Haslemostrekka: Rett skal være rett

Les også: Runden rundt Lysefjorden

– Rett skal være rett, sier Peter, i en av dagens mange morsomheter. Han setter av gårde i et svært friskt tempo, jeg kan bare anta at han har tenkt mye over at dagens tur kun er på 7,1 kilometer, pluss en eventuell retur av ubetydelig art. Han drar med momentet fra krønet, og når skogteigen på høyre hånd blir til åpent landskap skyter han voldsom fart, høstvinden er sterk i ryggen denne dagen. Raskt løfter han hendene til en svært sjelden skiltspurtseier.

– Ajaj, du tok en spurt på dobbel 90-skilt! Det er ikke vanlig, roper jeg fremover. Faktisk er strekningen det eneste stedet med 90-grense i hele området, og en av få i Sør-Norge. De er ikke uvanlige nordpå, men jeg vet bare om ett annet sted en finner det sør for Trondheim.

Haslemostrekka i sin nåværende form ble bygget i årene 1963- 1964. Det var entreprenørfirmaet til den lokale familien Konttorp som bygget veien, det var på en måte svenneprøve for dem. Prisen på det lokale vidunderet var vanvittige 2,47 millioner kroner, kursen per meter riksvei for 55 år siden var altså 347 kroner og 88 øre.

– Jeg vet vi knapt har syklet 500 meter, men jeg kjeder meg allerede, roper Peter fra fronten. 7,1 kilometer er ikke langt, men du verden så langt det kan oppleves for en som ikke er vant med slikt.

Nuvel, tilbake til 1963 og den byggingen. Det var store problemer med grusveien som gikk gjennom skogen i datiden. Det ble huller og vaskebrett overalt, og den var i deler av året nærmest ufarbar. Tele var en enorm utfordring, dreneringen var elendig, og andre asfaltveier i området slet, og sliter selv i dag, med å holde god kvalitet.

Men Haslemostrekka anno 2018 er gjenstand for beundring. Det heter seg at så lenge grøftene holdes åpne er veien selvdrenerende – hva nå enn det måtte bety. Men alle som bor i nærheten vet at «veien er veldig godt bygget». Og det er et ubestridelig faktum at det ikke har vært utbedringer her av vesens art siden veien sto ferdig i 1964.

Les også: Brennhett på Neslandet

Septembersolen steker lavt i sidesynet og vinden blåser kraftig. Vi holder lett 40 kilometer i timen, og tungtransporten som buldrer forbi gir oss enda mer medvind i dragsuget. På høyre hånd, altså veiens vestside, ligger åkrene åpne, det har nylig vært innhøsting. På veiens vestside står furutrærne høyt til værs. Akkurat dette området er den eurasiske taigaens sydvestlige utløp. For deg som ikke fulgte med i geografitimen, taigaen er barskogbeltet som strekker seg gjennom hele Nord-Europa, helt fra denne rette veien og hele veien til Vladivostok.

Hadde det ikke vært for landbruket hadde altså denne strekningen vært like kjedelig som distansen fra Elverum til Trysil.


– Oj, hva er det der for noe?, undrer Peter.


– Det er en sånn teststrekning for veivesenet, de tester slitestyrken på ulike typer veimaling, sier jeg.

Jeg har antageligvis ikke noe mer peiling enn Peter, men rakk akkurat å lese et skilt mens Peter var midt i den 90-spurten. Bilene i det motgående kjørefeltet lager alle slags rare lyder på de ulike stripene med maling.

Vi fortsetter mot Flisa. Rett frem. Bak oss ligger Haslemoen militærleir, skjønt den er nedlagt nå. Var du i førstegangstjeneste mens leiren var operativ, lå Haslemostrekka der som et dobbelt mareritt. Skulle du ta marsjmerket, noe du enten ville eller skulle, måtte du gå Haslemostrekka tur-retur to ganger for å oppnå de 30 kilometerne merket utgjorde. Mange valgte å jukse ved å ta toget eller få haik med biler, men nesten alle de juksende ble tatt og straffet deretter.

Les også: Fiskevær, monumenter og skiltspurter

Det var ikke akkurat vanskelig for nidkjære sersjanter å overvåke strekningen. Haslemoen leir har senere vært asylmottak, og igjen kom vandrende langs veien i fokus. Asylsøkere uten refleks i mørket utgjorde et sikkerhetsproblem, ble meldt. Og det var et langt større problem enn at strekningen selvfølgelig er et perfekt sted å teste hvor fort bilen går.

