på hverandre og lurer på hvorfor bakken og fjellovergangen ikke har legendestatus. Er det sommerskisenteret som tar all glansen? Eller er det Rv15 som ødelegger? Gruspartiet på toppen er jo et av landets fineste? Et søk på Strava viser at bakken er lite klatret. Vi snakker om å snu og gjøre klatringen, men jeg avbryter.– Jeg er litt usikker på ferjetidene bare, hvor lang tid tror du vi bruker til Hellesylt?– Ja, vi sykler på, må ha oss noe mat også, svarer Morten. For ennå er det langt til Hellesylt, stedet der det går en ferje som ikke er ferje. Den har fått turistbåtstatus og tar seksgangeren i billettpris, men det vet vi ikke ennå. Vi vet bare at den går sjeldent og at vi har brukt forferdelig lang tid på Strynefjellet. Nå har vi godt driv gjennom idylliske Hjelle og langs Oppstrynsvatnet. Vi har hatt beinvarmere, lange ermer og vindjakke til nå, men her nede er det på tide å pakke det vekk, selv om det er litt yr i luften. Vi sykler midt i naturen som har formet den norske folkesjela. Her ligger fjordene, dalene, tindene og breene som har gitt navn til utallige produkter og livsstiler tett. Ta Olden, Loen, Briksdalsbreen eller Jostedalsbreen for å nevne noe. Vi passerer avkjøringen til Fv613 som kalles Panoramaveien. Her har du mektig utsikt over Innvikfjorden og fjellranden på andre siden. – Den må vi ta neste gang, sier Morten. Tiden går.Morten ler. Han klatrer over et steinskred, med  slitte klosser under skoene. Det går lett, og vi slipper å svømme i Nord-Europas dypeste innsjø, Hornindalsvatnet. Om du faller uti på feil sted synker du hele 514 meter til bunns, og der blir du liggende. Etter en trafikkert strekning mellom Stryn og Grodås møtte vi en tunell.– Jeg elsker tuneller langs med vann! De har alltid gamle veier som går på utsiden, og de veiene betyr alltid eventyr! ropte jeg til Morten, som kikket skeptisk bort må meg.  Vi så en grind til venstre for tunnelen, klatret over og syklet på noe som en gang var asfalt. Den var fullstendig overgrodd, bare en smal stripe i midten vitnet om at veien er i bruk og da helst av folk på beina. Vi trillet helt på kanten av den dype sjøen, så nærme at vi kunne se fisken leke i det klare vannet. Et steinras sperret veien. – Du først, kommanderte jeg Morten, og nå klatrer han rundt altså rundt raset i sykkelsko. Vi trillet videre på asfaltstien, og nå er vi igjen ute på hovedveien. Vi sykler gjennom Grodås, et sted som visstnok er kjent for smedkunst, og skulptøren Anders Svor. Han har fått et eget museum på stedet. Han kom seg aldri ut av skyggen til Gustav Vigeland, og døde alene i Oslo i 1929.Vigeland fikk park i hovedstaden, mens Svor fikk både grav og eget museum i Grodås. Heimbygdene vil alltid ta vare på sine store utflyttede sønner og døtre. Vi reiser oss fra setet, og står og tråkker den lille kneika opp starten av Fv60 mot Hellesylt. Livet er nå. Vi er plutselig ved Horndøla Bru, men er først opptatt av alle som står og tar bilder, før vi forstår det er det er den 52 meter lange tørrmurte steinbrua turistene er opptatt av. Brua var en del av den Den Trondhjemske postvei, og ligger malerisk og pent ved siden av den nye veien vi suser over. – Burde vi også stoppe og ta bilde av den, spør jeg mens jeg kikker bakover etter turistene. De står i kø for å gå over, slik de venter på å få tatt sitt bilde på Trolltunga eller Trollpikken. – Nei, svarer Morten. Vi står i fare for å miste ferja som går 15.30. Det går enda to ferjer til før dagen er over, men vi har planer om å kjøre tilbake til Oslo og Sandefjord samme kveld, så vi vil ikke bli for sene tilbake til Grotli. Og det er et monster som venter oss i Geiranger. Vi skal sykle opp til Dalsnibba før siste etappe til Grotli, og vi aner ikke om beina holder. – Kjøper vi billett av deg, spør jeg fergemannen. – Jada, her får du billett. Det er 385 pluss 100 for sykkelen, svarer han på sunnmørsdialekt. Jeg har vokst opp med å være avhengig av ferje, og den priser ligner ingenting. – Ja. Vi er egentlig ikke ferje, men en turistbåt, og da kan vi ta turistpriser, sier han og smiler skrått.