Har du innspill til kommentaren, eller ønsker å bidra til debatten? Send ditt materiale til Henrik Alpers.

Annonse

Fabian Cancellara har hatt så fantastiske vårsesonger, at det ble spøkt med at han måtte ha motor i sykkelen. Men det som blant fansen var en ironisk hyllest, tok UCI på fullt alvor. Slike motorer finnes, og har gjort det i minst ti år.

Prinsippet er at et lite batteri driver en elmotor som senkes ned i seterøret og kobles til kranken. Dette er den mest diskrete typen elsykkel. Siden har det vært flere tester for «mekanisk doping». Testene har gradvis blitt trappet opp, under Tour de France 2015 var testene både hyppige og offensive. På landeveien finnes det ingen kjente tilfeller av motordoping. Men under VM i sykkelkross i januar kom altså det første tilfellet.

Blant reservesyklene til 19 år gamle Femke van den Driessche fant kommisærene ut at en av syklene hennes hadde motor i kranken. Det er ikke bevist at Van den Driessche har brukt en slik sykkel i konkurranse, men sykkelmiljøet spør nå: Var det en motor i kranken som gjorde at en relativt ukjent 19-åring tråkket fra en samlet verdenselite i Koppenbergcross, det hardeste rittet på kalenderen, tidligere i sesongen?

Men hvorfor skjer dette i sykkelkross? Vi må gå tilbake i sykkelhistorien for å forstå den allmenne aksepten for juks. Sykling er historisk ekstremdarwinisme, tidlig på 1900-tallet handlet sporten mest om å se hvem som kunne overleve til mål. Rittene var så lange og harde at jo færre over målstreken jo bedre. Alt av preparater var lov. Denne kulturen er nedarvet gjennom generasjoner, husk at det på 60-tallet var regler for hvor mye vann du kunne drikke men ikke for hvor mye amfetamin du ville ta.

ENKELT: Slik ser det ut. Batteri og motor i seterøret, og vips er kranken en drivaksel. Foto: Vivax Assist.

Da EPO kom på 90-tallet fantes det ikke tester for hormonet. Ikke eksisterte WADA heller, verdens internasjonale antidopingbyrå. Jukset nå var så vanlig at utøverne ikke forsto hvorfor ikke-utøvere så på det som juks. Denne ukulturen sitter fortsatt i ryggmargen til deltagere i sporten, i alt fra lageiere og leger, til sportsdirektører og nylig avgåtte ryttere fortsatt toneangivende i media.

Mens landeveissyklingen har vært endevendt, pekes det på at sykkelkross, som en av de minste grenene under UCI-paraplyen, fikk holde på som før. Siden det i hovedsak er ryttere fra Belgia, Tsjekkia og Nederland som har dominert sporten, har de ikke bare sluppet unna styringsorganets doprydding, de har også sluppet unna kritisk presse fra land som tradisjonelt sett har et sterkere syn på antidoping.

Sykkelkross hadde i VM flere utøvere med tvilsom for-og nåtid på startstreken. Sportens fans synes ikke det er nødvendig å rokke ved. Som liten gren har heller ikke antidopingmyndigheter prioritert tester i sporten.

Sykkelkross er i tillegg en gren der motorjuks er enkelt å gjennomføre. Hver utøver har i løpet av hver runde mulighet til å bytte sykkel to ganger. Enkelte utøvere har så mange som seks sykler i depoet. Støttemannskaper løper frem og tilbake mellom depoet og en vaskestasjon, og når opptil 40 utøvere skal ha sykler vasket råder det et kaos i hele området. Å få motor-sykler inn og ut av området er en smal sak.

En 19 år gammel utøver i kvinnenes U23-klasse skulle med andre ord ikke ha noe å frykte. For hvem sjekker sykler for motorer, i en liten gren, i en sport der doping fortsatt synes legalt, i kvinnenes U23-klasse?

Det gjør UCI.

