ENDELØSE CERVINIA

Det var et bikkjeslagsmål av dimensjoner da den lange, radmagre kanadieren Ryder Hesjedal kjempet mot den lille, tette spanjolen Joaquim Rodriguez i over to uker. Under Giro d'Italia 2012 befant de to seg midt i sirkuset og kampen om den rosa ledertrøyen, og det handlet om sekunder hver eneste dag. Den 14. etappen fra Cherasco til Cervinia skulle bli første gang Ryder Hesjedal virkelig kjørte fra Rodriguez, men det tok ennå en god uke før han kunne avgjøre rittet den aller siste dagen. Den rosa trøyen byttet eier mange ganger.

– Jeg kan bare tenke meg hvordan de gutta slet opp her, sier Alex.

Grunnen til at jeg forstår hva han sier er at jeg kjenner ham. En utenforstående ville hørt det hele som et gisp på jakt etter luft. Han lener seg over styret.

Farten går opp nå som terrenget slaker ut.

– Å fy søren, nå er det på’n igjen, tenker jeg.

Alex reiser seg opp selv om det er flatt. Det er liten nytte for meg å ligge bak kroppen hans. I bakkene utlignes forskjellen. Jeg sykler fortere enn han så lenge ikke stigningen er for bratt. Strekningen langs Lago Di Maen tar bare et par minutter. Jeg vet ikke hvor lang tid proffene brukte da de var her. I bakkene mot Valtournenche trår jeg alt jeg kan. Ikke alt du kan sånn at det gjør vondt i bena og svetten spruter, men alt du kan sånn at du har lyst til å ta livet av kompisen din.

Les også: Test robuste grussykler med bukkestyre

VELKOMMEN! Fortsatt finner du minner fra 2012-Giroen hengende langs veien.

Det er alltid lettere å ta ut alt med en god venn ved sin side. Alex er lei å bli kvitt, og gjennom Valtournenche fortsetter vi å mate på. Det er plass til sikkert fire biler i bredden på veien opp til Cervinia, selv gjennom byene. Det pleier ikke være slik på fjellveier i Italia, men på toppen av bakken ligger et alpinanlegg som trekker til seg tusenvis av turister hvert år.

I 2012 så vi Jan Bárta jage alene, vi er i det minste to. Fjellene vi ser innerst i dalen har skarpe kanter og snø på toppen. Nylagt asfalt fra Giroetappen i 2012 ligger som en svart løper inn i mer smerte. Ingen av oss vil gi seg.

Plutselig er det stopp. Det går ikke å trå mer, men kanskje mest fordi vi har et valg?

– Tenk deg proffene. De holder på slik hver dag i tre uker, sier Alex.

Det er akkurat det de gjør. Tre uker. Alt de kan. Pause, stirre hverandre i senk, storskiva, trå til. Tre uker. Alt de kan.

– Hadde det ikke roet seg nå vet jeg ikke hva jeg hadde gjort, svarer jeg.

Les også: Sjekk ut vår ABC for Giro d'Italia!

Guiden vår startet litt tidligere enn oss og sa vi bare skulle holde rett frem. Det har vi gjort lenge, og endelig ser vi ham. Det har vært vei opp til Cervinia lenge, men veien vi sykler på i dag er av nyere dato. Langs deler av strekningen ser vi rester av den gamle veien. Flere steder var det bare en sti hugget ut i fjellet. Nå er veien modernisert etter alle kunstens regler, og den er bred og trygg med stripe i midten.

BRED: Veien til Cervinia er bred til italiensk fjellvei å være.

Rett før Lago di Perreres finner vi turens høydepunkt. På en fjellhylle tretti meter høyere enn der vi står ser vi et sort hull, en tunnel. Veien går i voldsomme kast og to slynger, og bratte kneiker trekker oss opp til tunnelåpningen. Store steinstøtter er autovern, og med utsikt over dalen vi akkurat kom opp ser vi skyer som danser rundt fjelltoppene.

Jeg tenker på veien opp til Solan Gundersen når jeg sykler de to serpentinene. To hissige veiarbeidere nekter oss å ta gamleveien og tvinger oss gjennom tunnelen. Ut av mørket blir det flatere, og over tretoppene ser vi hvor kraftig det blåser rundt toppen av Matterhorn. Sveits' høyeste fjell peker nese til vinden, og vi skjønner at vi snart nærmer oss Cervinia.

– Det er en falsk flate, sier Alex.

Toppen er ennå et stykke unna. Både terrenget og GPSer lurer oss til å tro vi er på toppen. Den moderne veien har enda et par serpentinere å plage oss med.

KRØLLBALL! Hårnålssvingene før den siste tunellen er stigningens høydepunkt.

Når vi titter oppover langs fjellveggene blir vi små. Knappe hundre meter opp i fjellsiden er det helt slutt på vegetasjonen, og nådeløse steinvegger pakker oss inn i dalen. Det var omtrent her like ved Lago Blu at Ryder Hesjedal gikk til.

Les også: Giro d'Italia for dummies #1

– Nå skal småen få. Fy fader og lik jeg er Ryder Hesjedal! Lang, slank og passe blek, men du verden for et driv den lange bengelen har. Underbitt ved sinnsyk smerte og vanvittige wattverdier selv på slutten av en Giroetappe, tenker jeg når jeg lirker kjedet på storskiva.

Alex er Rodriguez. Kort av vekst og eksplosive muskler. Hesjedal tok 26 sekunder på Rodriguez de siste to kilometerne, jeg må minst gjøre det dobbelt så bra. Jeg skal søren klype kapre et minutt på Alex opp til Cervinia. Smerte blir underordnet når jeg setter fokus på arbeidsoppgavene den siste kilometeren.

Les også: Giro d'Italia for dummies #2

På vei inn i alpebyen er det lite som minner om Hesjedals bravur, annet enn et underbitt som går Lasse Ottesen en høy gang. I motvinden må jeg gå kanossagang fra store-til lilleskiva og når Alex passerer med guiden på hjul vet jeg at jeg har bommet.

Men du verden så moro det er å kappkjøre opp til Cervinia. Jeg skulle bare hatt litt mer av watten og litt mindre av underbittet til Hesjedal.

BELYST: Det er flere tuneller opp til Cervinia, men alle er lyse nok til at du slipper å ha med lys.