Noe av det jeg liker med rittsykling, er mestringsfølelsen. Jeg liker det rakryggete bildet av meg selv, med armene i kors, tronende på en haug av smerte. Med sammenbitte tenner og arr etter årevis med harde sykkelkamper, står jeg av vær, vind og ødelagte muskler.
Men denne gangen når jeg aldri opp til glansbildet av den senesterke og blodtrimmete risen jeg ønsker å være. I min ufrivillige jakt på grimaser jeg ikke visste jeg hadde, er jeg er på hjelpeløs jakt etter luft, og en slak sving. Jeg finner ingen av delene, og mitt eneste hvileskjær blir synet av mine erfarne medsyklister femti meter lenger nede, som også undervurderte norske fjell.
…
Det er stille på Elveseter hotell. Gjestene tusler i gangene. Gudfryktig beundrer vi gammelt brudesølv, og lar hånden gli over en gammel trekiste. Vi ser på trefigurer fra eventyrene, kongsdøtre, troll og Askeladden. Det knirker i gammelt tregulv. I takmønet i spisesalen er det malerier fra norrøn mytologi. Fortellingene handler om Brisingamen, smykket tordenguden Tor lånte av Frøya da han reiste til Jotnene for å få tilbake hammeren sin. Fjellene rundt Elveseter er grønnkledde og kronet med breer og spisse topper. Svarte tordenskyer trenger inn over dalen. Ute buldrer elven. Regnet øser ned.
– Jada, alle maleriene er ekte. Det er tre malerier av Tiedeman, og to av Gustav Wentzel.Den svenske kveldsvakten og de utenlandske sesongarbeiderne er det eneste som bekrefter nåtiden. I morgen skal vi sykle i nasjonalromantikkens høyborg.
Oppvarmingen fra Elveseter til Lom er på snaue to mil slak utfor. Om en halv dag venter en monumental avslutning, og dette preger oss allerede. Både Flåklypa- og Lomspurten vinnes i ensom majestet av Øyvind, kreftene skal spares til senere.
Vel nede i Brimiland møter vi o2-snapper Bendik Brevatne og følget er komplett. Inne på Bakeriet i Lom nyter vi søt bakst mens vi juger om tidligere bravader. Ut fra bakeriet triller vi østover på nordsiden av Vågåvatnet, også kjent som Solsidevegen. Der passerer vi gamle traktorer og mangehundre år gamle laftehus, grønne åssider og skigarder. Opp Brekkevegen fra Lalm gjennom Heidalsskogen er det like bratt som i Tour de France, men det er grus hele veien.
BLÅGRØNN: Smeltevann fra breene gjør Vågåvatnet blågrønt.
Og akkurat som i Touren kjøres det ikke hardt i første fjell så lenge en toppavslutning venter. Vi fortsetter utfor til Granli, før det igjen stiger opp mot Randsverk og Lemonsjøen. Det drypper litt da vi ankommer snaufjellet. Forslaget om en utvidet kaffepause tas imot med åpne armer da himmelen åpner seg. Vi jager langs Lemonsjøen før dagens stigninger blir belønnet med en stupbratt utforkjøring. En kort transportstrekning langs Vågåvatnet gir oss en siste hemmelighet før vi ankommer Lom.
Ved Garmo tar vi til høyre på en smal grusvei, en fordums perle skapt verdig av datidens hest og kjerre. Den slynger seg gjennom skogen, godt beskyttet av en gammel steinmur og store stener. Den minner om rester av gamle kongeveier, og eventyrskogen er den siste strekningen vi nyter i pratetempo. Stemningen her gjør det enkelt å forstå hvorfor de trodde på troll i gamle dager.
Den solfylte åpningen, den kuperte fortsettelsen og hemmeligheten i skogen gjør alle denne turen verdt i seg selv. Men det er stigningen til Juvass som er tungen på vektskåla, det er den som definerer rangen fremover.
HEFTIG: Løypeprofilen på runden Lom- Lemonsjøen- Lom.
Vi klikker inn, og da larmen fra Lom stilner etter en kort matpause, er det ingen vei tilbake. Og umiddelbart får vi følelsen av at jotnene skal nekte oss å komme opp til toppen. I enden av dalen blir himmelen svart som natten, og det tar bare sekunder fra regnet kommer til bilene gir opp å kjøre.
Regndråpene smeller mot bar hud, det går verken fort eller sakte, det går bare målrettet i riktig retning. Der veien går fra bratt til rett opp, kikker vi på hverandre en siste gang. Vi venter på neste trekk fra jotnene, og fra hverandre. Vi venter forgjeves på at bakken skal flate ut. De er jo alltid brattest i bunn.
Jeg klemte til fra start, og fikk femti meter. Den luken har vært femti meter så lenge jeg kan huske. Når jeg sykler alene, leker jeg verdensmester. Jeg kommenterer min egen målgang, har seiersintervju, og er verdens midtpunkt. Jeg er stor. Nå, er jeg bare liten. Jeg er en prikk i fjellene, en av mange som tror å sykle opp Juvass enkelt. Jeg venter fortsatt på at det flater ut. Beina går ikke rundt.
Jeg knekker nesten hendelen på jakt etter lettere gir. Ingenting hjelper. Jeg venter på kompiser som danser forbi. I øyekroken ser jeg ulltrøyer som drives av ren vilje. De sliter uten styrefart og finner ingen rytme. Jeg sverger, jeg har ikke sittet, giret eller drukket på tre kvarter. Alle musklene i hele kroppen har bare satt seg fast, for dette har de aldri gjort før. Det er muskler jeg ikke engang visste jeg hadde som jobber.
BRUTAL: Bakken til Juvass holder mer enn internasjonal målestokk.
Det er den største og mest urutinerte brølern jeg har gjort noen gang, å gå løs på denne bakken med rittutveksling. Bendik bruker nesten ti minutter på å passere. Akkurat den kampen taper jeg med glede. Det er over en time siden det handlet om å være først til toppen. Det handler om noe jeg aldri har opplevet før. Det handler i all sin enkelhet om bare å komme til toppen.
Vel oppe venter Cola, melkesjokolade, litt frustrasjon og to forvirrede sykkelkompiser. Hundrevis av sykkeldager i internasjonale bakker bidro til at vi undervurderte kongeetappen i vår egen bakgård. Det er like skammelig å undervurdere egne ferdigheter som hjemlige fjell. Det blir litt som å reise fra Holmenkollen i februar til Torsby for å gå på ski.
Like brått som eventyrene slutter, ser jeg Bøverdalen forsvinne i bakspeilet. Grå skyer slipper så vidt en solstråle til. I bilen til Oslo er det et bittersøtt drama i tankene våre. Vi vil heller tilbake til Elveseter og fjellene, tilbake til Norges hardeste stigning, en av Norges Flotteste.
Tilbake dit jotner bor.
Alle bilder: Kristoffer Kippernes.
