En mental reise i bedehusenes rike

Starten på turen går fra Norges sydligste punkt.

En tur av nødvendighet

Jeg fikk ikke prioritert å sykle langt i sommer. Sydenferie, hyttetur og familiebesøk kom først. Joda, fint det, men i bakhodet marinerte tanken som en fermenterende kimchi-batch i kjøleskapet.

Skal jeg ikke på langtur i år?

Flere dager med blodslit for å kunne poste noen skrytebilder på Instagram? Noe må jeg jo få til for å opprettholde mitt løvtynne selvbilde som eventyrer på to hjul.

Så er jeg plutselig mellom to jobber. Jeg har en uke fri, i starten av oktober. Overtenningen griper meg umiddelbart, og jeg kaster sammen en rute som virker overkommelig såpass sent på høsten. 555 km.

Og jeg skal sove i telt.

Det lengste jeg har syklet siden juni er til Kikutstua i Nordmarka og tilbake. Én gang. På toget er jeg et nervevrak. Fristelsen om å hoppe av tidlig er enorm når toget har et lengre stopp i Kristiansand.

Pur viljestyrke holder meg i setet, og før jeg vet ordet av det står jeg helt alene på Marnardal stasjon, midt i Agders store ingenting.

Jaja, jeg får vel bare sykle hjem igjen da.

Transportetappen fra Marnardal til Lindesnes er hendelsesfattig. Jeg ser tre spissmus og kjenner en kald vind fra havet stryke meg i fjeset. Det er helt mørkt når jeg kommer frem. Fyrets trygge lys er det eneste som lyser opp Real turmat-pastaen jeg spiser til kvelds.

Dag 1: Lindesnes - Kristiansand

Selve turen starter når jeg velter ut av teltet mitt.

Nå går turen videre til Kristiansand, og jeg har booket det billigste hotellrommet internett har å by på. Frosten i kroppen sitter i til langt på dag.

Sørlandet vest for Kristiansand er det ekte, hardcore sørlandet.

Her er det flere bedehus enn bensinstasjoner ...

Og folk stirrer gudfryktig på meg når jeg triller forbi.

Jeg følger Nasjonal sykkelrute 1, utformet av Statens vegvesen. Den går langs hele norskekysten, helt fra Finnmark, via Bergen og Lindesnes og opp langs Oslofjorden. Trygt og godt, tenker jeg. Statens vegvesen backer meg.

På vei inn til Mandal backer Statens vegvesen meg rett inn i et veikryss der GPS-en vil ha meg en annen vei enn skiltinga. Jeg følger det fysiske skiltet, og blir belønnet med en runde på den gamle postveien mellom Vigeland og Mandal. Et nydelig stykke grusvei, med de bratteste bakkene jeg har sett på lenge.

Etter en rask lunsj i Mandal seiler jeg i nydelig vær langs kysten. Humøret er like kupert som veien. Jeg veksler mellom ekstase over å ha fått til å dra på tur, og full panikk over hvor langt jeg har igjen til Oslo. Flere ganger tar jeg meg selv i å ønske at jeg ikke dro alene. Computeren viser akkurat 100 km når jeg triller inn i Kristiansand.

Dag 2: Kristiansand - Arendal

Værmeldinga er fryktelig, og omslaget er godt i gang når jeg våkner på verdens kaldeste hotellrom. Borte er sola fra i går. Jeg starter turen med boblejakka på, i det jeg hengir meg til det velbygde sykkelveinettet ut av byen.

Inn mot Birkeland er det betraktelig kaldere, og dråpene begynner å falle ned i posen med turmix jeg har spent på styret. Omgivelsene er fine mellom Kjevik og Birkeland, og jeg tar meg tid til å stoppe for å ta bilder av den avslappede Topdalselva.

Etter noen timer begynner regnet å matche de bibelske omgivelsene jeg befinner meg i.

Jeg er gjennomvåt i det jeg kommer frem til Dag Otto/Hushovd-monteret i Grimstad sentrum.

Gutta sjøl er ikke å se, så jeg slenger meg ned på en kafè og venter på at regnet skal roe seg.

Det gjør det ikke.

En skuffende kanelbolle og tre kopper kaffe senere må jeg ta på meg den gjennomvåte lua og hjelmen. Mellom Grimstad og Arendal går ruta stort sett på gamle riksveier. Nå regner det mye. Jeg er kald. Lastebiler passerer meg i 60 km/t.

Men så: Et lykketreff vil ha det til at noen venner av familien har et rom til overs i Arendal. Når jeg tar selfie ved Pollen etter endt dag, kjenner jeg meg overraskende bra til å ha syklet 220 km de siste tre dagene.

Mestringsfølelsen er diger.

Jeg har faktisk et snev av mulighet til å lykkes.

Dag 3: Arendal - Kragerø

Rekker jeg ferga?

I Risør skal ferga MS Øisang skal ta meg over fjorden. Men avgangene er sjeldne om høsten.. Fire ganger om dagen, for å være nøyaktig. Og ikke nok med det: Jeg skal ta en ferge til, inn til Kragerø.

Stresset av å ha en tidsfrist preget både kvelden i forveien og de tre timene jeg nå sykler langs hytter og svaberg, med litt for høy puls.

