Sykkeltur på Osterøy

Etter å ha forlatt bryggen og brostein, først på sykkelveien som følger den gamle strekningen av Bergensbanen til Nesttun, et pusterom for syklister i en ellers travel by, deretter på det som er et makkverk av veier med høy stressfaktor, har vi nådd ut på denne sideveien i Arna. Roen senker seg rundt oss. Veien går mot øst og hver sommer leder den syklister mot Voss, under eventyret Bergen-Voss. Det går utfor og Tor Simen, min bror som etter utallige oppdrag som sykkelfotograf har funnet ut at det er hakket råere å sykle fremfor å fotografere at andre gjør det, etteraper avdøde Marco Pantani i sittestilling.

Der man under Bergen-Voss fortsetter å mate på mot vossafårens hjemsted, tar vi av og forlater fastlandet via Osterøybroen. Utsikten er fenomenal, og i dag er ikke vinden særlig plagsom. Jeg vet ikke hvorfor det ikke regner, det skal det jo egentlig gjøre på disse trakter, og det vil det sikkert gjøre under hele VM-uka. Ut til høyre for broen ser jeg i glipper av vegetasjon, veien som leder mot Bruvik og videre rundt Osterøy.

Ut til venstre innbiller jeg meg at Bergen by ligger, selv om jeg etterpå ser på kartet at det ikke stemmer helt. Jeg begynner å sammenligne de ulike landskapene en landeveissyklist beveger seg igjennom. Her er det bare brospenn mellom oss og vannet, landskap i alle retninger. Der inne i Bergen skal VM arrangeres gjennom de trange gatene, i en løype som er vanskelig å kopiere både før og etter VM for en amatør, fordi den krongler seg rundt både på en motorvei og mot kjøreretninger. Profesjonell landeveissykling er et fengsel. Mens landeveiens slaver lever av å pine seg i fastlagte løyper, piner vi andre oss bare innimellom, og da kun for fornøyelsens skyld akkurat der hvor det passer oss.

Veien som leder mot Bruvik ligger i en bratt skrent og er svært smal. På et punkt går den inn i en ekkel tunnel. OK, jeg bidrar selv til at opplevelsen blir ekkel: Jeg har på null reflekser jeg vet om, ikke noe lys. De andre er litt foran meg, og alene i mørket og bak skyggelagte glass, solbrillene er ikke kompatible til å sitte på hjelmen, ser jeg ingenting.

Veibanen er ujevn, men usynlig som jeg føler meg og med knapt utsyn, er det ikke annet å gjøre enn å borre hjelmen i retning styret og tråkke watt i pedalene for å få det hele overstått. Endelig dukker lyset i enden av tunnelen opp, og i dagslyset igjen, føler jeg meg nesten som om jeg har vært gjennom en nær døden-opplevelse, men det er bare en tanke. Det meste vi opplever av spenning i hverdagen, er det tankene selv som står for. Foran oss, kanskje et par kilometer unna, skimtes Bruvik.

En liten kirke står frem og avslører at dette ikke er snakk om litt tilfeldig bebyggelse, men et tettsted. Vi ruller inn i landsbyen, og jeg stanser på lokalbutikken for å ta med meg en cola. Bakken venter, den som ble rangert som så bra at vi inkluderte den da vi lagde boka «Bakker og berg» for et par år siden. Den gangen hadde vi med oss tidligere toppsyklist Stian Remme som kjentmann, en gang «Norges neste proff», som dessverre aldri ble det. Før vi syklet opp den gangen skapte han stor oppstandelse blant barna som hang utenfor denne lokalbutikken. Han viste frem den ene hånden sin, den sykkelsporten hadde revet en finger av. 

Remme fortalte at han hadde tipset FDJ-rytter Odd-Christian Eiking om bakken, og Strava forteller at samme Eiking har KOM opp, og det er ikke akkurat langturtempo over den tida. Bakken starter ikke alt for bratt, men idet vi tar av mot venstre i et kryss, avslører den en tyngre stigningsprosent enn det jeg husker fra sist. Alle bakker er lettere i minnet enn i virkeligheten, med unntak av mons-teret Juvass, for ingen bakke kan være så bratt som jeg husker den fryktelige stigningen like ovenfor Lom. Etter hvert som vi i jevnt tempo beveger oss oppover, får vi snart utsikt utover den fjordarmen vi så fra broen. En øy nedenfor var en gang korreksjonsanstalt for «slemme gutter». I dag er det fengsel, Ulvsnesøy heter stedet, folk skal ikke lenger justeres, de skal tilbake til samfunnet.

