Marco Pantinis tragiske død på Valentine's Day

Dette er en artikkel som opprinnelig ble skrevet for flere år siden, men er aktuell igjen hver eneste Valentine's Day og er republisert for både gamle og nye lesere.

27. juli 1998. Ledergruppen på Tour de Frances 15. etappe har passert Plan Lachat på Col du Galibiers nordside, 8 km før toppen. Nå knekker bakken til på ordentlig. Regnet bøtter, nei, det fater ned, og de mørke fjernsynsbildene er fulle av vann og støy.

Festina-laget har måttet reise hjem for lengst etter at dopkuréren deres ble stoppet på grensen før det store showet skulle starte, og spanske ONCE og nederlandske TVM skal komme til å reise hjem de også, livredde for hva gendarmene måtte finne på.

Jan Ullrich er i gult og på vei til det alle mener er en sikker repetisjon av seieren året før.

4 km til toppen. Veien gjør en vid høyresving før en hårnål til venstre. Pang! Marco Pantani skyter ut av ledergruppen, og til mål på Les deux Alpes 48 km senere kommer en margkald og nedslått Ullrich 8 minutter og 57 sekunder etter ham.

Rittledelsen sa at Pantani reddet Tour de France, at han tok sporten tilbake til rittet. Det var fabelaktig. Pantani syklet på Bianchi. Pantani var helt. Pantani var kulere enn Ulle for Ulle kjørte jo bare fort på tempo og malende opp bakkene slik Miguel Indurain hadde gjort. Kjedelig sykling å se på.

Pantani derimot angrep i fjellene, rykket, rev og slet, kastet lua eller bandanaen alt ettersom, og så ut som han hadde fått det før han nok en gang reiste seg med hendene i bukken og spurtet ut av hårnålssvingene.

Han hadde allerede vunnet Giroen det året, og fra tidligere Tourer hadde han to etappeseire på Alpe d'Huez og to tredjeplasser sammenlagt.

Han kjørte sensasjonelt i Giroen i 1994 med to etappeseire og annenplass sammenlagt, og på veien dit hadde han gjort forferdelige Passo di Mortirolo nærmest til sitt eget. At han glemte å fjerne bomullsdotten i albuehulen før starten på Giroens siste tempoetappe i 1998 var det ingen som kommenterte, bare at han ble utrolige nummer tre på den.

Vi skjønte ikke hva vi så på den tiden, de fleste av oss. De som burde sagt fra holdt kjeft eller skrev i kode. Kom det en rapport om vanvittige blodverdier, slik som Pantanis 60% på sykehuset etter at han kolliderte med en forvillet privatbil og fikk smadret den ene leggen i Milano-Torino i 1996, prellet de få skriveriene av på oss.

Den ordentlige sykkelpressen skrev ikke om slikt, må vite. 

Mindre enn seks år etter Giro-Tour-dobbelseieren var Pantani død. Han hadde syklet sitt siste ritt i 2003 da vi så et lite streif av lys opp et par av bakkene i Giroen. Gilberto Simoni ga ingen gaver, og etter rittet trakk Pantani seg tilbake og ba om ro og fred fra pressen.

Han mislikte uansett sterkt å få seire i gave: I 2000 på Mont Ventoux klarte han å klore seg tilbake til tetgruppen etter at Lance Armstrongs menn hadde flåkjørt feltet i filler i skogen som dekker mye av bakken, men ute i kalksteinslandskapet som begynner 6 km fra toppen angrep han på sitt instinktive vis.

Han fikk ikke mange meter før Armstrong i sedvanlig stil økte kadensen og kjørte seg opp til ham. Det så så lett ut. Videre oppover tok Armstrong vinden og Pantani kunne ikke annet enn å følge.

Før målstreken bremset Armstrong akkurat nok. Det var en type seier den mentalt plagede Pantani ikke ville ha. Det fikk Armstrong høre og på de neste fjelletappene også kjenne i beina. Den rosakledde Il Pirata vant først én, og på den neste var det så ille at den skrekkslagne Armstrongs folk fikk ordre om å ringe Dr. Ferrari for å få forsikringer om at gærningens 150 km-raid ikke kunne holde inn.

Ferraris regnestykke stemte: Det holdt ikke inn, og så reiste Pantani hjem til ensomheten, spriten, pillene og stripene som etterhvert ble til baller. 

Livet raste utfor

Han sa etter å ha vunnet Touren i 1998 at han følte seg enda mer alene enn før. I 1999 ledet han Giroen overlegent da hematokrittnivået i blodet hans ble målt til å være 52%.

Man hadde ikke ennå en test for EPO, så 50% var satt som en helsegrense og det magiske nye tallet å treffe var 49. Det er flere teorier omkring hvorfor man ikke klarte å få tynnet blodet hans nok slik man vanligvis gjorde når vampyrer ble meldt.

En av dem er at man ikke hadde noen saltvannspose til å øke blodvolumet og dermed senke hematokrittnivået i en fei tilgjengelig på grunn av stort politioppbud utenfor hotellet, og at å drikke uhorvelige mengder vann i stedet ikke var nok.

Utkastelsen fra Giroen var startporten til Pantanis utforbakke. Han hadde brukt - eller blitt dyttet i om du vil - prestasjonsfremmende midler siden juniornivå, men nå ble han avhengig av kokain. Etter 1999 så vi bare noen få glimt av den Pantani vi elsket, men desto flere oppslag om bilvraking og partydopbruk.

Når vi minnes Marco Pantani på årsdagen for hans død minnes vi også sykkelsportens kanskje mørkeste æra. Dersom Pantani hadde fått bedre hjelp og behandling mot depresjonen sin kunne han kanskje hjulpet oss i dag, slik Floyd Landis, Tyler Hamilton og David Millar har gjort det hver på sitt vis.

Som det er står Pantanis minne som et monument over hvor galt av sted sporten har vært. Pantani var et barn av sin tid og et offer for et kølsvart system. Vi minnes også om at sporten kan være er på riktig vei, selv om vi dessverre ikke helt sikre på at så er tilfelle.

Norge

Her på berget forsøkte NCF sende å sende Steffen Kjærgaard til Sibir, da han gikk med i dragsuget i USADAs sak mot Lance Armstrong. 10 år syntes NCF var passende straff. Domstolen gikk ikke på den, heldigvis. Vegard Robinson Bugges astmamedisinfeil ble brukt til å statuere et eksempel; han var jo bare på et Contilag.

Sammenlikn denne ageringen med Norges Skiforbunds voldsomme støtte til Martin Johnsrud Sundby da han hadde overforbrukt astmamedisin, eller deres tilsvarende bruk av ressurser i Therese Johaugs leppekremsak.

Tankegangen om at utøverne skal fungere som resultatskapene marionetter for ledelsen, og eventuelt ta all skyld på sin kappe for så å kastes på dynga, synes å leve i beste velgående på forbundsnivå her hjemme, eller andre steder i profesjonell idrett om du vil.

Marco Pantanis liv og død minner oss om at det fremdeles er arbeid å gjøre.

Et YouTube-klipp fra Galibier og Les deux Alpes i 1998, med ekstatisk italiensk kommentarspor. Pantanis angrep kommer 20 sekunder uti.

Pantani-biografien du bør lese er The Death of Marco Pantani av Matt Rendell.