Noe av det jeg liker med rittsykling, er mestringsfølelsen. Jeg liker det rakryggete bildet av meg selv, med armene i kors, tronende på en haug av smerte. Med sammenbitte tenner og arr etter årevis med harde sykkelkamper, står jeg av vær, vind og ødelagte muskler.

Men denne gangen når jeg aldri opp til glansbildet av den senesterke og blodtrimmete risen jeg ønsker å være. I min ufrivillige jakt på  grimaser jeg ikke visste jeg hadde, er jeg er på hjelpeløs jakt etter luft, og en slak sving. Jeg finner ingen av delene, og mitt eneste hvileskjær blir synet av mine erfarne medsyklister femti meter lenger nede, som også undervurderte norske fjell.