Vil en el-racer gjøre deg like rask som en proff?

Sykkelen var satt opp med Shimanos knallsterke Steps E8000-motor, integrert i en lett karbon-ramme utstyrt med bukkestyre og 28 mm dekk. 

Med den kraftige motoren i kranken kunne jeg mer enn doble kraften jeg selv la ned i pedalene, noe som ville innebære en enorm akselerasjon. Men motoren hadde fortsatt en skikkelig kjip egenskap. Den ville helt i tråd med gjeldende EU-direktiver kutte brått når jeg bikket 25 km/t. Skulle det gå fortere enn 25 måtte jeg tråkke den 15 kilo tunge el-sykkelen helt på egenhånd. 

Jeg er god til å kjøre jevnt og hardt, og her er det lite annet å melde enn at på flatmark føltes sykkelen som en tung landeveissykkel med litt ekstra støy fra drivverket.

Det var ikke akkurat noe å juble for. På vanlige landeveisturer går det gjerne i hastigheter rundt 40 km/t på flatene om flere bytter på å dra. Jeg klarte fint å komme opp i slike hastigheter på denne sykkelen.

Men det kostet.

Det kostet mer enn ellers. Litt friksjon fra motoren og den ekstra vekten gjorde at farten fort gikk ned når jeg møtte små bølger i terrenget. Det kostet også noe mer å akselerere ut av svinger, for var farten over 25 km/t måtte jeg simpelthen akselerere med en veldig tung sykkel. Det var rett og slett ingen hjelp å få når det gikk fortere enn 25.

Jeg kunne bare ha glemt å holde følge med et felt av proffer. 

En god racer, også uten motor, går jo nesten raskere en 25 kilometer i timen helt av seg selv. På flatene eller i småkupert terreng var dette altså bare mye tyngre enn om en hadde en vanlig racer.

Men så kom bakkene. Endelig! Bakken til Grenchenberg er 12,5 kilometer lang og stiger 854 meter. Stigningsprosenten er på 6,7 prosent i snitt, nøyaktig samme snittstigning som alle Oslo-syklisters favorittbakke, Klatringen til Tryvann. Trikset for å sykle så fort som mulig opp bakken var følgelig å ligge så tett opp mot den maksimale farten jeg kunne holde, uten at motoren måtte hjelpen fordi det gikk fortere enn 25.

I de slakere partiene i bakken kunne jeg spare på kreftene og likevel holde motorens maksfart. I brattere partier og i akselerasjoner ut av serpentinsvingene kunne jeg gønne på med egne krefter og få enda mer igjen fra motoren. Med noen raske blikk på computeren på styret kunne jeg konstatere at dette ga meg et VAM-tall, antall høydemeter per time, en World Tour-syklist verdig.

En drøy halvtime etter klatringen startet nede i Grenchen kunne jeg konstatere at klatringen hadde kostet en del, men at jeg kunne holde meg under terskelpuls hele veien. VAM-tallet ble målt til 1651 meter stigning per time i snitt, noe som ville vært godt nok for ikke bare å karre seg med over et fjell i Tour De France, men i noen tilfeller godt nok til å avgjøre en etappe.

Romain Bardets VAM-tall opp Alpe D’Huez i Touren i 2018 var til sammen-ligning 1610 meter per time i snitt. Han holdt dette i drøye 40 minutter. Jeg holdt mer enn det i drøye 30 minutter, men kunne fortsatt mye lenger hadde bare bakken også fortsatt. 

Men så begynte jeg å tenke. Ikke hadde jeg holdt med på flatene bort til fjellet, så jeg hadde aldri kunnet slå Romain Bardet i en bakke uansett hva jeg gjorde. Men kunne jeg slått Andreas Leknessund i Tryvann? Mann mot mann i samme bakke? Jeg med motor – han med vanlig sykkel, ja hvem hadde funnet? 

Jeg hadde faktisk tapt den duellen med klar margin. Det er ikke en gang noe vits å prøve. Leknessunds snittfart på 26,8 kilometer i timen opp Tryvann er simpelthen for fort til at en elsykkel kan holde følge, med mindre du trimmer motoren. Spesielt ville han ha kjørt fra meg på de slakere partiene. 

Men på grus hadde det vært en annen story. Om underlaget bare var litt grovere ville Leknessund ha tapt mot motoriserte meg. BMCs el-racer har kraftigere motor enn de fleste andre motoriserte sykler med bukkestyre. Men flere grussykler, eksempelvis Canyon Grail:On og Cannondales Topstone Neo som vi har testet tidligere har tilsvarende kraftig motor fra Bosch.

Disse syklene har likevel masse krefter til å hjelpe deg opp lange bakker i hastigheter opp mot det Andreas Leknessund og Carl Fredrik Hagen klarer. Men selv om du kan holde følge med din topptrente kamerat, partner, sønn eller datter i bakkene vil du virkelig måtte slite på flatene.

Å ligge på hjul med en sterkere syklist vil ikke hjelpe nok hvis ikke nivået deres er likt. Å holde 40 km/t krever omtrent 300 watt på en vanlig racersykkel. På en el-racer vil du om noe måtte holde noen få watt ekstra for å kompensere for ekstra vekt og den ørlille friksjonen som fortsatt er å finne i noen motorer. 

Har du alltid drømt om å sykle opp Alpe D’Huez eller Stelvio-passet, men har konstatert at egen form eller helse vil gjøre det for tøft, vil du på en el-racer kunne få drømmen oppfylt. Om det å sykle et legendarisk Alpe-pass med motorhjelp er like givende som å gjøre det helt for egen hjelp blir opp til hver enkelt å avgjøre.