Skjæringspunkt campinghytte

– Aner ikke, men jeg kan lade garminen og mobilen din på dynamoen i morgen hvis det er nødvendig. 

– Er det dusj der da?

– Det vet jeg heller ikke. Men du slipper å sove i telt, og det var jo avtalen. 

For to uker siden svarer Lasse på en video på insta-story mens jeg er på helgetur i Telemark. 

– Heeeeeei, jeg vil også være med på tur, skriver han.

Lasse har sykla Paris-Roubaix flere ganger, og er en rutinert hardhaus. Men han er ingen utpreget bikepacker, mer «a pool guy», som han pleier å si. Med på turen er også en som ikke har sykla Paris-Roubaix, men heller Oslo - Halden - Oslo flere ganger. Tony, som slang seg meg et par dager i forveien, er typen som bare er gira på å sykle. Sistemann, Sindre, har vært med på både miserable og magiske turer med undertegnede tidligere, og er plagsomt lett på foten i bakkene, uavhengig av mengde oppakning. Og nå står vi altså her, fire kompiser på en fergekai i Sogn og Fjordene. Det er midnatt en fredag kveld i det som har vært den varmeste forsommeren i historien, vi har kjørt syv timer i bil fra Oslo, og ser fergen vi misset med fem minutter forsvinne over fjorden. Er Gaularfjellet like krevende å komme til som det er å sykle? 

Les også: Å klatre opp Mont Ventoux

Lørdag morgen. Den 400 meter brede bunnen av dalen ved foten av Esebotn, med sine store fjellvegger inneholder to campinghytter og et lite uthus, 40 sauer og nå også fire syklister. Vi vekkes av at saueflokken som gresser utenfor hytteveggen på den drøyt 10 kvadratmeter store hytta begynner å breke. Ved ankomst lå nøkkelen på avtalt sted. Men det er ingen folk her, det bor heller ingen her, og det er strengt tatt ingenting her. Et raskt søk på «campingplass Dragsvik Balestrand» i google gir ikke akkurat haugevis av resultater, men et bilde av to små røde hytter ved et monster av et fjellmassiv lokker som en clickbaitannonse for undertegnede. 

To tekstmeldinger seinere er pris avtalt med «vipps eller kontant ved ankomst» avslutningsvis. Esefjorden Camping er som tatt ut av et eventyr om den forjettede dalen. Hytta er rundt 10kvm, enkelt innredet med køyesenger, brune blomstergardiner, et lite bord med plastduk og fire krakker i brun skai, et lite kjøleskap og en kokeplate. Den har fire stikkontakter.

– Det må være verdens fineste campingplass dette her, sier jeg til gutta. Mangel på søvn resulterer i bare et delvis bekreftende nikk. Syklene er raskt ut av bilen og klare for tur, alle tilgjengelige rygglommer, styre-og overrørsvesker er fylt til randen med snacks, og varmebølgen som har preget vårparten i år har spredd varme inn i de dypeste fjordene i Sogn og Fjordane. Klokken er 07.00, og det allerede 17 grader.

Slik pakker du sykkelen for langtur.

Når vi ruller inn fjordarmen Vetlafjorden skimter vi så vidt fjellpasset vi skal forsere. Det er på ingen som helst måte det høyeste fjellpasset i regionen, ei heller den bratteste eller lengste klatringen. Gaularfjellet er en nasjonal turistveg, hvor det i 2016 ble oppført et spektakulært, arkitekttegnet utsiktspunkt på toppen. Den gigantiske betongkonstruksjonen er både elsket og hatet, men til tross for dette er klatringen relativt lite omtalt i forhold andre nærliggende klatringer på Vestlandet. Kanskje er det fordi det er så vanskelig å lage runder her. Jeg fikk svar fra Anja i States Vegvesen Region Vest på facebook midt i mai, der hun skrev: «Hei, då har eg fått melding om at Gaularfjellet opna i dag kl. 9. Det var mykje snø på fjellovergangen i år, og varmt ver og fuktig snø satte ein stogg for arbeidet i nokre dagar i siste fase av fresinga. Ha ei fin helg når den tid kjem!» Da var det bestemt, det måtte skje denne våren.

Sindre forsøker å gå i brudd i bunn av klatringen, men ingen gidder å svare. Vi kjører istedet samlet opp de åtte kilometerne med åtte prosent snittstigning. Vi klatrer 10 serpentinsvinger mens vi diskuterer om dette kan være den flotteste klatringen vi har kjørt i Norge. Om det er solsteiken, temperaturen på toppen av 20-tallet eller det faktum at det er vindstille og vi ikke har blitt forbikjørt av en eneste bil vet jeg ikke, men jeg får umiddelbart flashbacks til det siste strekket av Passo Stelvio. Der ser du hele tiden toppen, men sykler lange serpentiner frem og tilbake før du kommer dit.