Peter raser videre. Det hyler i de brede felgene hans, og vinden gir stadige fartsøkninger. Veiskulderen er 80 centimeter bred etter moderne sikkerhetsstandard, og midtstripen er slipt ruglet, for å vekke de som skulle være uheldige og duppe av. Oppgraderingen kom i 2014, men om det var gave til veiens 50-årsjubileum har jeg ikke greid å finne svar på. Det var derimot stor stas da veien fylte første 50, både Statens Vegvesen og lokalavisen Glåmdalen sørget for behørig omtale.

Les også: Den gamle vegen over Strynefjell

I sistnevnte trykksak kunne man allerede i ingressen forstå at dette var stort, det sto nemlig at markeringen «samlet ordførere, rådmenn, folk fra Statens vegvesen, fra lastebilnæringa, fra fylkeskommunen, fra næringslivet ellers og noen til». 50 år og like god. For en vei!

Vi passerer en avkjørsel med grus på høyre hånd. Det er fullt av grusveier i området, den ene ser mer fristende ut enn den andre. Men vi må holde fokus, vi må holde ut. Akkurat som de som løp her med OL-ilden i 1994, selv om de hadde lenger igjen til Lillehammer enn vi har til enden.

Vi har tre kilometer til vi tre er skogen vi lenge har sett i horisonten. 2,9 kilometer.

2,8. Peter er ferdig, han legger seg ut. Han vil gjerne kjøre to i bredden, men veien er for trafikkert. Han legger seg på hjul. Det er min tur nå, min tur til å føre an de siste 2,7 kilometerne, og gjøre drøm til virkelighet. Selv om denne veien ikke engang er verdt en håndskreven parantes i sykkelsammenheng, må den sykles.

Alle veier det kan settes superlativer foran rir meg som en mare, hver eneste natt – og nå er marerittet i ferd med å bli virkelig. Akkurat nå befinner jeg meg på Haslemostrekka, Norges retteste vei, jeg har snakket om den til alle jeg kjenner. Men ingen har vært villig til å ta fri fra jobben, for å kjøre bil i over tre timer på samme dag for å sykle syv kilometer. Regelen om at aktivitetstiden på sykkel må være lenger enn tiden i bil, er brutt og vel så det. Men Peter er med. Han er sabla grei sånn sett.

2,6 kilometer igjen.

– Tror du veien ender der borte hvor trærne er, spør han. Jeg svarer ikke. Jeg jager på. 2,5 kilometer igjen.

Les også: Til verdens ende på Mallorca

En rett vei på 7,1 kilometer er selvsagt velegnet for alt som skal gå fort. Da veien ble bygget var vi midt i den kalde krigen. Jeg har aldri fått det bekreftet, men familien min som er fra området, mener det var et poeng at det skulle kunne lande jagerfly på stripa, sånn tilfelle tredje verdenskrig. Om det er sant vet jeg ikke, for de har det med å dra på når de forteller, akkurat som mang en råner har gjort da de gikk i politiets felle.

For like ofte som det er kontroll på strekka ryker det førerkort. De tas både i laser, radar og biler som følger etter, og bare mens vi har vært her har vi sett mange politibiler.

En lokal, ikke-navngitt personlighet gikk i 2003 ut i tidligere nevnte lokalavis Glåmdalen, og initierte til et prosjekt om å bygge en parallellstripe til Haslemostrekka. Det skulle være en lukket vei for høy fart, slik at ingen skulle møte elg eller gående mens de jaget rekorder. Den «nye» veien skulle være selvfinansierende, i antagelsen om at folk fra hele verden ville komme for å kunne kjøre i 300 kilometer i timen et sted mellom Elverum og Flisa.

I kjent lokalavis-stil var tilleggsinformasjonen mangelfull, og i min prosess for å finne mer informasjon dukket sterke saker opp. Initiativtageren til veien hadde vært tiltalt for drapsplanlegging mot en revisor og en politimann, godt hjulpet av en småkriminell og en kroat. Riksmediene godtet seg like mye som lokalavisene, men det hele roet seg da mannen ble frikjent.

Men Haslemostrekka er fortsatt bare en vei, en av landets best drenerte, vær klar over det, og hvordan det gikk med de selvfinansierende veiplanene vet neppe andre enn hovedpersonen.