Selvfølgelig kommer jeg frem to timer før ferga går.

Mens jeg venter, treffer jeg en kompis som nettopp flyttet ned til Risør. Han byr på det lokale bakverket munker (eller æbleskiver, som det heter i Danmark), som er en slags smultring formet som en biljardkule.

Kroppen min er en svamp for alle karbohydrater, og munkene forsvinner lynraskt ned i gapet.

Fergeturen over fjorden er helt nydelig.

Sola skinner, og det er en overraskende varm medvind i lufta.

Strekket mellom fergeleiene går unna i rasende fart. Mellom trær, fine jorder og sjøgløtt av og til. Beina føles bra og sykkelen er rask. Jeg rekker også ferge to med god margin, og bruker turen over på å irritere meg over at jeg stresser så mye.

Jeg innser at dette har blitt en luksustur. Hotellrom i Kragerø bestilles, og teltet som er spent fast til styret blir nå en slags gallionsfigur til ære for hvor dårlig forberedt jeg er.

Dag 4: Kragerø - Larvik

Siste krampetrekning av det som under tvil kan kalles Sørlandet, er det folketomme ødelandet mellom Kragerø og Bamble.

Her er elgjakta i gang.

Jeg gamper forbi, livredd for at noen skal feiltolke den lute holdninga og den høylytte pustinga mi for en halvvoksen kalv.

Så treffer sivilisasjonen meg i fjeset. Herfra er det langt mellom de døsige kystsamfunnene jeg har vært innom langs hele sørlandskysten.

Nå skal resten av turen preges av semistore bysentrum og pregløse landeveier mellom gårdsjorder og forsteder.

I Stathelle spiser jeg lunsj på et kjøpesenter. Her treffer jeg en fyr fra Myanmar som vil låne sykkelpumpa mi. Han er kokk på et lasteskip, som ligger til kai i Brevik. Han synes jeg er høy, og vil ta selfie. Det gjør vi.

På veien mellom Porsgrunn og Larvik viser det seg at jeg ikke har kikket godt nok på dagens rute. Den går ned via Helgeroa og Stavern. Den ekstra runden sørover vil legge til 25 ekstra kilometer.

Jeg er sulten og sliten, og ber Stavern og Helgeroa om unnskyldning i det jeg setter ut på den snortynne veiskulderen på Gamle sørlandsvei. Fartsgrensa er 70 km/t, og jeg korser meg hver gang jeg hører suset fra en bil bak meg.

Mentalt utslitt kommer jeg til Larvik, der planleggingen av neste dag begynner. Jeg har en ambisjon om å komme meg helt til Oslo, og værmeldinga er helt grusom. Natten skal tilbringes hos noen venner, og det er deilig å ha noen å lufte bekymringene mine med.

Dag 5: Larvik - Oslo

En halvtime etter avreise åpner himmelen seg. Jeg er gjennomvåt. Og grinete. Nå begynner jeg å bli skikkelig lei.

Den opprinnelige ruta har jeg kastet ut vinduet. Statens vegvesen kan dra til helvete. Hva har vel de gjort for meg i det siste? Jeg skal hjem. Og jeg skal raskeste vei.

Jeg er så vidt innom Sandefjord. Tønsberg dropper jeg fullstendig.

I bakhodet på veien til ferga i Horten surrer en tanke: Har jeg sviktet turens filosofiske grunnlag?

Jeg skulle jo ta det med ro og se meg rundt. Stoppe mye og huske å ta bilder. Dette skulle jo være en ferietur.

Bølgene smeller godt inn i Bastøferga i det jeg sluker svela og den lunkne kaffekoppen jeg har foran meg. Moss er jo i praksis Oslo, tenker jeg. Mest for å lure meg selv.

Det blåser opp skikkelig. Men, ved et lykketreff blåser det riktig vei. Jeg har massiv medvind. Noen der oppe passer på meg likevel. Kanskje er det Vegvesenet som vil bøte på skaden?

Sykkelveiene til Vestby er så pregløse at de hadde smakt papp om de var spiselige. I dag føles ikke dette som en ferietur. Igjen tar stresset meg, og jeg dropper fine veier langs kysten for å komme meg raskest mulig frem.

Dette er jo ikke riktig. Man skal jo nyte turen underveis. Stresser de store eventyrerne like mye som meg når de er der ute? Nansen, Amundsen og Lachlan Morton? Jeg slår meg til ro med at det antagelig ikke regnet like mye på Sydpolen som det gjør i Vestby i dag.

Det første jeg gjør når jeg kommer til Bjørvika er å stille meg opp midt i Dronning Eufemias gate og ta en selfie. Det har jeg aldri gjort før, og det skal jeg aldri gjøre igjen. Heldigvis blir jeg ikke påkjørt, eller enda verre, treffer noen jeg kjenner.

Subjektet er anonymisert for å spare vedkommende for ytterligere ydmykelse.

Sjelden har en hjemkomst vært mer velkommen. Samboeren min har ordnet venner på besøk. De sier det er imponerende at jeg har syklet så langt i oktober, og at jeg har fremstått så avslappet på Instagram.

De skulle bare visst.

Høsten er en glimrende tid for en skikkelig langtur. Bare sørg for å ta den i september.