Det internasjonale sykkelforbundet kan ikke tillate seg nok en skandale. De var det første internasjonale særforbundet som tok tak i problemene de selv hadde skapt. Friidretten står nå for tur, IOC, FIFA og UEFA likeså. Ingen tror det stopper med disse grenene. Å ta utøvere som bruker medisinsk doping, da som nå, krever enorm kompetanse, juridisk forståelse og enorme pengesummer. Men å forfølge mekanisk doping er enkelt. Ti kommisærer kan sjekke et helt felt for motordop på ti minutter. Bevisbyrden ligger i slike saker hos UCI, men å bevise at det er en motor i en sykkel er en langt enklere enn å vurder blodverdier. Enten er motoren der, eller ikke.

UTFORDRES: UCI-direktør Brian Cookson (t.h) får en stri tørn fremover. Motordoping er et alvorlig tema han nå får i tillegg til andre utfordringer. Foto: Cor Vos.

Per i dag eksisterer det et uprøvd regelverk for motorer i rammen. Minimumsstraffen er på seks måneders utestengelse. Sykkelsporten kommer til å møte seg selv i døren ved behandlingen av denne saken, og med de ankemuligheter som i dag finnes, kan det ta flere år før et endelig punktum blir satt. I idretten liten korrelasjon mellom lovbrudd og straffeutmåling fra det sivile rettsystemet.

Bruker du kokain på et naschpiel kan du få samme strafferamme som en person som har engasjert flere leger for å systematisere bloddoping. Så har vi altså denne motor-saken som nå skal skape presedens. Vi vil ikke akseptere noen former for juks i idretten, men i tilfeller med mekanisk doping mener vi øvre strafferamme bør være utestengelse på livstid.

Men hva er så forskjellene på å dope kroppen sin og bruke en motor?

Det er et faktum at mennesker enkelt kan manipuleres til doping. Vi er simpelthen vant til å ta lovlige preparater for en ønsket forbedring, og vi har fått vaksiner eller tatt blodprøver fra vi er barn. Vi er vant til medisinsk behandling. Gamle dopere har alle fortalt at gråsonemidler var det første de brukte, og etter hvert var alle grenser hvisket ut. Det skjedde fort, og det skjedde enkelt.

Med mekanisk doping har du krysset en helt annen grense. Det er ikke snakk om at din medisinske forståelse for hva som er rett og galt er blitt utydelig.

FORDI: Der andre har stilt til start med sykler, har du tatt med en moped.

Sykkelsporten er sjelden i den forstand at en mekanisk innretning står for fartsutviklingen. Likevel er det en konkurranseform der mennesker konkurrerer, forskjellen på de ulike syklene er så minimal at det er umulig å måle utslag i konkurranser. I det du monterer en motor på sykkelen fjerner du deg fra dette konkurranseformatet, og over til motorsport. Linjen som krysses er like absurd som den er krystallklar.

I dette klippet ser vi Femke van den Driessche i Koppenbergcross. Publikum stiller nå spørsmål ved kjøringen i denne bakken.

En motor er ikke noe som bygges inn i rammen ved et uhell. Det er en mekanisk og elektronisk innretning en bruker tid på å skjule og få til å fungere. Der medisinsk doping er noe en rytter kan gjennomføre i det skjulte, er en motor noe flere må kjenne til. Enhver mekaniker vil merke om en eller flere av syklene er en kilo tyngre, og de vil hvert fall merke det i det øyeblikket de skrur av kranken for lagerbytte. Enhver person i et støtteapparat vil se store forskjeller i prestasjon, særlig i sykkelkross der analyse av rundetider er viktig i evalueringen

Mekanisk doping er ekstra fristende for idrettsutøvere, nå slipper du å eksperimentere med kroppen. Elsykkelutviklingen går bare en vei: mer watt og mindre vekt. Hvor små og kraftige batteriene er om fem år kan vi bare tenke oss.

Saken til van den Driessche var da dette bladet gikk i trykken uklar. UCI må nå sette en klar grense for hva som skal til for å miste retten til å være idrettsutøver for alltid. Mekanisk doping kan ikke ses på med formildende øyne. Det er et bedrøvelig scenario vi står ovenfor, særlig all den tid det er en ung jente som er involvert. Men her er det ikke snakk om en ung utøver som visste at den røde pillen var forbudt og den hvite lovlig, for så å ta en pille med rosaskjær i god tro. Skal sykling være en idrett der det fortsatt er mennesker som konkurrerer er det bare en ting som gjelder for dem som bruker motor.

Steng dem ute på livstid, hele gjengen.