Les også: Norges flotteste: Lysefjorden rundt

To kilometer igjen. Peter er oppe på siden, men han åpnet hardt og taper den neste skiltspurten. Det gjør strengt tatt jeg også, for det var snakk om dobbel 80-skilt, og det gir som alle vet ingen poeng. Men så kommer kommuneskiltspurten til Åsnes kommune, og mens jeg krysser den er Peter fortsatt i Våler kommune.

Våler og Åsnes deler et mektig stykke rett asfalt – bygget i 1964, som et kremeksempel på hvordan en unngår tele, ikke bare gjennom en, men to kommuner. Norge er så utrolig mye mer enn Geiranger og Lofoten. Hvorfor kommer ikke turistene hit? Hadde det bare vært en sperret vei det hadde gått an å kjøre i 300 på, da skulle faen meg turistmilllionene rent inn, tenker jeg.

Les også: Langtur: Per Gynts eventyrveier

– Tror du det er en sånn souvenirshop her, hvor en får kjøpt t- skjorter og krus med «Norges retteste vei» på, spør Peter.

På bilturen hit kjøpte han sokker fra Bolleland på Espa, han er tydelig beruset av muligheten til å sko seg på veien. Bilene raser forbi, og vi nærmer oss enden på veien.


– Dette er som et USA i miniatyr. Du har både den rette veien, landskapet og de små byene, sier Peter.


– Ja, også har du vinden, selv om den kommer litt mer i kast og ikke er så konstant, svarer jeg. Midt ute på jordet ser jeg en falleferdig låve av forvitret treverk, for blikket er den et sort hull i en gyllengul åker. Vi kunne like gjerne vært i Montana som på Flisa.

Fjorårets USA-tur med tre uker motvind på flatene lurer i hukommelsen, visuelt sett er det likt.


– Oj, her er veien slutt, hva gjør vi nå? Peter reiser seg og venter på ordre.


– Vi tar jo av her, gjør vi ikke det? Gamleveien fortsetter jo rett frem videre, det må jo være der veien gikk før, sier jeg.

Riksvei 2 svinger av til venstre, og de 7,1 kilometerne er over. Vi har akkurat fått varmen, og bestemmer oss for å surre litt rundt på småveiene. Det er trafikkstille, og i iveren roter vi oss raskt inn på et gårdstun. Vi kommer i prat med en lokal dame.


– Haslemoen heter det den gjør fordi det var mye hassel her før. Det er i hvert fall det vi sier, forteller hun med noe jeg er usikker på om er et lurt smil.

– Du som er lokal, har du noen gode historier? Er det mye råkjøring her? Spør Peter.

– Nei det er vel ikke det som er problemet nå lenger, nå er det elgen. De salter her om vinteren, og da står det ofte elg i veikanten og lepjer i seg saltet. Du ser den ikke før den er midt i veien, forteller hun.

Les også: Turtips: Klatringen fra Sognefjorden til Harastølen

Og det er sant som hun sier, den to ganger tidligere nevnte lokalavisen Glåmdalen skriver like mye om elgpåkjørsler som småkriminelle med fartsdrømmer og den suverene veikvaliteten.

– Og når dere kommer til Flisa, må dere ta over Flisa bru. Det er verdens største trebru, kan hun fortelle.

Jeg og Peter fortsetter videre, gjennom Flisa og over Flisa bru til den andre siden av Glomma. For at dagen ikke bare skal bestå av bilkjøring tar vi en parallellrute tilbake til parkeringen. Vinden som jaget oss sydover får vi nå rett i trynet. Fire timer i bil for å oppleve 7,1 kilometer vei føles i motvinden som ran på høylys dag. Men så er det også snakk om Norges retteste vei, og da snakker vi plutselig kupp.

Asfaltstrekninger pumpet opp til minst åtte bar av superlativer er tross alt det jeg lever for.

Som abonnent på et av Fri Flyts magasiner får digital tilgang på alle plussartikler. Se for eksempel: 

• Terrengsykkel: Bikepacking nord i Sverige

• Klatring: Slik velger du klatresko 

• Landevei: Test robuste grussykler med bukkestyre 

• UTE: Test av turbukser  

• Fri Flyt:  Lyst til å lære deg windsurfing? Slik kommer du i gang!