Det unike med serpentinene opp Gaularfjellet er at de strekker seg over hele bredden av dalsiden, med enkelte svinger på midten hvor det eneste som skiller deg fra et fall i døden 10 meter nedenfor der du akkurat var, er et 80cm høyt autovern i betong. Mot toppen blir veien bredere og avstanden mellom svingene lengre. Vi ser tidlig utkikkspunktet på kanten, men det tar lengre tid å nå det enn vi først tror. I iveren etter å komme til topps setter vi opp farten og rekker akkurat bli gjennomsvette før vi svinger ut på utkikkspunktet.

Se også: Bikepacking: På telttur med sykkel

For de med høydeskrekk er ikke dette stedet, der den digre betongkonstruksjonsn dingler utenfor kanten av skrenten. Stedet føles som et hemmelig gjemmested for skurken i en James Bond film, langt mindre som et norsk utkikkspunkt. Endelig får vi et vidstrakt skue over hele dalen og fjellene som omkranser den. Jeg undrer om man kan få overdose av vakker norsk natur, et slags Stendhal syndrom, for om så opplever jeg det nå!  Midt imot er fjell som stiger nærmest loddrett opp fra dalbunnen, med Grøndalen til venstre og mot høyre den høyeste av toppene, Melsnipa med sine 1557 meter over havet. Det er så bratt at toppene er blanke for vegetasjon, og kun siste rester av vinterens snø klarer å klamre seg til de dypeste rennene. Jeg lener meg over rekkverket ytterst på den eleverte betongarmen, og titter med fugleperspektiv ned på tretoppene og serpentinene vi akkurat har kjørt opp. Det er luftig og mektig.

Vi har ikke tid for noe overdose på natur i dag, ennå gjenstår det rundt 160km av dagens rute. Vi forsetter videre over fjellet, og der vi syklet serpentiner opp den ene siden av fjellet har vi nå en rett nedoverkjøring på nesten 30 kilometer før vi svinger opp nordover mot Førde som er midtveis. På andre siden av Gaularfjellet, i Eidal, et hjørne i bunnen av Viksdalen koker det rundt oss. Folk bader som om det skulle vært sør i Europa, i hvert eneste fjellvann med den minste antydning til sandstrand er det fullt av folk som forsøker kjøle seg ned.

Se også: Bikepacking fra hytte til hytte i Oslomarka

– Fy feite det varmt ass, sier Tony og hekter hjelmen på styret når vi treffer den siste klatringen før Førde. Det er ikke bare i hodet til Tony det går rundt i varmen, fremme i Førde vurderer jeg å rykke inn en «bill.merk Mann 36 fra Oslo søker odelsjente fra Gaular» i Firdaposten. Det hadde vært fint å flytte hit på sine eldre dager. Servitrisen på cafén fortviler over mangelen på kunder på en uvanlig stille lørdag. Hun er ikke overentusiastisk når jeg spør om isbiter til flaskene, og presenterer firdapostideen iført sykkelcaps, undertrøye med et ganske hissig trøyeskille og saltutslag på sykkelbuksen nok til å fylle en middels stor saltbøsse.

Det er ikke blitt noe kaldere siden det flagret i åpne trøyer i nedkjøringen tidligere på dagen. Vi dypper hodene i bekker og vann, vi tømmer flasker på rygg og nakke. Litt ulikt tidligere turer så starter og slutter dagens rute på samme sted. Jeg sier jeg gleder meg til å bade når vi kommer tilbake, «skal bare stupe uti med sykkelbuksa på», mens de andre diskuterer hvordan de skal få brukt dusjen i uthuset som er utstyr med mynt-i-kast. Hvem har kronerstykker i lomma nå om dagen? Veien opp den andre siden av Gaularfjellet er lang og varm, på et tidspunkt koker det nesten over for samtlige. Belønningen er den etterlengtede nedkjøringen fra utkikkspunktet, hvor de omliggende fjellene kaster skygger over dalbunnen. I en sval bris suser vi ned svingene mot hytta i Esebotn. 

Vi skåler i hver vår boks lettøl innkjøpt under overfarten fra Oslo kvelden før ankomst. Bonden som eier campingplassen svinger inn på plassen. 

– Klart jeg kan veksle mynter – dere har vipps?, sier han. Gutta smiler fra øre til øre. 

En 10 minutters kjøretur unna, bestiller vi fire økologiske burgere, en cola og tre Sogndalspils fra Bistro Balholm Bar på Kviknes hotel i Balestrand. Rundt bordet sitter fire karer med 200 kilometer og 3000 høydemeter i beina. 

– Sykt chill med bikepacking, sier Lasse, og bryter ut i latter på fjordens absolutt beste hotell.