Utsikten fra Bruvikbakken er såpass at ei dame i en bil med norske skilter har stanset midt i veien for å gå ut og fotografere. Det sier også noe om hvor lite trafikk vi møter oppover. Gjennom serpentinsvinger forlater vi gradvis fjordutsikten og beveger oss over fjellet. Skoglandskapet tar over i utforkjøringen, som er kjapp. I partiet som følger passerer vi den beste dekoren en sykkeltrasé kan ha: stabbestein. Da er man på Vestlandet, eller Sørlandet, eller i gamle dager. Ellers byr veibanen på x-antall knuste frosker. Jeg aner ikke hva de har gjort utenfor vannpytten sin, men i Bergens-området er vel vanligvis alt vannpytter, så det er ikke så lett å avgrense. Brått leder Jørgen oss av asfalten og inn på et grusparti. Han har lenge reklamert for denne grussektoren.

«På menyen hos Eide står også 'andre boller', det kan jo være hva som helst og jeg bestemmer meg for å teste det neste gang»

– Her er det kun autovern som vitner om at dette ikke er en hemmelig snarvei en bonde har laget for å slippe å kjøre hele øya rundt når han skal handle i Bruvik, skyter Jørgen inn som siste salgsargument, idet vi allerede ruller bortover den hvite grusveien.

Vi får opp god fart i utforpartiet og tar den med oss inn i et slakt motbakkesegment. Til høyre ligger et vann, og Jørgen peker ut Høgafjellet.

– Øyas høyeste, hevder han.

Det rister for mye til at vi kan faktasjekke det på mobilen. Området rundt veien virker helt uberørt av alt. En serpentin tar oss opp en litt lengre knekker som gir rom for en liten intern motbakkespurt jeg ikke vinner,  før det flater ut og asfalten er tilbake. Ute til venstre slynger grussvinger seg opp-over ei li. Veien der oppe bukter seg så innbydende at vi nesten tar avstikkeren, men etter rådslagning bestemmer vi oss for å holde oss til opprinnelige plan. Skuffelsen over serpentinsvingene på grus vi må la forbli urørte, legger seg straks. Vi oppdager nemlig hva asfalten kan by på. Plutselig raser veien utfor foran oss, og det i trange, veldesignede serpentinsvinger belagt med ny, svart asfalt. Vi leker oss gjennom svingene. Opprømte hører ingen av oss at det klirrer av metall mot asfalt. Tor Simen gir full gass idet den mørke veibanen igjen retter seg ut. Plutselig sitter han på en balansesykkel. Da vi stopper i bunnen viser han frem et drivverk som ser ut som et snøras, det er i biter etter at boltene som holdt det på plass må ha forlatt det en etter en.

– Det går ikke an å få driftsstans mer øde enn det her, konstaterer jeg etter å ha sjekket Google maps.

Jeg og Jørgen triller litt frem og tilbake i håp om å finne noen av de svarte boltene blant asfaltgrusen, som den nylagte asfalten har etterlatt seg. Ganske raskt blir det klart at det ville ha vært lettere å finne en ren rytter i 1998-utgaven av Tour de France. Jeg tenker på hvor mye det koster med taxi herifra til Bergen, men Jørgen har et ess i ermet. 

Ved hjelp av mulitverktøy og bilnøkler skrur han av to av boltene på drivverket på sin sykkel og får lappet sammen Tor Simens sykkel med det. Dermed har vi på nytt tre sykler som fungerer, men to av dem er usikre kort.

– Skal vi ta raskeste vei hjem da? Foreslår jeg, for jeg har ikke tro på at dette skal holde.

– Pøh, blåser Jørgen.

– Det funker dette.

Reodor Felgen er ferdigmekket, og vi fortsetter som planlagt.