– Hvordan er beina? spør Morten på båten. Han ser Geiranger, og vet vi straks skal begynne på Norges lengste klatring. Veien opp til Dalsnibba er 21 km. Mellom Geiranger og Flydalsjuvet er det omlag åtte prosent stigning i snitt. Avslutningen fra Djupvasshytta opp Nibbevegen er på nesten tolv prosent i snitt. Vegstrekningen fra bunnen og opp til Djupvasshytta fikk gullmedalje for god ingeniørkunst under verdensutstillingen i Paris, men den siste strekningen til selve Dalsnibba ble ikke asfaltert før i 2014.Siden vi var her for første gang for seks år siden har mye skjedd, blant annet er et nytt utkikkspunkt bygget på toppen. En luftig konstruksjon gjør at du kan stå på en stålrist med overheng, praktisk talt i løse luften, og dessuten kan du kjøpe norske troll laget i Kina der oppe. Men veien er i prinsippet helt lik, bortsett fra at den i datiden ble måkt for hånd. Det er 35 hårnålssvinger, med total høydeforskjell på over 1500 meter. – Det kommer til å trangt oppover bakkene, sier Morten tenker på alle bussene som skal ut av ferja.Morten og jeg har relativt lik form og blir ofte liggende samlet når vi sykler med flere. Når hele gjengen er på tur har vi en stående avtale om å sykle i eget tempo i bakkene, og så venter folk kameratslig på toppen. Nå, opp Norges lengste bakke, er vi usikre på hvordan kameratskapet står seg. Vi jager sjeldent tider på tur, men tiden opp Dalsnibba kan bli stående en stund. Vi ser på hverandre og nikker. Vi er først ut av båten, og finner tempoet med en gang.Noen folk heier og vinker. Vi passerer Hotell Union, som vi bodde på forrige gang vi var her. Høy pris og lav sjarm er stikkordene, men et av få steder med ledig rom, enda vi var tidlig ute med bookingen. Så blir bebyggelsen mer spredt. Mer vegetasjon, mer utsyn, mer bakke, og strammere bitt. Trafikken er ikke så ille som vi ventet. – Bussene kjører sikkert andre veien, puster Morten, mot Ørnesvingen. Vi kan skimte den kjente serpentinbakken på andre siden, den er lett å se på grunn av klyngen med busser. Utsikten derfra er spektakulær, men herfra er den råere. Også målet da. Det virker nesten som om Dalsnibba beveger på seg. – Er det den? – Nei, jeg trodde det var den? Vi peker med hodet. Det er tilslutt synet av rampen som stikker ut fra den ytterste kanten som avslører toppen vi skal til. Hotell Utsikten ligger dristig til i en sving, og minner om et Norges svar på Furka Pass’ spøkelsesbygning «Hotel Belvedere». Bare at dette hotellet er fullt operativt og veldig populært. Å få en god tid har vi gitt opp, men vi sykler i hvert fall sammen. Vi finner ny fin flyt og passerer Flydalsjuvet, en fjellhylle hvor utenlandsk ungdom pleier å leke med døden for å bli berømt på Instagram. Vi stopper ikke. Vi møter Knuten, en herlig kuriositet av en veikurve på 270 grader, den må vi sykle. Den har sitt opprinnelige preg fra den stod ferdig i 1882, med tørrmurer og stabbesteiner, og den er faktisk definert som Norges første trafikkmaskin.Båtene i fjorden har blitt veldig små. Det var godt og varmt nedi bakken, men her er det friskere og villere. Vegetasjonen går fra frodig og tykk, til spredt og tynn. Ei dame står utenfor bilen og smiler til oss med kamera i hånden.– Har vi ikke passert hun der noen ganger nå?– Jeg er usikker.Det er vanskeligere å tenke nå.  Vinden røsket da vi tok på vindjakker og så på panoramautsikten fra toppen av Norges lengste klatring, og vinden uler i speilene når vi kjører nedover Rv 15 mot Lom, Gudbrandsdalen og senere Oslo. Vi har begynt å få igjen følelsen i hender og føtter etter sluddet som startet i det vi trillet ned fra toppen. Nå forsvinner siste rest av lys bak fjellene, minnene lagres på telefoner og et trygt sted i hodet. Overalt ser vi nye fjell, alle med veier vi ikke har syklet. Det er stille i bilen, som like før en i et forhold skal ta en prat en ikke vet utfallet av.– Hva blir det til? Skal du på jobb i morgen?– Jeg må det. Men det var en god dag i dag. – Jeg vet. – Da blir den bra i morgen også.