Steffen Kjærgaard trakk full sal da Norges Idrettsforbund inviterte til holdningskonferanse på Ullevaal stadion onsdag kveld denne uken, med kongelige blant tilhørerne.

At Steffen var invitert til holdningskonferanse og at han stilte opp, vitnet om at Kjærgaard-saken går inn i en ny, og sannsynligvis konstruktiv fase. 

Annonse

Norges Cykleforbund ba først om 10 års utestengelse for Kjærgaard og støtte han ut i polarkulde. Hvis NCF hadde fått viljen sin ville Steffen mistet muligheten til å trene egne barn på idrettsarenaen. Forbundet ønsket å korsfeste Steffen til skrekk og advarsel, men Norges Idrettsforbund blokkerte den strenge straffepåstanden.

Sjefen i US Anti Doping Agency,  Travis T. Tygart, var også i salen da Kjærgaard brøt den totale stillheten i mediabildet etter innrømmelsen. Tygart  advarte tidlig mot den strenge straffen som NCF innstilte på. Armstrongs overmann mente at en så streng reaksjon ville skremme andre dopingsyndere i Norge fra å stå frem med sin historie, og således hindre en oppvask for en bedre fremtid. Man risikerte at doping-fanteriet ble feiet under teppet og aldri kom ut av huset.

I ettertid kan man lure på hvem som skjuler hva? Hvorfor gikk ikke forbundet ut med en lavere straffepåstand og la til rette for en slags sannhetskommisjon?

Historisk preget

Flere av dagens sykkelledere er tidligere syklister fra norske elitelag på 1970- og 80-tallet. Norske syklister klarte da endelig å hevde seg internasjonalt og kom hjem med nye impulser hvor dop var en del  av inntrykkene. Norske lag tok inn utenlandske hjelpere i støtteapparatet som hadde jobbet med lag forbundet med doping. En av dem var massøren til franske Jaques Anquetil som vant Tour de France fem ganger (1959, 61,62,63,64). Anquetil forsvarte doping mens han jobbet med den samme massøren, som senere var i tjeneste både for NCF og Grenland Sykkelklubb.

Hvorfor kaste et mistenkelig blikk på det som skjedde 40 år tilbake? Fordi det var dette miljøet som ledet frem til det som skjedde på 90-tallet da EPO sprengte alle grenser og tok liv før rytterne lærte seg å dosere. Internasjonalt og nasjonalt er det mange av lederne som har sin bakgrunn fra denne tiden. Oppgjøret i dag kan til tider minne om et hyklersk skuespill.   

Og var det så galt at det ikke var godt for noe? Hvor ville norsk sykkelsport vært i dag hvis ingen norske hadde dopet seg? Hadde miljøet her hjemme vært akterutseilt og aldri klart å tette luken opp til teten internasjonalt? De gamle heltene drev ikke bare med dop, de var også gode på sykkelen.

Kjærgaard kom hjem med impulser fra et US Postal som åpenlyst dreide seg om mer enn dop. De var suverene i Tour de France og ikke alene om å fylle tanken med EPO og diverse. Som landslagssjef øste Steffen av de positive sidene han hadde fått med seg fra US Postal. Under hans tid som landslagssjef vokste Norge inn blant de store sykkelnasjonene i internasjonale mesterskap, uten at de reiste med mistenkelige kofferter i bagasjen.

– Jeg var sjanseløs uten dop, sa Steffen på holdningskonferansen om hvorfor han satte de første sprøytene med EPO da han syklet for danske Chicky World. Han opplevde at han enten måtte legge opp eller dope seg. Kynisme, press, frustrasjon og resignasjon førte til juks og løgner. Tragedien er de mange personlighetene som kunne farget syklingen, men som vi aldri fikk se fordi de valgte å ikke dope seg. De som trente og pinte seg, men aldri fikk belønningen. Tapte inntekter, tapte ansikt, tapt idrettsglede.  

Sluppet unna, eller sunt fravær? 

Norsk sykkelsport har sluppet unna skittkastingen som har foregått mellom dopingtatte i USA og Danmark. Media har luktet blod på hjemmebane, men må innse at toget har gått etter å ha spurt tidligere proffer gang på gang om de har dopet seg. Tilbake står Steffen fortsatt alene som den store synderen.

En håndtrykk av Kronprins Haakon Magnus, en klem fra generalsekretær Inge Andersen i Norges Idrettsforbund, det var gester som antydet at Steffen var tilbake i varmen igjen etter foredraget hans på holdningskonferansen. Det gjenstår å se om han også vil få en klem av sykkelpresidenten, og om sykkel-Norge vet å utnytte seg av erfaringene hans. 

---

Om artikkelforfatteren:

Håvard Solerød har lang bakgrunn i norsk sykkelpresse. Han har vært redaktør i bladet ProCycling på norsk, han har publisert den årlige Tour de France-guiden, utgitt boken «Hundre år med Tour de France», i tillegg til lang tid som norsk pressefotograf. Håvard Solerød skriver både på nett og print for Landevei.