Ferden videre på øya tar oss stadig forbi låver, de byggene der bonden lagrer høyet sitt og ikke-planlagte familieforøkelser finner sted, og der en eller flere av veggene av ukjent årsak ikke er plank, men greiner. Hvorfor vet ingen av oss, men bøndene slipper i hvert fall å male den.

– Der har ingen beiset siden et par vikinger gjorde det i 1066, foreslår jeg, men forsøket på å være morsom er jo ikke morsomt og de to andre møter det da også med stillhet. De fleste vitser bør ikke se dagens lys.

Kuer fyller veien i en motbakke og er veldig uvillige til å flytte seg. De brune og svarte beistene ser ut som kviger. Kuer i puberteten har jo et litt ustabilt gemytt og i tillegg veier de et halvt tonn, så vi tråkler oss forsiktig gjennom mengden. I utforbakken som snart følger dukker først en fjordarm opp, før jeg ser bebyggelsen i det lille tettstedet Fotlandsvåg. Et skilt informerer om fossverk like ved, og det er sikkert en av årsakene til de ulike tettstedene her på øya, at det var vannfall som ble utnyttet til energi på begynnelsen av 1900-tallet og ga mulighet for småindustri.

Fiske er sikkert også en årsak. Apropos energi og mat, tar vi en liten avstikker opp til Joker-butikken som selger overraskende gode boller og deler ut gratis kaffe i tillegg. Fra en liten benk utenfor betrakter vi landsbylivet som utfolder seg i all sin prakt: Det skjer med andre ord ingen ting.

Veien fortsetter langs fjorden. Småkupert bølger landskapet mens vinden smeller inn fra havet. En ny tunnel dukker opp, ikke like ekkel som den forrige, men man føler seg ikke all verden til kar på en sykkel i svarte mørket. Jeg er derfor lettet da neste tunnel ikke er for syklister. Isteden må vi tråkke opp, over fjellet som tunnelen går gjennom. Jørgen og Tor Simen får en luke over en knekker. Det føles ikke så bra, men de har gitt litt gass og Strava avslører at de har lagt ned såpass mange kilometer på sykkelsetet i år i forhold til meg, at det bare skulle mangle om de ikke hadde hvassere klatrebein. Jeg tar meg sammen i utforkjøringen og gyver på inn i neste bakke for å hente dem inn. Jeg ser at de har roet ned tempoet og langsomt spiser jeg opp forspranget.

– Venga, venga, utbryter en eplekjekk gruppe på fire klubbryttere som sykler i bredden i rolig tempo. Jeg takker for oppmuntringen og legger luft mellom meg og dem. Trafikken er altså såpass bedagelig at man kan ta mer eller mindre hele veibanen her. Det fortsetter å stige, og jeg når igjen de to andre før vi kommer inn på hovedveien igjen. Der får vi haik med et par ryttere som suser nedover mot Valestrandsfossen. Enda en foss. Vi kommer heldigvis i god tid før fergen, for inntil kaien ligger Eides kafé og handleri. Vi er snare til å bestille oss kaffe og hjemmelaget saft. Bakevarene frister også, men bollene fra Joker har tatt opp all plassen i magen. På menyen hos Eide står også «andre boller», det kan jo være hva som helst og jeg bestemmer meg for å teste det neste gang.

Ute på fjorden danser fergen langsomt mot oss.  Vi triller forbi den lille køen med biler og er først ut på fergen. Syklene setter vi inntil rekken og går inn i den lille varmebua, der vi kan titte ut på hav og landskap fra koøyet. Samtalen dreier rundt grusveien, Bruvikbakken og drivverkene som så vidt henger på, like fast som et kragebein etter en luftetur ned Galibier. På den andre siden et sted venter Salhus, som har vært gjestfri siden kong Magnus sin tid.

– De var tekstilgiganter før Bangladesh ble hippe på sying, skyter Jørgen inn.

Deretter fortsetter vi langs byfjorden tilbake til VM-Bergen. Snart skal det kåres en rekke verdensmestere der. Hva vi skal gjøre i pausene mellom alt gullsnakket? Sykle rundt Gullfjellet eller ta turen om Osterøy en gang til, tipper jeg.

Denne artikkelen er en del av serien Norges flotteste, les om mange flere fine sykkelturer her.